KRONIKK: Anne Welle-Strand om norsk bistand
Opprinnelig, for 60 år siden, var tanken at Norge skulle gi hjelp til selvhjelp - slik at fattige folk og fattige land skulle bli uavhengige. Uavhengige av oss - og uavhengig av bistand.
Når jeg sammenfatter egne erfaringer som bistandsarbeider, aktivist, byråkrat og forsker i vel 40 år i mer enn 40 land, er stadig to spørsmål ubesvart:
- 1. Hvorfor mangler resultater?
- 2. Hvorfor mangler interessen for å vite?
Idealisme og eventyrlyst
Med god vilje, idealisme og eventyrlyst startet norsk bistand. Den var mer basert på tro og hjertevarme enn på viten. Godviljen styrte, ikke rasjonelle analyser av hva som ville virke. Og slik har det fortsatt.
Mangelen på ønske om viten ble sogar trukket frem under åpningstalen av Norads første generalsekretær, Trygve Lie: «En krone til forskning er en krone bortkastet til bistand».
Etter hvert kan det synes som om godviljen er blitt erstattet av høyst matnyttige egeninteresser. Bistanden er blitt et industrikompleks, hvor mange er blitt avhengige av, og lever svært godt av, at irrasjonell bistand føres videre i samme spor.
Den økende kritikken fra forskere internasjonalt og eksperter i utviklingslandene selv, er raskt inkorporert i en tilpasset retorikk om at man skal lære for å endre. I praksis lever industrien videre som før.
Nordmenn er bistandsavhengige
Hvem i Norge er avhengig av bistanden?
For befolkningen generelt er bistanden viktig psykologisk. Det gir godfølelse å hjelpe. Dette tar politikerne hensyn til. Noen av de politiske partiene har stor velgerfortjeneste av en politikk som spiller på folks hjertelag. Disse ville tape stemmer om bistanden nådde sitt opprinnelige mål om å gjøre seg selv overflødig.
Tusenvis av bistandsarbeidere, med god vilje, idealisme og eventyrlyst har godt betalte jobber som gir god anseelse. Ønsker de at bistanden skal ta slutt? Eller ønsker de tallrike «frivillige» organisasjonene å vite om deres prosjekter er regningsvarende, om de fører til økonomisk og sosial utvikling over tid for lokalsamfunnene og landene de jobber i? Om bistanden lyktes, ville solide overføringer fra staten stoppe, og mange ville miste jobbene.
Nært tilknyttet bistanden finner vi også et omfattende konsulentmarked, som lever godt av å gi råd. De er også blitt avhengige. Og, vi har et omfangsrikt offentlig bistandsbyråkrati, hjemme og ute. De er også avhengige av bistanden. Hvem ønsker vel å gi avkall på det gode liv?
Felles for disse aktørene er at de har sterk egeninteresse når de hevder at bistanden virker. De forsvarer arbeidsplassene sine.
Fundamentet for reell utvikling
Fundamentet for ethvert lands utvikling til uavhengighet er en økonomi som går rundt, at det skapes næringsliv, arbeidsplasser, skatteinntekter, produksjon og infrastruktur som igjen gir grunnlag for handel. Da kan land selv ta ansvar for utdanning og helse, fundert på egen historie, kultur, politikk og økonomi. Handel er et nøkkelord.
Når de norske aktører som selv er avhengige av bistand i 2013; politikere, byråkrati, frivillige organisasjoner og konsulenter, fremdeles påstår at de vet at bistand virker, er de knapt troverdige.
Derfor bør velgerne som skattebetalere nå forlange uavhengig faktakunnskap om måloppnåelse. Det burde også kreves konkrete uttrykk for at politikerne virkelig har lært. At den lærings- og endringsviljen som de nå ivrig påstår å ha, er noe annet enn tom retorikk. At de virkelig har lært, bør vise seg i budsjetter og resultatrapportering gjort av uavhengig, ekstern evaluering og forskning. Intern evaluering og konsulentevaluering er ikke troverdig. Den blir ofte «lip service» for å få nye oppdrag.
Medienes rolle ved veiskille?
I løpet av bistandens 60-årige historie har norske medier stort sett applaudert det politisk korrekte. Inntil nå. NRKs serie Den gode viljen synes å ha åpnet for en mer åpen kritisk debatt enn vi noen gang har hatt. Debatten kan være tegn på at det er i ferd med å bli akseptabelt å forlange noe mer enn god vilje.
Aftenpostens selvkritikk 19. januar gir sjokkfølelse for de uinnvidde. At landets antatt mest solide kvalitetsavis ser ut til å ha latt seg styre fra Norad, minner om samfunn som den samme avis ikke har vært sen med å kritisere. Medienes mest profilerte «storkjefter» må nå ha en temmelig flau smak.
En hellig ku
I et større perspektiv bekrefter saken at Norad har vært en hellig ku. Så sent som i fjor hadde Aftenposten en så tannløs bistandsserie at ingen løftet på øyenbrynene. Nå ser det ut som om statskanalens Den gode viljen har fått kvalitetsavisen til å gjenfinne sine idealer.
Avisen, ved redaktør Hilde Haugsgjerd og journalist Ulf Andenæs, fortjener ros for å legge kortene på bordet. Derved bøtes det på tidligere mistak, og det gis viktig bidrag til at mediene kan bli mer uavhengig kritiske til bistandspolitikken.
Kanskje kan Aftenpostens opprydning inspirere Norad til å la offentligheten få innblikk i de mangfoldige interne og eksterne kritiske røster i rapporter som hittil har vært gjemt, glemt eller hemmeligholdt?
Penger ut av vinduet
Selv om Norge «er verdens rikeste land», er det trist at norske skattepenger og private gaver kastes ut av vinduet. Men mye verre er det at våre bevilgninger til bistand fører til økonomisk og sosial stagnasjon hos de fattige som vi egentlig skulle hjelpe.
Hjertevarm godvilje praktisert av en konserverende bistandsindustri, har knapt gitt resultater. Strategien har vært feil. Den gode viljen må også gi seg utslag i en mer kjedelig, rasjonell økonomisk tenkning. Demokrati, menneskerettigheter, likestilling og sikkerhet på arbeidsplassen er viktige forhold.
Men økonomisk utvikling må settes først på agendaen. Dette er det norske velgere må ha en mening om i 2013 hvis vi mener alvor med at mottagerne skal bli uavhengige av bistand.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 31. januar 2013 med tittelen "Egeninteresser ødelegger bistanden".
Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
Du kan også benytte kommentarfeltet nedenfor.
