KRONIKK: Knut Sogner om eierskap
Det er blitt vanlig å hevde at staten har gitt et fundamentalt bidrag til at Norge har blitt et rikt land - ikke en gruppe sterke næringslivsfolk, som vi finner i andre land. Påstanden er knyttet til oljealderen og den lange etterkrigstiden, noen trekker linjene helt tilbake til 1800-tallet.
Men kan det være så enkelt? Er økonomisk vekst over lang tid mulig uten motiverte og kompetente eiere, det som tidligere ble kalt næringsborgerskapet?
Statens sterke stilling
Den norske historikeren Jens Arup Seip har tydeligst lagt grunnlaget for vår forståelse av statens spesielt sterke stilling: Det var embetsmennene - embetsmannsstaten - som moderniserte Norge på 1800-tallet.
Francis Sejersted fulgte opp med en delvis komplementær, delvis alternativ fortolkning: Staten stod sterkt, men et lokalt forankret, demokratisk innstilt småborgerskap spilte også en viktig rolle.
Det norske storborgerskapet var svakt, særlig sammenlignet med Sverige. Staten står i dag fremdeles sterkt som eier i store, eksportrettede bedrifter som Hydro, Yara, Telenor, Statoil og Cermaq, samt den aller største forretningbanken, DnB.
Kolosser på leirføtter
Men noe skurrer i dette bildet. Det er ikke stor oppmerksomhet rundt at det har eksistert tolv børser i Norge, knyttet til kapitalistisk virksomhet over store deler av landet. For 200 år siden var brødrene Anker enormt rike, og del av et opphøyd samfunnssegment kalt «handelspatrisiatet».
Det er mange eksempler på en enorm vitalitet i tiårene rundt forrige århundreskifte, der familier som Andresen, Fearnley, Kiær og en rekke skipsredere både var rike og ekspansive, og startet bedrifter som Orkla, Elkem, Hydro og Hafslund.
Men akkurat slik de store rikdommene ble borte under nedgangskonjunkturene under og etter Napoleons-krigene, ble de mange kriseårene som begynte for eksportnæringene i 1920 destruktive for storeierne i norsk næringsliv.
Kanskje var det så enkelt som at norske næringsborgere bygget kolosser på leirføtter, at de i oppgangstider tok så mye risiko at de måtte gå overende når krisene rammet? De var kapitalsvake, forteller Sejersted. Jeg vil lansere en annen hypotese.
Typisk for den norske utviklingen er utviklingen av et borgerlig samfunn - støpt på en internasjonalt innrettet demokratisk grunnlov i 1814, som ble fulgt opp med avviklingen av adelsvesenet.
Staten som ble bygget opp fra grunnen etter 1814, var preget av en krevende situasjon for internasjonal økonomi. Det var statsbyggerprosessen som var det nasjonale dugnadsprosjektet, ikke det å redde private formuer. Det gjaldt å trekke penger inn mot nasjonale aktiviteter som etableringen av Norges Bank. Nasjonen ble bygget fra grunnen av, på private midler.
På det økonomiske feltet var det påfallende hvordan de samme personene satt på Stortinget, bestyrte Norges Bank, var med i krisekommisjoner - og drev sine private forretninger. Én av disse var Nicolai Andresen, som slo seg opp i Christinia under kriseperioden.
Kriser rammer hardt...
Internasjonale kriser rammer ofte Norge hardt. Fordi eksportsektoren er så stor, slår eksportsvikt kraftig inn i den totale økonomien. Krisene som rammet europeisk økonomi på 1920-tallet, slo beina under viktige norske bedrifter og store deler av bankvesenet.
Norges to største banker ble ikke reddet. Verken Andresens og Bergens Kreditbank eller Centralbanken for Norge, som begge kom under offentlig administrasjon i 1923, ble reddet av staten.
Aksjonærene tapte sin kapital, og veletablerte kundeforhold i de to mest tradisjonsrike norske bankene ble ødelagt. Nicolai Andresens barnebarn var blant dem som tapte alle sine penger. I Danmark fikk den største banken statsgaranti, i Sverige ble det etablert et institutt som tok over dårlige lån.
Bankkrisen i Norge på 1920-tallet ble løst med en «borgerlig modell». Den borgerlige staten var ikke del av noe «aristokratisk» samfunn som tok vare på «de privilegerte».
...skaper også muligheter
Slike kriser skaper også muligheter. Nicolai Andresens oldebarn Johan H. Andresen, fra en annen gren av familien enn de som drev banken, var så ovenpå at han både kunne konsolidere den norske tobakksindustrien og i 1928 stå i spissen for reetableringen av en nedskalert utgave av Andresens Bank.
Det var ved å kunne ekspandere i nedgangstider at denne grenen av familien Andresen ble så formuende. Johan H. Andresen var også - som de senere rikfolkene Stein Erik Hagen, Odd Reitan, Kjell Inge Røkke og Olav Thon - knyttet til hjemmemarkedsrettet virksomhet, ikke eksportnæringene.
Statens sterke rolle
Disse konjunkturelle perspektivene gir også viktig innsikt i hvorfor staten har fått en så sterk rolle på eiersiden i norsk næringsliv. Det henger også sammen med en sosialdemokratisk ideologisk nyorientering etter krigen. Men det hører hjemme i et land som i utpreget grad, helt fra 1800-tallet, har vært borgerlig i prinsipiell betydning.
De store formuene som gang på gang er blitt bygget opp i det som er Norges mest attraktive næringer, de eksportrettede, er med jevne mellomrom skyllet bort i internasjonale nedgangskonjunkturer.
Norge har ikke hatt et maktaristokrati som har kommet seg gjennom nær sagt alle problemer. Denne borgerlige tradisjonen er en viktig tilleggsdimensjon når vi skal forstå hvorfor staten er blitt stor eier av DNB: I mellomkrigstiden var det ikke rom for slike løsninger, selv om det opplagt var et behov. På 1990-tallet var det igjen et behov, og da var det også rom for slike løsninger.
De institusjonelle løsningene i norsk bankvirksomhet på 1820-tallet er veldig annerledes enn i dag, men de var preget av den samme pragmatiske ånden knyttet til hvordan det i et lite land var nødvendig å samarbeide mellom stat og private innen banksektoren. Statens sterke rolle i dag henger sammen med lange, borgerlige tradisjoner.
Den norske modellen
Å samarbeide mellom stat og privat har vært typisk norsk. Den norske samarbeidsmodellen stammer fra etableringen av det nye Norge for snart 200 år siden, og har gått gjennom flere faser. Det har hele tiden dreid seg om å tilpasse seg krevende omgivelser, av en opplevelse av å være i samme båt.
Borgerskapet - næringslivets eiere - har vært i stand til å utvikle næringslivet i takt med muligheter og behov. De har vært dyktige nok og i perioder sterke, ogs�� kapitalsterke. At det ikke ble til et aristokrati, skal de fleste av oss være glade for, og vi må naturligvis være på vakt overfor maktansamlinger.
Det er ingen grunn til å undervurdere norske eiere, i fortid, nåtid eller fremtid.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagbladet 20. juni 2012.
Se også Sogner, Knut (2012): Andresens. Pax forlag.
Si din mening:
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til
Du kan også benytte kommentarfeltet nedenfor.
Tekst: Professor Knut Sogner, Institutt for innovasjon og økonomisk organisering ved Handelshøyskolen BI.
