KOMMENTAR: GUDMUND HERNES OM SOSIALE MEDIER
«Bandiera Rossa» er den mest kjente italienske arbeidersang. Teksten er fengende og melodien feiende. Åpningslinjene er
- Avanti o popolo, alla riscossa,
- Bandiera rossa, Bandiera rossa!
Melodien spleiser to lombardiske folkemelodier og fortetter de viktigste trekk ved sanger som skal tenne og ildne: Du kan øyeblikkelig synge med uten at du har hørt den før, du husker melodien for alltid etter å ha sunget den bare én gang, og du får lyst til fysisk å følge takten sammen med andre!
YouTube har mange utgaver, fra bølgende sovjetsang til tungrock – ja, også en versjon med Cornelis Vreeswijk.
I studietiden sang vi den ofte. Og vi hadde en spesiell nachspielversjon, der det besettende ble erstattet med det balstyrige. Da lød førstelinjen:
- Avanti o popolo, rivoluzione!
- Per telefone – rivoluzione!
Revolusjon på mobilen
Har det gått troll i ord? Er vi nå der?
Har mobilen endret betingelsene for revolusjonen? Ja, for politisk arbeid generelt?
Statsviterne starter gjerne diskusjonen om politisk deltakelse med valg. Bør man stemme? De svarer: Du bør stemme dersom valget gjør en forskjell for deg og du kan gjøre en forskjell for utfallet. Er avstanden mellom partiene liten – er de samma ulla – er det liten grunn til å delta. Og jo mindre sjanse det er for at din stemme kan avgjøre utfallet, desto fornuftigere er det å sitte hjemme.
Men man kan forregne seg. George W. Bush førte en langt mer reaksjonær politikk enn den compassionate conservatism han talte om i valgkampen. Og Rick Santorum vant primærvalget i Iowa i januar med bare 34 stemmer – hadde bare 18 skiftet side, ville Romney vunnet. Man kan ikke vite på forhånd.
Politikk ingen solosport
Og modellen har heftelser. Hvis små forskjeller og liten innvirkning avgjør kalkylen, vil de fornuftige velge sofaen. Men da vil de ufornuftige som likevel stemmer, avgjøre valget – altså blir de fornuftige! For det andre sitter de færreste i sitt lønnkammer med kalkulatoren. De bryr seg ikke bare om valget, men også om hva deres meningsfeller mener om dem dersom de ikke stemmer. Får du andre med deg, øker vekten av din stemme med summen av deres. Politikk er ingen solosport.
Lettere å kommunisere, vanskeligere å sensurere
Det er her vi kommer tilbake til mobilen. For den gjør det både lettere å kommunisere og informere, lettere å mobilisere og kontrollere. Og, ja, vanskeligere å filtrere og sensurere.
Et godt norsk eksempel er Mads Gilberts SMS-skrik fra Shifa-sykehuset i Gaza 3. januar 2009, som sluttet med: «Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!»
I løpet av noen minutter var meldingen videresendt til tusener. Et annet eksempel er det store rosetoget på Rådhusplassen i Oslo 25. juli, som på et døgn samlet 200 000, mobilisert primært via Facebook. Og selvsagt: Den arabiske våren er også kalt twitter-revolusjonen.
Mobilen kan gi autentisk informasjon, fersk, fort og fritt. Meldinger, bilder og snutter kan sendes lenge før noen avis er trykket eller tv-innslag redigert. I stedet for kringkastingens én-til-alle skjer utvekslingen alle-til-alle.
Når nettet mobiliseres
Ikke bare kan alarmen gå fra vennekrets til vennekrets via kontaktlisten. Venner forplikter hverandre til å stille opp – sofaen blir stående tom. Sitter man der, kan man få meldingen: «Hvorfor er du ikke her?!»
Autoritære regimer prøver sensur – ofte med algoritmer som sporer oppviglende ord. Men når tusener, ja, millioner av meldinger fyker rundt i cyberspace, blir oppgaven fort for svær og reaksjonen for sen. Og å kutte hele nettet hele dager kan ikke forenes med moderne samfunn.
Så når nettet mobiliseres, må selv de sterkeste institusjoner vike, som da Wikipedia 18. januar gikk i svart i protest mot et lovforslag i Kongressen i USA: Nær fem millioner skrev under et opprop på nettet – og en stund var det 2000 per sekund som forsøkte å kontakte sin representant. Både foretak og organisasjoner har oppdaget at grupper mobiliserer lett på nett – og for sent oppdaget at både hovmod og hierarkier står for fall. Virtuelle grupper er politiske realiteter.
Vi er alle journalister
«All makt vokser ut av geværmunningene», sa Mao. Det tilhører den forrige generasjon. Nå er vi inne i den mest demokratiske av alle medierevolusjoner. Vi er alle journalister nå. Vi er alle fotografer nå. Vi er alle kommentatorer nå. Vi kan alle mobiliseres nå.
Nå er parolen: Twitrere i alle land, forén dere! Dere har intet å miste unntatt batteriladeren.
REFERANSE:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 10. februar 2012 med tittelen "Rivoluzione – per telefone!". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.
SI DIN MENING:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
