Tekst: Guri Hjeltnes og Per Espen Stoknes
Sammendrag
I denne rapporten drøfter vi Norges muligheter på tre områder mot 2030:
a) Klimateknologi kan bli en ny stor eksportnæring
b) Aktiv arbeidsmigrasjon kan styrke humankapitalen
c) Lykke og utvikling av humankapitalen kan bli viktigere enn vekst i BNP
1. Et første utgangspunkt er at klimateknologi ikke bør anses som en utgift i form av subsidier, men en investering i en ny fremtidig, sterkt voksende næring. Det er en mulighet for Norge å komme tidlig igang med omfattende CO2-deponering, fra både gass- og kullkraftverk.
2. Norge kan løse arbeidskraftutfordringen som eldrebølgen og manglende realfagskompetanse utgjør, ved en aktiv arbeidsmigrasjons-politikk. Arbeidsmigrasjon er noe annet arbeidsinnvandring. Det er en mulighet for Norge å sørge for langsiktige utviklingsrelasjoner til land med overskudd av kompetent arbeidskraft, som for eksempel India, slik at det kommer begge land til gode.
3. Norge kan dreie virkemidler og tiltak i retning av bedre forvaltning av kvaliteten på humankapitalen. Nye indikatorer og modeller for livskvalitet og sammenhengene mellom arbeid og velvære, eller “objektiv lykke” står sentralt i dette. Norge kan videreutvikle den posisjon vi i dag har som verdens beste land å bo i (FNs utviklingsprogram UNDP har utviklet en Human Development Index som Norge topper. Indeksen måler forenklet sagt forventet levealder, utdanning og livsinntekt.) Norge kan videreutvikle også andre dimensjoner enn de som inngår denne indeksen.
1) Klimateknologi blir eksportartikkel
Bakgrunn sett fra 2007
På 1970-tallet hadde Norge fremsynte politikere som lyktes med å legge rammevilkår for oljenæringen på en slik måte at det kom hele samfunnet til gode. Norge har hatt lavere nivåer av korrupsjon, maktkamper og mindre innenlands konjunktursvinginger enn det som har preget mange andre oljerike nasjoner.
I forrige århundre var utfordringen å bygge ut energitilgang raskt nok og sikkert nok. I dette århundret kommer de pågående klimaendringene til å utgjøre en hovedutfordring. De kan true med å svekke stabiliteten i de samme samfunn som bruker fossil energi som forårsaker klimaskiftene.
Istedenfor å kun anse klimaendringer som trussel, kan det være konstruktivt å tenke langsiktige muligheter. Norge har besluttet å iverksette CO2-renseanlegg langs kysten, det første senest i 2014. Dette kan vise seg å være begynnelsen på en omfattende lagring av CO2 i nedstengte oljefelt og undersjøiske geologiske formasjoner, som på sikt også kan omfatte utslipp fra europeiske kullkraftverk. I tillegg til å selge gass, kan CO2 gå motsatt vei fra mange ulike punktutslipp rundt Nordsjøen langs eksisterende rørgater til varig deponering.
Teknologisk og økonomisk er dette gjennomførbart i så snart det sikres forutsigbare rammevilkår for verdsetting av CO2 over et visst lønnsomhetsnivå. Ansvaret for iverksetting av deponering ligger klart på et nasjonalt og internasjonalt politisk nivå. Hvorvidt dette er politisk gjennomførbart, er hovedutfordringen. Som Randers og Isachsen påpeker i notatet “Er verden flat?” er det uunngåelig at enkelte land må ta de første steg, og dermed risikere at det eksisterer ulike rammevilkår i perioder.
En rapport BI utarbeidet for Miljøsok påpeker at i et fremtidig marked med kvote-kostnader for CO2, vil klimakostnadene lett kunne veltes over på produsentlandene i form av lavere priser på produktene. Ved å ha alternative løsninger med CO2-deponering, kan man spre risikoen ved at verdien av den rene energien vil stige i takt med verdifallet på forurensende brensel.ii
Ingen kommersielle energiselskaper kan forventes å investere og drifte omfattende CO2-deponering før gunstige rammevilkår er besluttet iverksatt. Så snart de første systemene er satt i drift, vil antagelig både investeringskostnader og driftskostnader kunne falle vesentlig over tid frem mot 2030, så fremt velfungerende markeder legges til grunn for omsetningen av CO2-utslippskvoter. Det kan se ut som at Norge, med sine store energireserver, godt dokumenterte berggrunnslag for permanent lagring av store mengder CO2, og ikke minst humankapital med bred kompetanse på onshore og offshore gasshåndtering, her har en unik mulighet til å komme i forkant av omstillingen av verdens energisektor de kommende tiårene.
Fremtidsbilde 2030
Vel ankommet i 2030 er det lett å se hva som gjorde Norges klimateknologinæring til en suksess. I motsetning til alle tradisjonelle oppfatninger om næringsnøytralitet, hadde norske politikere mot (og finansielle ressurser nok) til å gi garanti til energiselskaper på norsk sokkel om CO2-deponering avveid i forhold til langsiktig oljepris ved bruk av CO2-injisering for økt utvinning på eksisterende felt. Begrunnelsen var at man erkjente at klimaendringene uunngåelig ville øke i styrke, og at det ikke eksisterer velfungerende markeder for forurensende utslipp, slik at statlig intervensjon ville være nødvendig.
Man lyktes til slutt i 2012 med å finne en modell for dekning av risiko og deling av overskudd ved høyere kvotepriser enn forventet, tilsvarende de modeller man tidligere hadde brukt for leting og utvinning. Det ble dermed mulig for selskaper å igangsette rensing og deponering i Norge før rammevilkår ble tilsvarende gunstig for andre land.
Byggingen av de første renseanleggene og infrastruktur for deponering kunne da gjennomføres før 2014, som var fristen vedtatt i 2006. Underveis høstet man mange viktige erfaringer. Disse unike erfaringene ble i årene 2010-2025 utgangspunkt for stadig nye teknologiske gjennombrudd i energieffektivitet og kostnadskutt langs hele verdikjeden fra energiproduksjon til varig deponering. Den norske energi-næringsklyngen kunne ved hjelp av denne sterke posisjonen tilby fullstendige ”pakker” for CO2-verdikjeder til gass- og kullkraftverk. Dette ga et sterkt trendbrudd med eksponentiell økning i antall tonn deponert i Nordsjøen. I desember 2029 gir eksporten av kompetanse og teknologi på klimagasser like stort overskudd som gass-eksport alene. Norge håndterer i 2030 deponering av CO2 fra mesteparten av Europas gamle og nye kullkraftverk.
2) Aktiv norsk politikk for arbeidsmigrasjon
Bakgrunn sett fra 2007
Antall utlendinger i norsk helsevesen økte i 2005 med over fem prosent. Arbeidsinnvandrere fra Norden, Tyskland og nye EU-land utgjør en voksende del av den norske byggebransjen, nær seks prosent, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Regner man med fast bosatte og selvstendig næringsdrivende, er tallet langt høyere. Fellesforbundet mener hver tredje håndverker nå er arbeidsinnvandrer. Det synes videre, ifølge internasjonal forskning, å være liten sammenheng mellom vekst i arbeidsledighet og arbeidsinnvandring. Det skyldes antagelig at migrantene reiser til land hvor tidene er gode, og reiser hjem i dårlige tider. De fleste studiene viser liten eller ingen økning i ledigheten blant innbyggere som følge av økt innvandring.iii Arbeidsinnvandrere tar typisk jobber som innbyggerne ikke tar. Dette fordi mange alt har utdannet seg vekk fra de jobbene innvandrerne fyller, eller fordi vertssamfunnet ikke klarer å utdanne nok innen de ønskede profesjoner.
Arbeidsmigrasjon øker lønnsomheten i næringslivet, og gjennom den norske modellen med lønnsoppgjør med lavlønnsprofil kan dette også indirekte komme ufaglærte nordmenn til gode.iv
Mangel på pleie- og omsorgsarbeidere og på ingeniør- og realfagskompetanse har blitt oppfattet som store utfordringer for norsk økonomi. Men globaliseringen kan bidra til å løse dette gjennom tilrettelegging for bedre internasjonal flyt av arbeidskraft. Så langt (2007) har Norge ikke lyktes med dette pga. sammenpresset norsk lønnstruktur som gjør Norge lite attraktiv for høyt utdannet arbeidskraft og tilsvarende mer attraktivt for ufaglært arbeidskraft. Den såkalte spesialistkvoten har på langt nær blitt oppfylt.
Endringer i forhold til dagens utvikling, vil antagelig kreve utforming av mer aktive og spissede virkemidler.v Det kan for eksempel være langsiktige investeringer i internasjonale utdanninger mot bindingskontrakter i overgangsperioder, samarbeidsavtaler med utvalgte opplæringsinstitusjoner langs Østersjøen og i utvalgte asiatiske områder, eller særlige utdanningsplasser for utlendinger i Norge. Forutsatt en kombinasjon av offentlige og næringslivsbaserte virkemidler kan dette gi et trendbrudd i tilgangen til engelskspråklige ingeniører og høyere realfagskompetanse for norske virksomheter. Tilgangen kan flerdoble seg i perioden 2010-2020.
Fremtidsbilde 2030
Vel ankommet i 2030 kan vi se at den fryktede eldrebølgen med mangel på pleie og omsorgspersonell samt mangelen på realfagskompetanse ble løst på en mykere måte enn man fryktet i 2007.
Internasjonale evalueringer fra 2015 viste at den økende arbeidsmigrasjonen har vært blant de mest effektive utviklingstiltak som fantes. Forskningen bekreftet dermed det som en FN-Kommisjonen sa i 2006: At det var mer å hente – for verden som helhet – på åpnere arbeidsmarkeder enn på friere handel med jordbruksprodukter. Norge tjente på det, arbeidsinnvandrerne tjente på det og også de i utvandrerlandet som mottok deler av lønnen. Migrantene sendte hjem mye mer enn overføringene i bistand til u-land.
I 2016 fikk man på plass et todelt marked for arbeidsmigrasjon med sosial profil: ufaglærte unge ble invitert til Norge med en avtale om utdanning innen helse i Norge, betalt gjennom en plikttjeneste i omsorgssektoren. Samtidig investerte norske næringslivsinteresser i utvalgte opplæringsinstitusjoner langs Østersjøen og i India, og fikk dermed sikret en jevn tilstrømming med høyt utdannede talenter fra disse stedene.
3) Humankapital viktigst for nasjonalformuen
Bakgrunn sett fra 2007
Det har vært en utbredt oppfatning at Norge er et rikt land fordi vi disponerer så store naturressurser. Denne oppfatningen tar i liten grad inn over seg fakta om kildene til verdiskapningen i nasjonalformuen, dvs. ressursrentene til de ulike kapitalformene.
Basert på gjennomgang av avkastning på de ulike kapitalformene, finner forskere ved SSB (Greaker m.fl. 2005) at olje- og gassreservene utgjorde omtrent 12 prosent av nasjonalformuen i 2004. Humankapitalen utgjør
73 prosent. Produsert realkapital utgjør så og si resten, dvs. 12 prosent. De fornybare naturressursene utgjør til sammen minus 2 prosent, dvs. de trekker ned nasjonalformuen i hovedsak pga. de store overføringer til næringene. Dette går akkurat opp i opp med nettofordringer til utlandet - som inkluderer oljefondet - og som utgjør 2 prosent.vi
Hvordan forvaltes vår humankapital? Høyere lønnsinntekt og mer penger til sykehus og utdanning ser ikke ut til å gi ytterligere motivasjon eller kvalitativ forbedring av humankapitalen. Det trengs radikal nytenkning om hva velferd er. Vi må fokusere mer på menneskelig utvikling enn lønn. Det vil gi oss en bedre forståelse av hva som utgjør et fullverdig liv.
Kan vi kjøpe oss lykke?
Det korte svaret er ja. Rike mennesker er gjennomsnittlig lykkeligere enn fattige. Og rike land har gjennomsnittlig klart mer lykkelige innbyggere enn fattige land. Men sammenhengen er ikke enkel og lineær. Penger kjøper deg ikke stadig mer lykke. Undersøkelser av menneskers lykke bekrefter antagelsen om at så snart du har nok til klær, hus og mat, så begynner hver ekstra krone du skaffer deg å bety mindre og mindre.
Slike spørsmål som ”er du lykkelig?”, ble lenge ansett som for useriøse til å forske på. De siste tyve årene har det vokst frem en hel vitenskap om måling av lykke og lignende sosiale måltall. Stadig flere målemetoder blir utviklet for å operasjonalisere og tallfeste livskvalitet, tilfredshet og lykkefølelse. Det fins nå professorater i lykke ved ledende internasjonale universiteter. Området har fått sine første internasjonale fagtidsskrifter, for eksempel Journal of Happiness Studies. vii
Det fins enkle måleverktøy som: ”Vil du stort sett beskrive deg selv som meget lykkelig, ganske lykkelig, ikke spesielt lykkelig eller slett ikke lykkelig?” viii til svært kompliserte målemetoder med mange titalls del-elementer. ix Nevropsykologer har også målt hjerneaktivitet og funnet at visse mønstre samvarierer ganske godt med muntlig rapportert lykkefølelse.x I tillegg til egenscorer har forskere bedt andre mennesker angi hvor lykkelige de opplever at forsøkspersonen er, hvor ofte han smiler etc. Det interessante er at nesten uansett hvordan lykke måles, så virker det som om folk svarer både konsekvent (reliabelt) og gir svar som vi faktisk er interessert i (valid). Lykkefølelse går opp og ned i løpet av dagen og fra dag til dag, men likevel har noen mennesker– i lengre perioder – et klart høyere eller lavere nivå av lykkefølelse enn andre. Etter tusenvis av studier er forskere enig i at lykkefølelse, eller psykisk velvære – kan studeres også vitenskaplig og kvantitativt. Endelig har en viktig egenskap ved sjelen, stemningsleie, blitt offentlig tilgjengelig – på et språk som vårt samfunn forstår: tall.
Kan vi da kjøpe oss lykke? Tallene forteller: Ja, pengene skaper mer psykisk velvære inntil det nivå som rike land nådde i 1950-60 årene. Men også nei. Ytterligere inntektsøkning over dette nivå, skaper ikke mer lykke eller tilfredshet. Forholdet mellom inntektsøkning og andelen svært lykkelige mennesker i USA i løpet av femti års økonomisk vekst viser denne utflatingen med all mulig tydelighet. Femti års økonomisk vekst har ikke ført til flere lykkelige mennesker. Tilsvarende tall for Norge siden 1985 viser det samme. Andelen som sier seg ”ikke lykkelige” har heller ikke gått ned. Funnene gjelder ikke bare gjennomsnittstall for hele befolkningen per år: Følger man de samme personene etter hvert som de blir rikere, så viser det seg at disse heller ikke blir lykkeligere når inntekten vokser. Målinger i nesten alle andre rike land viser en helt tilsvarende utvikling.
I verden finnes nå et kjempeparadoks: De rike landene gir innbyggerne stadig høyere inntekt per hode, men ikke mer lykke eller tilfredshet. Samtidig, i de fattige landene, hvor ekstra inntekt og velstand virkelig ville gi store utslag i lykke og tilfredshet, forblir inntektsnivåene svært lave. Den rike verden – som blir stadig rikere – har også mer depresjon, mer alkoholisme og kriminalitet nå enn for 50 år siden. Tall fra Norge forteller at i det landet som av FN er utropt til verdens beste for menneskelig utviklingxiii, har andelen meget materielt fornøyde gått ned i forhold til andelen meget misfornøyde fra 1985 til 1999.xiv
Dette er ikke bare underlig, bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende. Det har i seg et kommende sosialt, økonomisk og politisk jordskjelv. Vi har bare ikke merket virkningene av det ennå, fordi måten vi tenker om penger på ikke har gjort det lett for oss å ta det inn. Det betyr at hele dagens politikk, som er bygd på arven fra den industrielle epoken mellom 1800 og 1950 og som er innrettet mot at regjeringer skal legge til rette for økt økonomisk vekst og mer materiell velstand, er forfeilet. Ingen vil vel for alvor mene at det er i vår ”økonomiske egeninteresse” å forbruke stadig mer av jorden for å skaffe oss flere ting og penger, når dette samtidig verken gir oss mer tilfredshet, eller det forskerne kaller ”objektiv lykke”?
Helt siden Adam Smith har økonomer brukt en modell for mennesker som sier at vi handler rasjonelt for å øke vår egennytte (i materiell forstand) både nå og for fremtiden. Den nye vitenskapen lykkeforskning – en sammensmeltning mellom psykologi, sosiologi og økonomi – foreslår altså nå at vi erstatter materiell velstand med psykisk velvære som overordnet modell. Vi kan legge til grunn for denne virkelig nye økonomien at mennesker handler – utfra et mangfold av rasjonalitetsformer – for å øke nåværende og fremtidig lykke. Og da er det helt andre politiske virkemidler som må til enn de som er innrettet mot enda større inntekt. Det er en av Norges muligheter i verden, som et stabilt demokrati med velfungerende markeder, å gripe denne sjansen for å gjøre virkelig forbedringer i den viktigste delen av nasjonalformuen; humankapitalen.
Fremtidsbilde 2030: Humankapitalens lykkenivå
Vel ankommet i 2030 har det skjedd en vesentlig dreining i politikkens innhold. De typiske 1900-talls temaene som trygghet, inntektsutjevning og fordeling er forlatt til fordel for temaet menneskelig utvikling og objektiv lykke – som nå er blant de markante fanesakene. En av innsiktene som bidro til overgang fra BNP (Brutto nasjonalprodukt) til BNL (Brutto Nasjonal Lykke) som viktigste samfunnsindikator var tallenes tale fra 25-årsperioden 1985-2010. Lykke-nivåene var uforandret på tross av mer enn dobling av BNP i samme periode. Å forlenge BNP-veksten som overordnet mål i ytterligere 20 år kunne ikke forsvares på menneskelig grunnlag. I konkurransen mellom partiene ble det åpenbart at løfter om lavere skatt eller inntektslikhet var lite egnet til å møte dette nye temaet i politikken. Lykke-nivåer har i hele perioden 1985-2030 vært jevnere fordelt enn inntekt.
I perioden 2010 til 2020 mistet den århundregamle høyre-venstre aksen mye av sin relevans. Det handlet ikke lenger om uenighet om grenseoppgangen mellom stat og marked, men om hvordan stat og marked i kombinasjon kan bidra til menneskelig utvikling. Forskning understreket at ytterligere økning i inntekt eller økt konsum bidrar relativt lite til befolkningens objektive lykke. Mer menneskelige arbeidsprosesser (i betydningen verdighet) i kombinasjon med tiltak for styrket sosialkapital viste seg å gi store utslag.
Det var på tide å forandre markedenes og statens respektive roller i produksjon og fordeling av velstand, til en akse mellom prioriteringer av tradisjonell økonomisk utvikling versus utvikling av lykke og menneskelig potensialer. Iverksetting av en serie nye tiltak (styrking av sosial kapital, virkemidler for større verdighet og selvrespekt i arbeidslivet, samt mindre standardisering og tilrettelegging for mer innslag av kreativitet i alle slags arbeidsprosesser) viste seg til slutt å kunne gi vesentlige positive effekter på nasjonal lykkenivåer. Dette viste seg i 2030 å bli den nye, mye omdiskuterte velferdspolitikken.
