Tekst: Rune Sørensen
Norske elever og studenter har meget svake kunnskaper i matematikk og naturfag. Dette spørsmålet ble stilt i en undersøkelse av begynnerstudenter i i høyere utdanning:
På Dahl skole er det 135 jenter og 115 gutter. Hvor mange prosent av elevene er jenter?
Undersøkelsen ble gjennomført blant nye studenter i matematikkrevende studier. Resultatene er hentet fra Norsk Matematikkråds årvisse undersøkelser.
I 1984 svarte henimot 85 prosent av studentene korrekt på oppgaven. Nå 20 år senere har bare 41 prosent korrekt svar på oppgaven. Dessverre er ikke prosentregning det eneste svake punktet. Mange – og stadig flere - av begynnerstudentene mangler kunnskaper i elementære emner som brøk og desimaltall. Store internasjonale undersøkelser viser det samme mønsteret også i grunnskolen. De internasjonale PISA og TIMMS-undersøkelsene dokumenterer at norske elever har meget svakt nivå i realfag.
Det hadde vært forståelig om Norge var et fattig land uten utdanningstradisjoner, uten sterke foreldre, med dårlige skoler og svake realfagstradisjoner. Men vi snakker om et land med lange skoletradisjoner. Befolkningen består av meget velutdannede foreldre med vesentlig mer fritid enn tidligere generasjoner. Det er et land som bruker mer offentlige penger på skole enn de aller fleste andre land. Og det er et land som skal videreføre realfagstradisjoner fra Nils Henrik Abel, Sofus Lie, Wilhelm Bjerknes, og flere andre.
Humankapitalens betydning
Humankapitalen er den viktigste ressursen i ethvert land. Selv i Norge med sine store petroleumsressurser representerer arbeidskraften 77 prosent av nasjonalformuen Investeringer i menneskelig kapital gir høy individuell avkastning og har stor samfunnsmessig lønnsomhet. Mange analyser viser at befolkningens utdanningsnivå – oftest målt ved gjennomsnittlig antall år utdanning – har en positiv effekt på økonomisk vekst. Utdanning er det ”siste” virkemiddel i en en liberalisert verdensøkonomi. Globaliseringen innebærer svekket nasjonal kontroll over handel og investeringer. Kapitalen er mobil og internasjonal. Å utvikle arbeidsstyrken er det viktigste middelet i den globale konkurransen.
Tilsynelatende stiller Norge et sterkt lag
Det er nærliggende å tro at nøkkelen til vår velferd ligger nettopp i et godt utdanningssystem. Ikke bare er vi velstående – vi kommer godt ut på internasjonale rangeringer i konkurransedyktighet og vi ligger i verdenstoppen når det gjelder utdanning: Dagens femåringer kan forvente å være 18,4 år i utdanningssystemet, hvorav 3,6 år i høyere utdanning. 23 prosent av forventede leveår anvendes til formell utdanning. Vi ligger også i verdenstoppen i bruk av offentlige midler på skolen – drøyt seks prosent av nasjonalproduktet brukes til utdanningsformål. Særlig bruker Norge mye ressurser i grunnskolen.
Antall år på skolebenken har lite å si
Hvilken betydning har utdanning for økonomisk utvikling? Er det antall år på skolebenken som avgjør økonomisk vekst, eller er det læringsutbyttet som teller? Ny forskning viser at det er kvaliteten på arbeidskraften som avgjør. Særlig har realfagskompetansen betydning for veksten. Antall år på skolebenken har mindre betydning.
Men kanskje er det gammeldags å tro på viktigheten av ingeniører og realfagskompetanse? Tradisjonelt har vi hatt en sterk realfagskompetanse i arbeidsstyrken. Hva om vi får et fall i kompetansen, slik at vi nærmer oss gjennomsnittet for de vestlige landene? PISA- og TIMMS-undersøkelsene gir nettopp grunn til å forvente det. Ja faktisk ble matematikk- og naturfagskunnskapene til norske elever vesentlig svekket bare i perioden 1995-2003. Anta at vi får et fall fra norsk 1980-talls realfagsnivå til europeisk gjennomsnittsnivå. Den forventede effekten er en reduksjon i årlig BNP-vekst per innbygger på 1,4 prosent.
Motsatt: Om vi øker norsk kompetansenivå til nivået i Japan, Belgia og Nederland, vil vi øke den årlige veksten i nasjonalprodukt per innbygger med ett prosentpoeng per år. Til sammenligning: I 100-årsperioden fra unionsoppløsningen til 2005 hadde Norge en gjennomsnittlig årlig BNP-vekst på 2,7 prosent. Ett prosentpoeng per år er mye!
Vil politikerne korrigere kursen?
Noe av det aller viktigste er kompetente og inspirerende realfagslærere. Solide studier dokumenterer at en god lærer kan gi et læringsutbytte tilsvarende atten måneders læring i løpet av ett år. Gode lærere er mye viktigere enn mange lærere. Dessuten må antall undervisningstimer og læringsambisjonene i realfag heves. Kort sagt: noe mindre lek, og litt mer slit og forsakelse.
Et optimistisk fremtidsbilde
Norsk skole er revet ut av sin gammelmodige og heroiske selvforståelse – folk innser at den verken er den beste eller den nest beste i verden. Politikerne vil spørre seg: Er det velgere å vinne på å foreslå reformer som øker kompetansen i realfag?
Et pessimistisk fremtidsbilde
For det første: I Norge er det mange som misliker de arbeidskrevende realfagene. Våre elever tror de er ganske gode i realfag – men liker fagene dårlig. Norske elever er mindre interessert i naturfag enn elever i andre land, og de velger faget vekk når de har mulighet til det. Særlig jentene har sterk aversjon nettopp mot realfagene. Heller ikke studentene liker realfag. Innenfor høyere utdanning har vi færre realfagsstudenter enn andre land. Lærerne i grunnskolen og videregående skole har mindre spesifikk utdanning i disse fagene enn lærere i andre land. Kanskje er det heller ikke så rart at færre og færre ungdommer lar seg inspirere til å satse på realfag og ingeniørutdanning?
Er realfag og yrkeskarriere nødvendig for å få et godt liv? La oss se hvordan nordmenn og europeere vurderer betingelser for det “det gode liv”.
På to punkter avviker nordmenn fra resten av Europa: Halvparten av europeerne er enige i at ”Å ha en suksessfull karriere er viktig”. Bare 14 prosent av den norske befolkningen har samme mening. 81 prosent av folk i andre europeiske land er enige i at ”Å ha en god utdanning er viktig”. Her i Norge er det bare 48 prosent. Vi kan kanskje ikke vente at slike foreldre/velgere stiller høye krav og maser på ungdommen og politikerne om å satse mer på tunge realfag?
Selvsagt har ingen kunnet påvise noen nedgang i norsk levestandard eller nasjonalprodukt som følge av dårlig realfagskompetanse. Forklaringen er triviell. Studentene fra 1984 er i dag omtrent 40 år. Svak kompetanse har foreløpig bare slått inn for de 10-15 yngste årskohortene. Situasjonen vil være en annen om 20 år, når arbeidsstyrken nesten utelukkende består av personer som er ”utdannet” etter realfagenes kollaps. Effektene kommer smått og gradvis over en eller flere generasjoner. Når velgerne er nærsynte – ”myopiske” – vil partikonkurransen lede til en utdanningspolitikk som nedprioriterer upopulær matematikk og arbeidskrevende naturfag.
Slik sett nytter det ikke å skylde på dårlige politikerne. De folkevalgte gjør i stor grad slik som vi vil. Den pessimistiske diagnosen er at vi har et mer dyptgripende samfunnsproblem enn dårlig politisk ledelse.
