Tekst: Espen Andersen
Sett fra 2030: Oljeinntekter og kultur forsinket Norges kunnskapsutvikling
Norge var relativt på topp i 2006 – kåret til verdens beste land å leve i av FN, med store og økende naturressurs-inntekter, og med natur og miljø å ta av sammenlignet med mange andre land i verden. Denne utviklingen flatet ut i 2008, og fra ca. 2012 begynte Norge å tape terreng, relativt sett, innen velferdsutvikling og innovasjon sammenlignet med mange andre land. Relativt svake og lite markedsorienterte forskningsinstitusjoner innen naturvitenskap og teknologi, en konkurransemessig skjermet befolking med liten respekt for kunnskap, og et utdanningssystem i baklås gjorde at nødvendige investeringer i kunnskapsmessig oppgradering i leveringsapparatet enten ikke skjedde eller kokte bort i velmente men lite effektive ”reformer”.
Heldigvis kom globaliseringen og teknologien til unnsetning for bekymrede foreldre. Skolemyndighetene innførte offentlige kvalitetsmålinger på alle årstrinn i 2010, etter flere års vellykkede kampanjer fra foreldre som tok Internett i bruk for sammen å lage rangeringer av skoler – et av mange ”crowdsourcing”-initiativ inspirert av nettleksikonet Wikipedia. Sekulære privatskoler ble tillatt i 2012, og tok av etter at man innførte Lærekupongen i 2015, hvor foreldre fikk en kupong for hvert barn og kunne ”kjøpe” skole med den. Etter at private skoler av forskjellige slag hadde tatt en markedsandel på mer enn 20% i 2018, begynte de offentlige skolene endelig å ta opp kampen i stedet for å gjemme seg bak regulative beskyttelsesmurer.
Næringslivet våknet rundt 2012 og forsto at man måtte ta ansvar for et utdanningsapparat politikerne ikke klarte å utvikle. Det ble gjort delvis ved pengeoverføringer, delvis ved frigivelse av arbeidskraft for deltidsundervisning som en del av en bedrifts samfunnsansvar.
Import av lærerkrefter fra utlandet, enten ved innvandring eller ved bruk av kommunikasjonsteknologi, reddet norsk skole. Utlendingene ble først brukt til leksehjelp (på privat basis) og til lærerutdanning. Etter at kravet om norsk som lærespråk ble opphevet i 2016, skjøt utviklingen fart.
I dag er matematikklæreren i mange norske skoler indisk eller filippinsk, og elevene kjenner ham eller henne gjennom klasseroms- og mobile læringsstasjoner. Kunnskapsnivået innenfor naturvitenskaplige fag begynner å ta igjen land som Malaysia og Sri Lanka (det er fortsatt langt igjen til Finland). Siden lekser og fag nå diskuteres på engelsk (gjerne med indisk aksent), har mange foreldre vanskeligheter med å følge med hva barna deres gjør på skolen. Siden undervisningsformen krever høy motivasjon og konsentrasjonsevne, øker gapet mellom elever som har støtte og oppmuntring hjemme, og de som ikke har det.
Norges kunnskapsøkonomiske utvikling ble opprettholdt gjennom spesialisering innen informasjonsteknologi og eksperimentering.
Den manglende kunnskapsutviklingen i Norge ved århundrets begynnelse kunne ha fått langt mer dramatiske økonomiske utslag hvis det ikke hadde vært for at informasjonsteknologi tillot økt verdiskapning gjennom spesialisering, automatisering, og sosialt produsert teknologisk innovasjon gjennom virtuelle konstruksjonsarenaer. Nøkkelordet ble kunnskapsproduktivitet: Med fallende kunnskapsnivå må man utnytte de ressursene man har bedre, slik at resten kan slappe av.
Moore’s lov (og tilsvarende utviklingstrender for kommunikasjons- og lagringsteknologi) gjorde at samfunnets koordineringsevne og kunnskapsproduktivitet forsatte å øke dramatisk. Teknologien tillot økt spesialisering fordi distribusjonen av kunnskap ble billig: Man kunne i stadig større grad overlate matematikken til maskinen eller til folk i andre land, som forsto den. Informasjonsteknologien har gått fra å være et verktøy til å bli en arena for skaperkraft - i stedet for å "gjøre som menneskene sier", slik datamaskiner gjorde frem til ca. 2015, ble de informasjonsteknologiske miljøene premissleverandører: Mennesket finner på nye ting, innenfor rammen av hva maskinene bestemmer som gjennomførbart. Dette prinsippet er gjennomført i mange sammenhenger – offentlige datasystemer, for eksempel, har innført systemer2 som lar saksbehandlere kombinere alle slags tiltak overfor sosialklienter, mens systemet kontrollerer lovlighet og budsjettkonsekvenser.
Innenfor virksomheter preget av konstruksjon og problemløsning brukes i stadig større grad immersive miljøer – digitale verdener hvor aktører beveger seg rundt og kan kommunisere med hverandre – hvor man f.eks. bygger hus, broer, oljefelt og trygdesystemer i en digitalt simulert verden, for deretter å produsere en kopi av den IRL (In Real Life). Godkjennelse av byggeplaner har siden 2025 inkludert krav om minst 10 års simulert levetid i Det Norske Hus 5.2, en digital, dynamisk kopi av Norge hvor eiendomsutviklere, trafikkplanleggere, økonomer, politikere og privatpersoner dynamisk kan oppleve hvordan ulike initiativ påvirker deres miljø. I stadig større grad holdes diskusjoner og beslutninger innenfor det digitale rom. Enkelte hevder nå at man rett og slett bør flytte store deler av statsapparatet fra den reelle til den digitalt simulerte verden. Motstanderne mener det er i den reelle verden ting faktisk foregår, men for flere og flere mennesker virker nå modellene mer virkelige enn virkeligheten.
Samfunnets økte koordineringsevne har gir seg utslag i et samfunn med lite "slakk" – det er mer presisjon i beslutninger og beregninger, og ressursutnyttelsen på alle plan er stor. I 2025 etablerte regjeringen Rehmann hjernekraftsproduktivitet som et uttalt politisk mål. Saken var kontroversiell fordi et slikt mål krever betydelig overvåkning av enkeltmenneskers aktiviteter for å optimalisere hele samfunnet, også fritiden, men utviklingen i BNL (Brutto Nasjonal Lykke) har vært meget gledelig (en utvikling som faktisk er selvforsterkende, siden mer målt lykke fører til enda mer lykke.)
Et splittet samfunn
En konsekvens av det vi på begynnelsen av 2000-tallet kalte ”kunnskapssamfunnet” er en betydelig polarisering av befolkningen – ikke lenger mellom by og land, eller mellom økonomiske grupperinger, men mellom "de globale" og "de lokale". Førstnevnte (som omtaler seg selv som "Eastern Standard Tribe"3 fordi de tenderer til å tenke i tidssoner heller enn distanser) er velstående, velutdannede og internasjonale, arbeider i globale (små og store) bedrifter med produkter og tjenester hvor profitt er drevet primært av innovasjon, språket er engelsk, og innvandrere er likemenn bedømt ut fra sin kompetanse. De ser på teknologi som en arena for selvutvikling, læring og innovasjon.
Sistnevnte er den rake motsetning: Lokalt orientert, har mindre utdannelse, arbeider i bedrifter som er kostnadsfokusert og betjener et lokalt marked, hvor fremmedkulturelle innvandrere er arbeidskraft for de jobbene de lokale ikke vil ha. Gnisningene mellom disse gruppene motvirkes til en viss grad av at deres digitale liv er atskilt. Valg av teknologi og hvilken digital virkelighet man vil forholde seg til, er i stadig større grad et spørsmål om kulturell og kunnskapsmessig bakgrunn, heller enn økonomi eller geografi.
En voksende subgruppe (kanskje 20% av befolkningen) lever bevisst frakoblet den digitale verden ("off the grid"). De er til bekymring for myndighetene fordi de unndrar seg optimalisering, og viser ideologiske, teknologifiendtlige sider med matematikkboikott som fremste symptom.
Blant akademikere og enkelte politikere er det en økende bekymring for at teknologien i stadig større grad ser ut til å utvikle seg på egen hånd. Datamaskiner bygges i dag av datamaskiner, programmeres gjennom en simulert evolusjonsprosess, og kopierer kunnskap fra hverandre. Riktignok har man siden begynnelsen av århundret diskutert hva som kommer til å skje når datamaskinene blir smartere enn oss 4, men først i de seneste årene har diskusjonen gått fra teoretisk spekulasjon til praktiske tiltak.
Til slutt…
For Norges vedkommende er kanskje den største forskjellen mellom 2007 og i dag at vi har mistet mye innflytelse over rammene for egen utvikling. I 2007 var vi et lite, rikt land med en følelse av selvstendighet. Der er vi fremdeles. Vi har det bra – men fordi vår relative kunnskapsposisjon har falt (særlig etter at India og Kina for alvor fikk fart på sine utdanningsinstitusjoner i 2010) er vi i stadig større grad premissmottakere enn diskusjonspartnere i den globale utviklingen. Vi er flinke til å tilpasse oss teknologisk utvikling, men mangler kunnskapen til å definere rammene – det som i gamle dager ble kalt kildekoden – til den digitale arena de fleste beslutninger nå fattes innen.
På den annen side har vi betydelig ekspertise innen utvikling av nye, spesialiserte idretter. Det siste er plastbakkebasert skihoppskyting. Vinteridrettsministeriet forventer i sitt siste budsjett en rekke norske medaljer som vil resultere i 0.45% ekstra vekst i BNL i neste femårsperiode, inntil andre nasjoner fatter interesse for sporten og en ny nasjonalsport må utvikles.
