Professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI har gjennom en årrekke vært opptatt av å finne ut hva som skal til for å skape varig og bærekraftig økonomisk fremgang for de fattige landene i verden.
I Månedsbrevet for juli 2007 (utgitt av Arne Jon Isachsen) tenner han en ny brannfakkel i den norske bistandsdebatten.
- Vi må konstatere at dagens modeller for u-hjelp ikke gir de ønskede resultater. Bedre blir det ikke av at alle som lever høyt på den, hyler enda høyere hver gang dette faktum trekkes frem, fastslår Isachsen.
Andres penger gjør ikke jobben
BI-professoren er klar i sin analyse av hva som er hovedproblemet med dagens modeller for U-hjelp: Andres penger kan ikke gjøre jobben.
- Å tro at vi kan hjelpe dem, bærer galt av sted. Det er avhengigheten av hjelp utenfra man må komme bort fra, melder samfunnsøkonomen.
Middelet, at rike land skal gi 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt til fattige land, blir ifølge Isachsen forvekslet med målet – bærekraftig vekst.
- Vi må gå nye veier for å skape varig vekst i fattige land. En viktig premiss for slik vekst er egne penger basert på egen innsats.
Muligheter i arbeidsinnvandring
Hvordan får vi så tak i egne penger? Midlertidig innvandring av arbeidskraft fremstår ifølge BI-professoren som en mulig vei å gå. Eller i hvert fall noe å vurdere nærmere.
Arne Jon Isachsen trekker frem noen momenter fra nyere forskning som fremhever mulighetene som arbeidsinnvandring inviterer til.
Barrierer for flytting av mennesker mellom land har ikke blitt bygget ned i samme tempo som tollmurer er blitt revet, og hindringer for flytting av kapital mellom land er blitt tatt bort.
En konsekvens av sterkere begrensninger på arbeidskraftens bevegelighet er at prisforskjeller over land er enormt mye større for arbeidskraft enn for varer og kapital. Samme type arbeidskraft betales fort vekk ti-tolv ganger så meget i rike land som i fattige land.
Ut fra rene effektivitetsbetraktninger er det mer å hente ved økonomisk integrasjon dess større prisforskjellene er i utgangspunktet.
Når det nå er slik at forskjeller i priser på arbeidskraft til de grader overskygger andre prisforskjeller, betyr det store gevinster i samlet produksjon om man åpnet opp for fri vandring av folk mellom land.
Forslag til ny modell
- Hvorfor ikke da lempe på reglene og gjøre det lettere for folk å flytte fra fattige til rike land?, spør Isachsen.
Professor Dani Rodrik ved Harvard University har ifølge Isachsen pekt på at om man satset på midlertidig innvandring, dvs. gav oppholds- og arbeidstillatelse for bare tre til fem år, ville innvandring være mer akseptabelt for mottakerlandene. Arbeiderne kommer stort sett alene. De reiser hjem før de blir pensjonister.
Men også for innvandrernes hjemland mener Rodrik at en slik modell har noe for seg:
Initiativrike arbeidstakere får impulser og læring i et annet miljø. Som de tar med seg hjem. For å sikre at de reiser tilbake til hjemlandet antyder professoren at man kunne holde igjen en viss prosent av lønnen. Som den enkelte fikk utbetalt ved returen. Da vil arbeidstakeren ikke bare ha med seg ny humankapital hjem, med også finansielle ressurser av et visst omfang.
Strøm av penger – og kunnskap
En annen fordel ved å legge til rette for gjestearbeidere fra fattige til rike land er den økte pengestrømmen som da vil gå motsatt vei. Man sender penger hjem.
- Disse midlene har en annen karakter enn u-hjelp. Det er penger tjent i sitt ansikts sved. Sannsynligheten for at de blir sløst bort eller forsvinner i feil lommer, som så ofte skjer med u-hjelpsmidler, er således langt mindre, mener Isachsen.
Han understreker at det primære poenget her ikke er Norges behov for arbeidskraft. – Poenget er denne arbeidskraftens behov for å tjene sine egne penger og å utvikle nye og nyttige kunnskaper og ferdigheter.
Artikkelen er basert på Månedsbrevet juli 2007: Ny økonomisk verdensordning, utgitt av professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
Send kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til 
