Aktuell innsikt:
Hvilke utfordringer er størst i arbeidet med å gjøre Norge attraktivt for utenlandske investeringer? Hvilke avveininger må gjøres i forbindelse med bølger av utenlandske oppkjøp i Norge?
Litt om utenlandske investeringer:
Utenlandske investeringer er et mangslungent begrep. Det spenner over et meget bredt spekter av utlendingers involvering i norsk økonomi, fra kjøp av statsobligasjoner og liknende verdipapirer, via investeringer i aksjefond og mindre aksjeposter i norske selskaper (både børsnoterte og unoterte), til anskaffelse av betydelige eierposter i, eller endog ene-eierskap av, selskaper i Norge.
Det er vanlig å kalle de sistnevnte for direkte utenlandske investeringer, mens de andre normalt omtales som utenlandske porteføljeinvesteringer.
Med direkte utenlandske investeringer (DUI) menes altså at selskaper skaffer seg eierskapsbasert kontroll over aktiviteter i utlandet; i dette tilfelle Norge.
I hovedsak dreier det seg om aksjekapital, der dette rent teknisk operasjonaliseres dette ved at eierposter på minst 10% regnes som direkte investeringer, men DUI omfatter også langsiktige (konserninterne) lån til datterselskapene i utlandet.
Direkte utenlandske investeringer
Det er betydelige forskjeller mellom direkte utenlandske investeringer og porteføljeinvesteringer, både m.h.t. investeringenes vesen og karakter, hva som forklarer investeringsatferden og –mønstre, og hvilke aktører som står for disse.
DUI er først og fremst motivert ut fra langsiktige, strategiske selskapsoverveielser. De er vesensforskjellige fra rene og mer kortsiktige finansielle beslutninger som søker å maksimere kapitalavkastningen til enhver tid. Det er dessuten hovedsakelig selskaper heller enn individer, fonder, og stater som står bak investeringene.
Dette notatet fokuserer på direkte utenlandske investeringer.
Hvorfor skjer direkte utenlandske investeringer?
Rent konkret innebærer DUI at utenlandske selskaper etablerer datterselskaper i Norge.
Disse datterselskapene vil utføre bestemte aktiviteter eller sett av aktiviteter (produksjon, salg, produktutvikling, distribusjon etc.), og operasjonene vil ofte være tett integrert i morselskapets øvrige (globale) virksomhet. Det er fire hovedgrunner til at selskaper ønsker å opprette datterselskaper i et annet land:
- Markedsmotiverte investeringer
- Kostnads- og effektivitetsmotiverte investeringer
- Ressursmotiverte investeringer
- Diversifiseringsmotiverte investeringer
Hvilke motiver som er dominerende, varierer på tvers av selskaper og bransjer, og delvis over tid. Historisk har en hovedgrunn til utenlandske etableringer i Norge vært tilgangen på ressurser, og er det fremdeles – selv om ressursbegrepet i dag nok kan utvides fra utelukkende å gjelde naturressurser til også å omfatte kompetanse og teknologi.
Mange etableringer har også vært markedsmotiverte, særlig i handelsvirksomhet og finansnæringen. Kostnadsmotiverte investeringer er neppe lengre en viktig grunn til investeringer i Norge.
Diversifiseringsmotivet (investeringer foretatt for å tilegne seg eller utvikle helt nye konkurransefortrinn og/eller kompetanseområder) har hatt liten betydning i Norge.
Det er ikke alltid lett å trekke klare skiller mellom de ulike motivene, og de kan også være klart knyttet sammen. Den kraftkrevende industrien i Norge er et godt eksempel på sammenkoplingen mellom kostnads- og ressursforhold.
Hvilke faktorer fremmer direkte utenlandske investeringer?
Det er hensiktsmessig å skille mellom generelle investeringsfremmende faktorer – d.v.s. forhold som i sin alminnelighet vil virke tiltrekkende på utenlandske investorer – og spesifikke investeringsfremmende faktorer, m.a.o. de forhold som er særlig viktige for gitte investeringsbeslutninger og som dermed vil variere betydelig for ulike bransjer, selskaper og investeringsmotiver.
Generelle faktorer omfatter bl.a. forhold som;
- (i) infrastruktur (fysisk så vel som sosial),
- (ii) politisk og økonomisk stabilitet,
- (iii) lave styringskostnader (distanse mellom hjem og vertsland, kjennskap til vertslandet, erfaring med utenlandske operasjoner m.m.),
- (iv) kostnadsnivå (kan være avhengig av valutaforhold, og er dermed betydningsfullt for timing av investeringer),
- (v) skattenivå, (vi) arbeidsmarkedets fleksibilitet.
Spesifikke (investeringsrelaterte) investeringsfremmende faktorer er nært knyttet til det overordnede motiver for investeringen:
- Etterspørselsfremmende faktorer (markedsstørrelse, inntektsnivå og –vekst, kreditt-tilgjengelighet, distribusjonsforhold etc.) er meget viktige for markedsmotiverte investeringer.
- Kostnadseffektiv lokalisering, god tilgang på arbeidskraft, gunstige etableringsordninger kan på sin side være viktige for kostnads- og effektivitetsmotivert DUI.
- At bestemte typer ressurser og råvarer faktisk finnes i landet er naturligvis en nødvendig betingelse for ressursmotiverte investeringer, men utover dette er forhold som (a) pris- og kostnadsforhold (høye salgspriser på råvarer gjør det mer interessant å utnytte marginale forekomster og reduserer virkingen av transportkostnader, mens lave priser på en innsatsfaktor (for eksempel energi) gjør det mer attraktivt å anvende relativt mer av faktoren), (b) nærhet/tilgang til høykompetansemiljøer og videreforedlingsmuligheter, og (c) ryddige og langsiktige rammebetingelser for driften (konsesjoner, lov- og avtaleverk m.v.) meget viktige.
Er alle investeringer like ønskelige? Ønsker man simpelthen å maksimere investeringsvolumet, eller har man spesielt positive preferanser for bestemte typer investeringer (for eksempel nyetableringer i teknologibransjer), mens man er noe negativt innstilt overfor andre typer investeringer (for eksempel oppkjøp av naturressurser med karakter av ”nasjonalt arvesølv”), og noenlunde nøytral overfor markedsmotiverte investeringer?
Hvis man vil maksimere DUI uansett type og form, vil det være hensiktsmessig hovedsakelig å anvende generelle investeringsfremmende virkemidler, men i den utstrekning preferansene for ulike typer DUI varierer bør orienteringen vris i retning av spesifikke investeringsfremmende faktorer.
I hvilken utstrekning kan investeringsfremmende faktorer påvirkes?
Noen av faktorene som fremmer (eller hemmer) investeringer er meget vanskelige å påvirke gjennom politiske vedtak om konkrete tiltak og bruk av ulike virkemidler, i alle fall på kort sikt.
Norges geografiske – og i stor utstrekning også geopolitiske – parametere må tas som gitte forutsetninger: Norge er et langstrakt, relativt lite, sparsomt befolket, men rikt land i Europas periferi, og naturressursene er gitte.
Dette betyr ikke at slike parametere er uforanderlige. Bare for å nevne noen: Innbyggertall og befolkningsmønstre endres; kjøpekraft og kostnadsnivå likeså; naturressurser oppdages og man finner nye måter å utnytte dem på; periferiulempene kan overvinnes gjennom infrastrukturelle tiltak så som oppgradering av transportsystemene, og gjennom politiske tiltak som deltakelse i det europeiske samarbeidet.
Noen av investeringsfaktorene ligger direkte under politisk kontroll, eller kan påvirkes gjennom politiske prosesser og vedtak. Dette blir selvfølgelig et meget langt lerret å bleke: På et nasjonalt nivå kunne man nevne nærings-, forsknings- og utdanningspolitikk, arbeidsmarkedslovgivning, skatt- og avgiftspolitikk, miljøpolitikk, transportpolitikk, helse, sosial- og trygdepolitikk, m.m.
På regionalt og lokalt nivå er virkemidlene ofte mer spesifikke slik som etableringsstøtte og tilretteleggelse av tomter og næringslokaler.
Noen faktorer påvirkes av beslutninger som blir tatt av nasjonale aktører (deriblant også myndigheter), men som til dels ligger utenfor politisk kontroll. Et viktig eksempel er den betydningen rentebeslutningene til Norges Bank har for den norske kronens verdi i forhold til andre valutaer, noe som igjen vil kunne virke inn på omfanget, og ikke minst, timingen til utlendingers investeringer i Norge.
Man må regne med at omfanget av utenlandske investeringer i Norge vil, alt annet like, gå noe ned i perioder da norsk valuta er relativ sterk (mens norske investeringer i utlandet vil gå opp).
Dette skyldes dels at nye oppkjøp blir dyrere, og dels at det blir mer opportunt å avvikle eksisterende aktiviteter og enheter: ”Valuta-oversatte” tap og underskudd tynger mer i konsernregnskapet, og vil dermed kunne motivere en avvikling, mens realiseringen av et eventuelt salg vil ha den motsatte effekten gjennom en ”valuta-oversatt” gevinst.
Hva slags etableringer er det snakk om?
For mange vil utenlandske etableringer som på den ene siden nytter seg av stedfaste ressurser og kompetanser, men på den annen side bringer med seg aktiva som ikke allerede eksisterer i det hjemlige næringslivet, fremstå som den mest ønskede situasjonen:
Landet oppnår en fordel ved at det tilføres noe genuint nytt, og fordelen beholdes ved at ressursutnyttelsen er avhengig av lokale forhold og dermed ikke så lett kan flyttes på.
Det er lett å være enig i en slik betraktning, men den er så generell at det samtidig heller ikke er lett å se hvordan den kan legges til grunn for konkrete tiltak og beslutninger.
Hvordan de utenlandske investeringene gjennomføres og av hvem kan være vesentlig for hvordan de fungerer bedriftsøkonomisk så vel som samfunnsøkonomisk. To aspekter er viktige.
- For det første hvorvidt investeringen innebærer et oppkjøp versus en nyetablering.
- For det andre om investeringen er de novo eller en tilleggsinvestering i et allerede eksisterende datterselskap.
Oppkjøp er etter hvert blitt den mest vanlige inngangsmåten. De gir en hurtigere og mindre risikabel inngang i markedet, og de bidrar ikke til kapasitetsøkning i bransjen, noe som normalt blir det sett på som en fordel i etablerte, modne bransjer.
I noen tilfeller innebærer oppkjøp en videreføring av produksjonsenheter som ellers ville blitt nedlagt av daværende eier, og de kan således bidra til å redusere omstillingskostnadene for (lokale) samfunn så vel som for enkeltpersoner.
En rekke studier av oppkjøp har dog vist at den etterfølgende integreringen av oppkjøpte og oppkjøpende selskaper er vanskelig å gjennomføre, noe som i sin tur kan føre til betydelig uro, lav profitabilitet, og i mange tilfeller nedleggelser. Horisontale oppkjøp (oppkjøp av konkurrerende enheter) kan dessuten virke konkurransereduserende.
Et fortrinn ved nyetableringer er at det blir investert i den seneste og dermed mest avanserte og effektive teknologien, produksjonsutstyr etc. Ved nyetableringer vil det investerende selskapet også ha kontrollen over hastigheten i oppbygningen av enheten (fysisk så vel som personalmessig).
En mer forsiktig og gradvis fremgangsmåte kan i sin tur medføre en viss reduksjon av risikoen for omorganiseringer, bemanningsreduksjoner, avhendelser og avviklinger på senere tidspunkt.
Det er viktig å huske at nevnte pro et contra for oppkjøp versus nyetableringer i utgangspunktet gjelder både for nasjonale og for utenlandske investeringer.
De implementeringsmessige utfordringene er likevel størst for utenlandske oppkjøp, og disse blir derfor regnet som de mest risikable. Det er vanlig å anta at gitte direkte investeringer går til prosjekter som er nye (de novo) for investor (selv om etableringen kan ha vært gjort gjennom oppkjøp av et eksisterende selskap).
Et slikt bilde kan ha festet seg fordi det gjerne er ved inntredelsen i et land at utenlandske investorer får medias – og det politiske systemets – oppmerksomhet.
Tiltrekkingen av direkte utenlandske investeringer blir dermed et spørsmål om å trekke nye utenlandske investorer til landet. Det viser seg imidlertid at betydelige deler av DUI handler om kapitalstrømmer til datterselskaper som allerede er eid av en bestemt eier/investor.
Slike investeringer blir bl.a. brukt til å øke eierandelen i selskapet gjennom aksjekjøp, utvidelser av aksjekapital, eller gis som langsiktige (konserninterne) lån i forbindelse med anskaffelser av nytt produksjonsutstyr eller lignende.
Tiltak for å øke DUI kan innebære at man i første omgang drar på seg utgifter (for eksempel ved opprettelse og drift av et investeringsbyrå (”Invest in Norway”…), eller støtteordninger i forbindelse med etablering slik som gunstige etableringslån) og kostnader (for eksempel ved å tilby spesielt gunstige skatteordninger). Slike tiltak kan samlet sett beløpe seg til ikke ubetydelige summer.
Forventningen er naturligvis at nettoeffekten i alle fall er positiv, men det er uansett opplagt interessant å gjøre nettoeffekten størst mulig.
Et betimelig spørsmål er derfor hvilke utenlandske investeringer som gir størst nettoeffekt, d.v.s. hvor hver krone brukt i attraksjonsøyemed; får man mest igjen ved å trekke til seg de novo investeringer eller ved at utenlandske investorer som allerede er i landet investerer ytterligere (og i alle fall ikke reduserer eller endog avvikler deres eksisterende investeringer)?
Tiltak rettet mot allerede eksisterende investorer gir antakelig størst uttelling, dels fordi man ikke behøver å ”overvinne” deres initiale investeringsusikkerhet eller –motstand (de er allerede i landet), og fordi deres eksisterende aktiviteter får en sti-avhengighetseffekt for fremtidige beslutninger (både fordi det kan være lettere og rimeligere å foreta nye, inkrementelle investeringer og fordi det å endre strategi – for eksempel nedleggelse av eksisterende aktiviteter – ofte er forbundet med betydelige kostnader.
Bølger av utenlandske oppkjøp i Norge: Bra eller dårlig?
Det er de få, men beryktede, tilfellene med ”asset-stripping” og/eller topplederes imperiebygging som får medias oppmerksomhet i forbindelse med oppkjøp og sammenslåinger – særlig når disse er utført av utlendinger.
Man kan ut få inntrykk av at oppkjøp er en øvelse bedrevet av ”raiders” som utelukkende er ute etter å selge unna eller ”flytte ut” de verdier mange mener andre har skapt.
Hovedgrunnen til at utenlandske selskaper/investorer kjøper opp selskaper i Norge (som på sin side kan ha vært eid av så vel norske som utenlandske eiere) er likevel at de nye eierne har noe å tilføre driften som gjør den attraktiv (for dem) som investeringsobjekt.
Studier av utenlandsk eierskap konkluderer som oftest at virksomheter som eies av utlendinger drives mer effektivt og fører til større verdiskaping enn andre ”nasjonalt” eide virksomheter.
Sammenlikninger av utenlandske versus innenlandske oppkjøp – d.v.s. selskaper som er kjøpt opp av utlendinger versus selskaper som er kjøpt opp av innenlandske investorer – viser også at utenlandskeide selskaper ofte er mer effektive og profitable enn tilsvarende innenlandsk eide selskaper.
At det er slik bør egentlig ikke overraske: At selskaper i det hele tatt har aktiviteter utenfor sine hjemland tyder på at de gjør det godt konkurransemessig.
Konkurranseovertaket kan skyldes at de har verdifulle teknologier, produkter, varemerker, og kompetanser, og det er slike eierspesifikke fordeler som gjør det mulig for dem å konkurrere i kontekster der de i utgangspunktet stiller med et handikap i form av manglende kjennskap til lokale forhold, lengre transport- og kommunikasjonsveier, dårligere forankring i lokale nettverk o.s.v.
Etter hvert som selskaper utvider sine aktiviteter ute vil deres internasjonalitet i seg selv bli et konkurransefortrinn, ved at aktiviteter i flere og ulike land gir fleksibilitet og sprer risiko – men også fordi det gjør lettere å foreta transaksjoner som reduserer selskapets globale skatteutbetaling.
I utgangspunktet bør man altså ikke bli spesielt foruroliget av utenlandske oppkjøp. Et eventuelt fravær av slike oppkjøp ville bety at norsk næringsliv var lite interessant for utenlandske investorer, og det burde vel bekymre mer.
Utenlandske oppkjøp kan likevel oppleves som problematiske, spesielt hvis (i) bestemte norske selskaper går over i utenlandsk eie, eller (ii) mange utenlandske oppkjøp blir gjort innenfor et forholdsvis kort tidsrom.
I det første tilfellet er det gjerne salget av det ”nasjonale arvesølvet” (d.v.s. store og tradisjonsrike bedrifter) som virker truende, men det er viktig å minne om at det er norske eiere som står for salget, og at de neppe ville ha motsatt seg et salg til andre norske investorer/eiere – såfremt de dermed oppnådde de beste salgsbetingelsene.
Et utenlandsk oppkjøp viser simpelthen at det var utlendinger som hadde de mest positive oppfatninger av det oppkjøpte selskapets verdi.
Motargumentet om at det er utlendingene som har de største finansielle musklene, har i takt med den betydelige oppbyggingen av private og statlig formuer i Norge og stadig mer tilgjengelige globale finansmarkeder (som igjen innebærer at norske investorer kan finansiere sine prosjekter også i utlandet) etter hvert blitt, om ikke irrelevant, så i alle fall av mer marginal betydning.
Det andre tilfellet handler om kortvarige fenomen, der drivkreftene enten er bransjespesifikke (oppkjøpsbølge som et ledd i restrukturering og påfølgende konsolidering av en bransje) eller av mer generell karakter, så som depresiering av den hjemlige valutaen og/eller aksjemarkeder som fungerer dårlig, er lite likvide og generelt underprisede.
Bransjespesifikke oppkjøpsbølger kan opplagt by på reguleringsmessige utfordringer, spesielt hvis de fører til betydelig markedsmakt for noen få gjenværende aktører.
Et tilleggsproblem er at mens slike oppkjøpsbølger ofte er internasjonale, med regional eller endog global rekkevidde, er myndighetenes reguleringsmuligheter nasjonalt avgrenset.
Oppkjøpsbølger som oppstår p.g.a. valuta- og markedsmessige forhold bør derimot ikke bekymre. Valutaeffekter er sjelden vedvarende, og en senere styrking av kronen vil gi norske investorer en tilsvarende fordel.
Likeledes vil det at utlendinger deltar aktivt i det norske aksjemarkedet bidra til at markedet fungerer bedre, noe alle parter i det lange løp vil tjene på.
Artikkelen er publisert i Utenriksdepartementets skriftserie (desember 2007) "Globale Norge - Hva nå?", som inngår i prosjektet Refleks - Norske interesser i en globalisert verden.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer på denne artikkelen på E-post til 
