Globalisering sett fra Norge:
En rekke internasjonale bedrifter vurderer Norge som et lite interessant land å etablere seg. Det skyldes for dårlige utdannelsesinstitusjoner, mangel på velkvalifiserte medarbeidere og ikke minst fordi det nesten er umulig å rekruttere og beholde velutdannede utenlandske medarbeidere i Norge.
Dette gjør at vi nesten ikke har en bioteknologisk , farmasøytisk eller kommunikasjonsteknologisk industri i Norge.
Et økende antall norske bedrifter etablerer seg i utlandet fordi de mangler kvalifisert arbeidskraft i Norge. Behovet for kvalifiserte ingeniører i en rekke bransjer er allerede alarmerende. Samtidig tiltrekker vi oss ikke utenlandske ingeniører.
To globaliseringsbølger
Globaliseringen krever at norsk næringsliv internasjonaliseres både hjemme og ute. Vi må derfor tilrettelegge for en økt selektiv innvandring til Norge og en økt ”utvandring” av norske arbeidstakere. Dette er nødvendig for å sikre vår konkurransekraft og overlevelse i en globalisert sammenheng.
I globaliseringens første bølge så vi hvordan enklere industriprodukter ble billigere og billigere gjennom nye og større markeder fremfor alt i Asia. Det var et tilbudssjokk av disiplinert arbeidskraft og produksjonssystemer i Asia som gjorde dette mulig. Dette ble så koblet til IT systemer som gjorde det mulig å kontrollere og styre uavhengig av tid og rom mens transportlogistikk gjorde distribusjonen global.
For Norge var og er dette en helt fantastisk utvikling. Vi fikk langt billigere og bedre produkter, og vi kunne selge våre dyrere råvarer og produkter til de framvoksende markedene.
Nå kommer den andre bølgen av globalisering. Den vil ikke først og fremst preges av lavt lønnet arbeide, men av en rask framvekst og distribusjon av avanserte produkter og tjenester uten sidestykke. Kina og India vil i større grad selve overta den kunnskapsbaserte produksjonen av produkter og tjenester.
Slik kan Norge lykkes
Humankapitalen vil i stadig større grad være global. Hvordan skal vi lykkes?
1. Vi trenger en tidobling av velkvalifiserte utenlandske studenter ved norske læresteder.
Ved mange amerikanske, engelske og australske velrenommerte læresteder er nå hver fjerde student en utenlandsstudent eller født utenfor landet. Dette ville si at BI burde ha 5000 utenlandske studenter, Universitetet i Oslo 10000 etc. Hvorfor er dette viktig?
For det første stiller de krav til kvalitet og for det andre utgjør de en vesentlig del av innvandringen i disse landene. En av de viktigste forutsetningene for at vi skal kunne øke den faglige innvandringen til Norge er at våre læresteder kan konkurrere om de beste forskerne og studentene.
De norske lærestedene er uansett kriterier nå så lavt internasjonalt rangert at vi har satt oss totalt utenfor det gode selskap. Vi har gjennom vår rettighets- (alle skal med)- og distriktspolitikk (universitet på hvert nes) glemt at ulikhet er en forutsetning for kunnskapsproduksjon i den akademiske verden. Vi har i Norge kun behov for tre universitet – Oslo, Bergen og Trondheim hvor vi må utvikle internasjonale eliteuniversitet med definerte første, andre og tredjedivisjons høyskoler hvor ressurstilgang tilpasses oppgavene.
2. Utdannelse må lønne seg.
Det skal betale seg å være skoleflink og gjennomføre både regulære utdannelser og videreutdannelser.Vi har skapt det omvendte samfunn hvor bilmekanikere, elektrikere, rørleggere, tømrere belønnes best. Bilmekanikere har nå høyere lønn enn norske professorer. Vi belønner sjelden høy kompetanse basert på lang utdannelse og profesjonell erfaring. Vi må få en helt annen lønnsdifferensiering om vi skal tiltrekke oss utenlandske ingeniører og økonomer.
3. Vårt progressive beskatning av arbeidsinntekter er mer basert på misunnelse enn på faktiske finansielle forhold.
Stadig flere land innfører nå en flatere beskatning både for å tiltrekke seg kompetanse og for å øke innsatsen blant de kompetente. Forskjellen mellom arbeids- og kapitalbeskatning fremmer ikke et kompetansesamfunn. Arbeidsinntekt burde beskattes lavere enn kapitalinntekter for å fremme kompetansemobilitet.
4. Vi må på våre læresteder og i bedrifter i større grad innføre engelsk som arbeidsspråk.
Dette bedrer våre engelskkunnskaper og det åpner opp for utenlandske innvandrere slik at de umiddelbart kan delta og bidra.
5. Vi må sende flere ut.
Dette gjelder studenter fremfor alt. Bygg ikke ned støtten fra lånekassa til utenlandsstudier. Utvid den! La det bli regelen at norsk ungdom i stor grad tar sin mastergrad i utlandet. Øk støtten til de få som kommer inn ved de beste utenlandske lærestedene. Medisinstudiene ved Stanford, ingeniørstudiene ved Berkeley og økonomistudiene ved Harvard er fantastiske.
6. Vi må belønne de norske arbeidstakerne som reiser ut for sine selskaper.
Det må ikke være som nå at de som har oppholdt seg ved de norske hovedkontorene tar alle posisjonene. Det må belønnes å reise ut med status og posisjon ved hjemkomst. Det må legges opp med støtte til bolig og utdannelse. Skatteavtalen med USA gir skattefritak for norske akademikere når de har sabbat i USA. Utvid slike ordninger til flere land og til flere profesjonelle grupper.
Dette er plagsomme omlegginger som strir mot vår likhetskultur. Det beste er jo om vi kan fortsette som før med norske læresteder og arbeidsplasser forbeholdt nordmenn. Vi må ikke glemme at ved å gjøre dette kan vi oppnå det motsatte av det vi ønsker. Historisk sett bygger vårt samfunn på ulikhet i evner og ferdigheter. Ivaretakelsen av denne ulikheten har vært og vil bli i stadig sterkere grad en forutsetning for vår velferd.
I fremtiden vil det ikke være noen produksjonsfaktor som er så mobile som mennesker med de rette evner, ferdigheter og holdninger. Vi legge til rette for at disse blir i ”norske” bedrifter og at det skapes en kultur hvor utenlandske velkvalifiserte arbeidstakere oppfatter Norge og norske bedrifter som attraktive.
Vi kan ikke fortsette å være attraktive kun for de som finner kjærligheten i Norge. Vi er i dag politisk og kulturelt dominert av den industriøkonomiske logikken. Industriøkonomiens murer ramler ned, men vi fortsetter å løpe i samme spor eller bygger ennå tykkere skall når noen hakker på vårt supernorske egg.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagbladet 26. september 2007 med tittelen ”Den andre bølgen”. Kronikken er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene 2007, som har Polaråret og globalisering som hovedtemaer.
Send dine kommentarer og synspunkter på artikkelen til 
