Tekst: Professor Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.
Uten nysgjerrighet stopper Norge: Hvorfor det? Fordi Norge – liker vi å si – er et kunnskapssamfunn. Og uten nysgjerrighet, heller ikke ny kunnskap.
Nysgjerrighet er noe annet enn ”Nysgjerrigper-het”. Det siste, på utidig vis å skulle stikke nesen sin bort i andre folks saker, kommer det sjelden noe godt ut av. Det minner meg om en vits om en dverg på nudistleir. Som jeg ikke skal fortelle.
Å være professor på BI er en privilegert jobb. Man får betalt for å tilfredsstille egen nysgjerrighet. Å lure på ting og å prøve å finne ut av dem er en sentral del av mitt arbeid. Som gjerne munner ut i ulike former for skriverier. Som egentlig ikke er noe annet enn historier.
Forskning, vil jeg altså hevde, er en spesiell og strengt strukturert måte å fortelle historier på. Finne frem til sammenhenger på. Ofte skiller man mellom teoretiske og empiriske arbeider. ”Forskning viser ….” hører vi ofte i media. Det stemmer sjelden.
Empirisk forskning kan peke i retning av, eller sannsynliggjøre, saker og ting. Eller – enda bedre – svekke eller avkrefte etablerte teorier, slik Karl Popper lærte oss. Men sjelden entydig vise.
Vilfred Pareto treffer spikeren på hodet her:
”The history of science is the history of errors by competent men”.
Hadde Arnulf Øverland vært vitenskapsmann snarere enn dikter, takk og lov for at så ikke skjedde, ville han kanskje i stedet ha skrevet:
”Du skal ikke godta så inderlig vel
den forskning du ei har bedrevet selv”
”Datamassasje”, og også tilpasning av metoder med sikte på å underbygge den oppsatte hypotesen, er en del av forskningens hverdag. Tidvis en for stor del. Et tidsskrift med tittelen Journal of Unsupported Hypotheses burde det være et solid marked for. Mange medisinske og økonomiske arbeidere ville funnet veien hit.
Fortelle historier ja, det er hva vi driver med. Med krav til intern konsistens, dvs. at konklusjonene skal følge logisk av premissene. Har du hørt om han som gikk seg vill i ørkenen og der fikk en ørkenløve etter seg? ”Hva gjorde du da?”, spurte tilhørerne spent. ”Klatret opp i et tre”, sier mannen. ”Men det er jo ingen trær i ørkenen!”, innvender en. ”Nei”, sier mannen, ”men hva skulle jeg gjøre da?” En morsom historie – i hvert fall ment som – men ingen vitenskapelig.
Tidvis, sier N. Gregory Mankiw, kan intern konsistens gå på bekostning av ekstern konsistens. Med intern konsistens forstås at oppbygningen av historien man forteller er basert på rasjonelle aktører. Den forventede atferden til disse aktørene, gjerne i det aggregerte, kan utledes for deretter å bli etterprøvet. Forholder det seg slik i virkeligheten? Ofte gjør det ikke det. Modellen mangler ekstern konsistens.
Å lage nye modeller med ”smartere” aktører kan da være en vei å gå. Rudiger Dornbuschs velkjente 1976-artikkel om ”overshooting” i valutamarkedet er et godt eksempel. Den vakre historien han her forteller har stor pedagogisk verdi. Med rom for udekket renteparitet, kjøpekraftsparitet og raskere tilpasning i penge- og valutamarkedene enn i markedet for varer og tjenester. Men noe robust og godt grep på virkeligheten gir historien ikke.
Noen generell teori for determinering av valutakursen, på linje med Keynes’ General Theory of Employment, Interest, and Money, tror jeg neppe vi noen gang får. Men arbeider her på BI, av Geir Bjønnes, Dagfinn Rime og Haakon Solheim, der informasjonen den enkelte aktør i valutamarkedet mottar spiller en rolle for utviklingen av valutakusen, har brakt oss et stykke videre.
Forskningen er aldri i mål. Forskningen er alltid underveis.
”Undrer meg på hva jeg får å se over de høye fjelle?”,
skrev Bjørnstjerne Bjørnson. ”Jeg velger meg april”, skrev han også. Som fortsetter slik:
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noget vil
”I den det gamle faller”. Hva vi tidligere trodde gjaldt holder ikke lenger. Liksom Pareto. ”Errors of competent men”. ”Det volder litt rabalder”. Ja, det skal gudene vite. Når godt etablerte vitenskapelige resultater utfordres, blir folk ofte sure. Det volder litt rabalder.
Men det er noe uvitenskapelig over det. Om noen påviser at en historie jeg har fortalt ikke holder vann, er det grunn til begeistring. Jeg er blitt tatt på alvor. Noen har lest mine arbeider nøye. Funnet dem interessante og provoserende. Brukt tid og krefter på å imøtegå dem. Det er da storveis!
Forskere hvis arbeider blir imøtegått av andre og som av den grunn blir sure, blander sammen det høytidelige med det alvorlige. De tar seg selv høytidelig. Men unnlater å ta andre alvorlig.
Det er en utbredt misforståelse både i politikken og i næringslivet – og altså også i akademia – at det høytidelige og pompøse må til for å underbygge det alvorlige. Ikke at ikke det høytidelige tidvis har sin plass. Det har det. Som når Kongen åpner Stortinget. Men å la det høytidelige komme som en erstatning for det alvorlige, fører lett ut i det komiske.
Form er intet substitutt for innhold.
Det alvorlige eller seriøse står støtt på egne bein. Vår nåværende statsminister er en alvorlig person. Men fri for det unødig høytidelige. Vår finansminister likeså. Ganske enestående egentlig. Bak ligger trolig en god porsjon trygghet.
I forskningens verden trenger vi også trygghet. Trygghet på at det er lov å ta feil. Det stimulerer til kreativitet og nysgjerrighet. Uten altså hvilket – Norge stopper opp.
Artikkelen er manuset til Arne Jon Isachsens forelesning "Uten nysgjerrighet stopper Norge", som ble holdt 21. mai 2007 som en demonstrasjon av Isachsen formidlingsferdigheter.
