Tekst: Professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI og Øystein Sjølie.
Gi meg de brennende: Økonomer er gjennomgående noen tørre typer. De tror at alt kan ordnes gjennom oppfinnsom bruk av priser og markeder. Lite engasjement og begeistring der i gården.
Hvor ville vi vært i miljøpolitikken om ikke de brennende engasjerte hadde stått på barrikadene? Bellona og andre NGO-er (Non-Governmental Organisations, ikke-statlige organisasjoner) har gjort en glitrende jobb i å få klimaproblemet på dagsorden.
Al Gore – han som en gang gikk under betegnelsen USAs neste president – har likeledes hatt et smittende engasjement, jf. filmen En ubehagelig sannhet. Interessant er det også at delstaten California har sluttet seg til Kyotoprotokollens krav om reduksjon av klimagassutslipp selv om ikke USA gjør det.
Også en del bedrifter har gått foran med ambisiøse mål for miljøet, som storbanken HSBC, PC-produsenten Dell og oljeselskapet Shell. Og bilprodusentene konkurrerer på kniven om å lage de mest miljøvennlige modellene.
Engasjement og tiltak som her nevnt, virker oppdragende og informerende på den jevne borger. En god politikk for et renere miljø blir lettere å gjennomføre.
Men ting kan gå for langt. Den moralske pekefingeren som ristes oppunder våre neser, om vi gjør miljømessig feil ting, har vi liten sans for.
Avlatshandel i form av ”frivillig” betaling for CO2-fangst som flyreiser skaper, synes vi heller ikke om. Om frivillighet var et prinsipp man kunne legge til grunn i skattepolitikken, ville kommunismen hatt mye for seg; yte etter evne og motta etter behov. Å la de uvillige unnslippe betaling som forurensning ved flyreiser skaper, er ikke det, om du tenker deg nærmer om, bare tull?
Artikkelen er et utdrag fra Månedsbrevet – mai 2007: Noen betraktninger om klimapolitikk, utgitt av professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
