Globalisering:
Norge er ikke som andre lottomillionærer. Vi er en av vinnerne i det store verdenslotto som heter globalisering.
Ut fra tradisjonell handelsteori skulle Norge være en taper når vi ser på det norske kostnadsnivået og hvilken privat og offentlig rikdom vi strør rundt oss. Norske varer burde for lengst vært utkonkurrert på verdensmarkedet, og norske lønninger burde være i fritt fall om norsk næringsliv skulle klare seg i den skarpe internasjonale konkurransen.
Slik er det ikke. Norsk verdiskaping og norsk velstand er høyere enn noen sinne, og norske lønnstakere kan glede seg over både høye lønninger og korte arbeidsdager.
Den enkle grunnen til all velstanden er nok olje- og gassinntektene fra Nordsjøen, men en mer grunnleggende årsak er globaliseringen og Kina.
Lykkelandet Norge
I det siste tiåret har veksten i Asia og spesielt i Kina vært formidabel, og dette har skapt en vekst i verdensøkonomien som har slått ut i høye råvarepriser og høye rater for transport av varer på verdenshavene.
Norge er ekstremt godt plassert i en slik konjunktursituasjon. Vi eksporterer råvarer, spesielt olje, gass, aluminium og fisk. Og vi har en av verdens største handelsflåter som transporterer mye av råvarene som importeres til Asia.
Det betyr at Norge får høye priser på hovedparten av det vi eksporterer, og det gjelder både råvarer og tjenester. Konsumvarer er nærmest fraværende i norsk eksport.
For hva skjer med konsumvarene? De blir stadig billigere, takket være den effektive lavprisproduksjonen i nettopp Asia og Kina. Det er nettopp slike varer Norge importerer.
Bare ta en titt i butikkene eller i klesskapet og se hvor varene kommer fra. Resultatet er at Norge har rekordhøye priser på sine eksportvarer og rekordlave priser på sine importvarer. Resultatet må bli den velstandsøkningen vi alle nyter godt av.
Kina-effekten
Fra et globaliseringsperspektiv kan vi snakke om en dobbel Kina-effekt. Kinas store vekst skaper vekst i verdensøkonomien med høye råvarepriser og rekordhøye transport- og energibehov.
Norge eksporterer råvarer, ikke minst energi, og vi transporterer varer. I tidligere oppgangstider skulle dette ha ført til rekordhøy inflasjon hjemme, og inntektsøkningen fra eksporten skulle blitt spist opp av kostnadsøkningen på det vi konsumerer.
Men så kommer altså Kina oss til unnsetning en gang til og gir oss billigere konsumentvarer enn på flere tiår. Det gjelder ikke bare klær. Det gjelder i likeså stor grad forbrukerelektronikk og andre varer. Det meste av det vi trenger kommer fra verdensfabrikken Kina. Kina gjør Norge rikere.
Hendene vi mangler
Hva så med tjenestene som vi trenger på hjemmemarkedet, for eksempel innen bygg og anlegg og innen fritid og omsorg?
Vel igjen er det globaliseringen som ordner opp. I siste tilfellet er det et utvidet EU som har gjort det mulig for Norge å leie inn polske bygningsarbeidere til en brøkdel av hva tilsvarende norsk arbeidskraft koster.
Og siden det er for få norske ungdommer som ønsker å arbeide innen varehandel, restaurant og hotell, henter vi unge svensker inn på korttidskontrakter.
Helse- og omsorgssektoren står nå for tur, og da er det velkvalifisert arbeidskraft fra utviklingsland som er mest ivrige på å komme til Norge. Det vil være feil å legge hindringer i veien.
Andre, mer kompetansebaserte tjenester som booking, regnskap og servicetelefoner begynner gradvis å utkontraheres til India og andre land. Moderne telekommunikasjon og internett håndterer resten.
Verden er blitt flat, hevder Thomas Friedman i sin bok om globalisering, men Norge synes å sitte på en liten fjelltopp.
Min globaliseringsanalyse er litt forenklet, vil enkelte hevde. Det er for eksempel nødvendig å ta med OPECs rolle som er et kartell av oljeproduserende stater som sørger for at oljeprisen er høy. Men selv karteller kan ikke holde prisene særlig høye hvis ikke etterspørselen etter varene er høy.
Verdensøkonomien krever energi, særlig Kina som har meget lite olje og gass, men mye forurensende kull. Norge liker ikke karteller, så vi står utenfor OPEC, men vi har stor glede av det de gjør. OPEC gjør Norge rikere. Bare en skikkelig klimakrise kan stoppe oss, for eksempel ved at fossilt brensel klimaskattlegges så høyt at veksten i verdensøkonomien stanser opp.
Globaliseringen farer ikke like vel med alle land. Det er nok å se på landene i Afrika som må dekke de høye råvare- og energiprisene uten at deres matvarer får tilgang til vestlige markeder, mens verdien av de afrikanske naturressursene gjerne tilfaller utenlandske storkonsern og korrupte afrikanske makthavere.
Veien inn i neste konjunkturfase
Vil Norge klare seg like godt i neste konjunkturfase når veksten i verdensøkonomien igjen avtar, og kanskje til og med utviklingen i Kina og India begynner å bremse opp?
Dersom råvareprisene faller, vil norsk råvareeksport bli mindre lønnsom. Og dersom verdenshandelen blir redusert, vil norsk shipping tjene mindre penger.
Konsumvarene som vi importerer vil kanskje ikke bli så mye dyrere, men i årene med den store velstandsveksten har vi sannsynligvis bevilget oss både høye lønnstillegg og nye sosiale goder.
Dermed blir norsk økonomi mindre konkurransedyktig, og det blir vanskelig å drive internasjonale bedrifter fra Norge. Ikke rart at en del investorer velger å satse på bedrifter i skjermede sektorer.
I den nye globaliseringen kan vi ikke i lengden leve av høye råvarepriser og billige varer fra Kina.
Norge må satse på kunnskap og innovasjon
Norske bedrifter må kunne hevde seg på flat mark, og eneste mulighet til det, når en har et av verdens høyeste kostnadsnivåer, er å satse på kunnskap og innovasjon.
Hvor gode er norsk næringsliv på dette? Jeg vil si middels gode, selv om det er mange hederlige unntak hvor det er bedrifter som ligger helt i tet teknologisk og markedsmessig.
Hvis arbeidskraften er dyr, må den være spesielt god eller spesielt kompetent. Det betyr at vi må ha et av verdens beste utdanningssystem og noen av verdens beste forskningsmiljøer, samtidig som vi tiltrekker oss de beste hjernene fra hele verden på våre egne spissområder.
USA gjør dette, og langt på vei også India og Kina. Husk hvor stort befolkningsgrunnlag de trekker på.
Må sikte mot toppen
Er norsk skole i verdenstoppen når det gjelder realfag? Det er nok å ta en titt på Pisa testene. Er norske investeringer på topp i OECD når det gjelder forskning? Det er nok å lese forskningsstatistikken.
Vi ligger langt under våre naboland, og politikerne synes å ha bevilget seg et forskningsmessig hvileskjær. Det er langt frem til at norske universiteter blir eliteuniversiteter som tiltrekker seg de beste talentene fra hele verden.
Likhetsidealet er nok fortsatt en viktig begrensning i norsk utdanning, og så er vi jo ganske få her nord dersom vi skal frembringe det ypperste av ny teknologi til å hevde oss i den nye globaliseringen. Det er nemlig ingen andre måter å hevde seg i en flat kunnskapsverden. Da er det nødvendig å spesialisere seg. Vi må ganske enkelt være bedre enn de andre, i hvert fall på noen få spissområder. Slik er innovasjonskonkurransen.
Investér i fremtiden
Norge har noen få internasjonale spissområder hvor vi har muligheter til å hevde oss globalt. Det gjelder først og fremst på energiområdet; olje, gass, vannkraft og annen miljødrevet energi.
Det gjelder selvsagt også innen maritim og offshore med utgangspunkt i norsk verfts- og utstyrsindustri og norsk shipping. Undervannsteknologi og boreteknologi er to eksempler. Og vi har et kunnskapsforsprang innen havbruk som vi nå utnytter internasjonalt. Dessuten finnes det nisjer innen tele/IT og innen kreftforskning hvor norske miljøer er i verdensklasse.
Har vi et norsk utdannings- og forskningsmiljø som er av tilsvarende verdensklasseformat innen disse sektorene? Har vi utenlandske kunnskapsbedrifter som står i kø for å etablere seg innen disse sektorene i Norge slik vi for eksempel ser innen bioteknologi i Boston eller software i Bengalore?
Norge er et lite land i verden med en relativt tynn kunnskapsbase, og da må vi spille de få kortene vi har.
Den doble Kina-effekten vil ikke vare for alltid. Mens vi enda er på velstandstoppen, må vi investere tungt og målrettet innen fremtidens kunnskapsnæringer. Det er langt på vei de samme områdene hvor vi i dag allerede er sterke.
Vi kan bruke den store finansformuen landet har, til å etablere kunnskapsmessige brohoder i utlandet. Vi kan bruke noe av den handlefrihet handlingsreglen gir oss, til å styrke utdanning og forskning så det monner. Hva med å åpne for større internasjonal konkurranse innen utdanning og forskning slik vi ser eksempler på i Asia?
Hva med å stimulere det norske forsknings- og utdanningsmiljøet til å gjøre utenlandsetableringer slik vi ser andre land gjør? I dag er det vel bare Handelshøyskolen BI som har noen avdelinger av betydning i utlandet (i Litauen og Kina). Det Norske Veritas har allerede forsknings- og utviklingssentre i mange land. Hvorfor har ikke NTNU og SINTEF det samme?
Global kunnskapskonkurranse
Norge kan aldri vinne kostnadskonkurransen. Der er det Asia som vinner. Norge må satse på å vinne kunnskapskonkurransen. Der er det USA som vinner, men Asia (Japan, Korea, India, Kina, Taiwan, Singapore) ligger stadig lengre fremme også her.
For dersom vi taper både kostnadskonkurransen og kunnskapskonkurransen, er det virkelig fare på ferde. Lottomillionærer klarer seg godt en stund, men det er få som klarer seg som profesjonelle lottospillere.
Artikkelen er publisert i Økonomisk Rapport nr. 12/2007.
Send gjerne synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
