Aktuell innsikt:
Med globalisering forstår jeg at alt – Kapital, Varer og Tjenester, og Mennesker – flytter lettere på seg enn før. Samtidig som markedskreftene får økt spillerom.
Resultatet er større konkurranseflater. Teknologiske nyvinninger som gjør at produksjon av varer og tjenester ikke lenger er stedbundne i samme grad som før, trekker i samme retning. Konsekvensen er raskere økonomisk vekst på global basis – den har ligget på rundt fem prosent i flere år – kombinert med klare fordelingseffekter.
Videre kan integreringen av finansmarkeder føre til samling av for mye risiko på for få hender, les hedge fond. Resultatet kan bli turbulens i de internasjonale finansmarkedene slik vi nå opplever det.
Positive virkninger
For Norge har globaliseringen til nå hatt henimot utelukkende positive virkninger:
- Importen har blitt stadig billigere; eksporten stadig dyrere. Samme mengde eksport kjøper nå en større mengde import. En ren gevinst.
- Omstillingen i næringslivet som globalisering fører til, har gått overraskende bra. Flere forhold spiller inn:
- Mye av omstillingen hadde allerede funnet sted (teko).
- Norsk næringsliv er mer omstillingsdyktig enn de fleste tenkte seg.
- Ny teknologi som fordrer at kunnskaper og beslutninger ikke lenger følger et hierarki, passer godt for oss – hvor lave pyramider og selvstendig tenkning er mer utpreget enn i mange andre land.
- Vi har ført en god økonomisk politikk hvori inngår imponerende evne til ikke å bruke mer oljepenger enn hva som passende er.
Globaliseringen har ført til uventet lav inflasjon i Norge, (kfr. det første punktet over). Når prisene i lavkostland etter hvert stiger i samme takt som innenlandske priser i Norge, vil det generelle prisnivået – inflasjonen – i Norge øke raskere. For å holde prismålet vil Norges Bank sette renten opp. Da vil kronen kanskje styrke seg.
Vil noen av de investeringer man gjør i Norge i dag, da fremstå som mindre lønnsomme? Faren for at ressursene allokeres feil, øker når endringer i relative priser blir vanskeligere å forutse. Godt mulig har økt globalisering som konsekvens økt usikkerhet om utviklingen i relative priser.
Økte forskjeller
Globaliseringen skaper også andre utfordringer. Innen mange land blir forskjellene større. Den rikeste prosenten i USA tar nå 16 prosent av kaka, mot det halve for tredve år siden. Den jevne amerikaner merker lite til den økonomiske veksten.
Kina som da Deng tok over i 1978, ikke hadde store inntektsmessige ulikheter – alle var lut fattige, bortsett fra en liten promille på toppen – har erfart en underlig utvikling: Samtidig som kanskje 400 millioner kinesere har blitt løftet over fattigdomsgrensen – en dollar per dagen å leve for – har inntektsforskjellene eksplodert. De er nå større enn i Amerika.
Hva ligger bak? Den enorme økonomiske veksten. Som mange – flere hundre millioner – har hatt glede av. Men som mange fremdeles ikke har sett så mye til.
For Kapitalen innbærer globaliseringen at sammenhengen mellom sparing og realinvesteringer innen det enkelte land blir mindre tett.
Noen land har vedvarende spareoverskudd (Kina, Japan, Russland, Tyskland og Norge); andre har vedvarende spareunderskudd (USA, Tyrkia, Spania og Australia). I utgangspunktet er dette en klar fordel, kfr. Norge som på 1970-tallet lånte i andre land for finansiering i Nordsjøen, for i senere år å plassere i utlandet for oppbygging av formue til dekning av fremtidige pensjoner. Men tingene kan drives for langt:
Når finansieringen blir lettere, vil underskudd i utenriksøkonomien kunne vokse utover det som er bra på lang sikt, kfr. debatten i USA.
Valutakurser kan bli liggende på kunstig feil nivå over lengre perioder.
Plassering av store finansielle midler kan føre til lave renter og synkende risikopremier. Konsekvensen kan bli bobler i obligasjons-, aksje- og eiendomsmarkeder, som, når de sprekker, skaper økonomiske rystelser.
Lave risikopremier kan gi urimelig god avkastning i aksjemarkedet og bidra til ytterligere skjevheter i levekår.
Utendingene kommer
Faren for utenlandsk eierskap i nasjonale ”flaggskip” kan føre til restriksjoner på kapitalens flyttbarhet, kfr. CNOOC som måtte trekke tilbudet på amerikanske Unocal. Kanskje mer relevant, alt det franske, italienske og tyske myndigheter gjør for å begrense eller hindre utenlandsk oppkjøp av store bedrifter.
Ser vi på utviklingen hva gjelder utenlandske direkteinvesteringer vil Kina, India og Russland i årene fremover bli langt mer aggressive som kjøpere av utenlandske selskaper. Det er slutt på den tiden da trafikken bare gikk én vei – selskaper i rike land som kjøper opp foretak i fattige.
De fattige har også penger. Kinas valutareserver er på over 1200 milliarder dollar. Og Russlands er store og voksende, pga. høye energipriser. India har allerede selskaper av internasjonal klasse. Som Mittal Steel som i 2006 kjøpte det luxemburg-baserte foretaket Arcelor for 36,5 milliarder dollar. Året etter tok Tata Steel – også det indisk – over britisk-nederlandske Corus for 13,4 milliarder dollar.
Hva om et kinesisk eller koreansk skipsfart vil overta skispbyggingen i Ulsteinvik? Og hva med Kvaerner? Har ikke russere vært utidig interessert i å overta denne bedriften som nå blir sett på som et norsk flaggskip?
Men kjenn litt etter. Om vi ønsker Russland inn i folden som et ansvarlig demokrati, vil ikke da utviklingen av en stabil og diversifisert russisk økonomi, solid integrert internasjonalt, kunne bidra i en slik retning?
Victor Mallet i Financial Times fanger det hele elegant opp:
”There was a time when westerns assumed the Indians and Chinese in the head office were either accountant or computer experts. Nowadays they are just as likely to be the boss – and more likely than ever to call you from abroad in the middle of the night.”
Konsekvenser for Norge
Hva er, mer spesifikt, konsekvensene for Norge av kapitalens globalisering?
Med overskudd i utenriksøkonomien i størrelsesorden 15 prosent av BNP kan Norge få pes av andre land om å la kronen styrke seg; kfr. hvordan USA maser om en endring i Kinas valutapolitikk.
Faren for feil valutakurs er åpenbar, kfr. vår erfaring høsten 2002 og frem til sommeren det påfølgende året da kronen var altfor sterk. En tilknytning til euro vil være en mulig løsning. Men det vil gjøre lønnsforhandlingene vanskeligere, når høyere rente og sterkere valuta ikke lenger er noen trussel.
For lave risikopremier kan føre til betydelige feilinvesteringer.
Lave risikopremier kan videre forsterke tendensen til økte forskjeller.
Norge kan ”miste” egne flaggskip. Eller vi kan bli hindret i å kjøpe andre lands.
På tvers av landegrenser
For Varer og Tjenester betyr globaliseringen at produksjonen kan stykkes opp og spres. Ved outsourcing lar bedriften deler av produksjonen bli utført i andre foretak.
Ved offshoring ligger bedriften man flytter aktiviteter til i utlandet. Hvordan vil disse mulighetene bli utnyttet, og hvordan vil de påvirke norske økonomiske interesser i tiden fremover?
Man må følge med. Hva gjør konkurrentene? Til hvilke land kan hvilke deler av virksomheten med fordel flyttes til?
- Hvordan sikre seg at forsknings- og utviklingsaktivitetene legges på rette stedt? Kfr. IBM som har mer enn 50.000 av 300.000 ansatte i India. Hvor de driver med ”cutting edge research”.
- Hvordan bevare et godt forhold til land vi setter en stor del av produksjonen ut til?
- Raskere (eller langsommere) vekst i lønninger enn forventet i lavkostland.
- Endringer i regime for skatt og lignende i slike land som svekker (eller bedrer) lønnsomheten. Om verden skulle bli et mindre hyggelig sted, kan man ikke se bort fra faren for nasjonaliseringen, kfr. hva som hendte i Russland etter 1917.
- Doha-runden – vil den komme i mål? Om så ikke skjer, kan en proteksjonistisk handelspolitikk tvinge seg frem?
- Med en demokrat i Det hvite hus vil risikoen for proteksjonisme øke? Hva gjør Norge da? Tettere bånd til EU?
- Vil EU ”forlange” at Norge blir med ”på ordentlig”? Og hva med petroleumsforekomstene i Nordsjøen, kan en så dramatisk situasjon tenkes å oppstå at andre land vil ta den fysiske råderetten over utvinningen her?
- Håndtering på global basis av miljøutfordringene kan bli avgjørende for lokalisering av bedrifter. Norge bør vurdere å gå inn for en felles, global og lik avgift på utslipp av CO2. Eventuelt ved at et marked skapes for kjøp og salg av utslippstillatelser mellom land, der tillatt utslipp er basert på antall innbyggere.
Mennesker i bevegelse
For mennesker innebærer globalisering at folk lettere kan flytte på seg. Her tror jeg de største utfordringene ligger.
Hvordan vil migrasjon påvirke norske økonomiske interesser fremover? Man må her skille mellom to typer migrasjon; flyktninger og asylsøkere på den ene siden, og arbeidsinnvandring på den andre. Den første gruppen innebærer en politisk utfordring; den andre har klarere islett av økonomiske vurderinger.
Det vesentlige spørsmålet som må stilles, men som sjelden blir det, er dette: Hvem skal migrasjon være til fordel for?
Noen vil mene, litt forenklet, at flyktninger og asylsøkere skal tas imot med sikte på å gjøre livet best mulig for dem. For folk som kommer til Norge for å arbeide derimot, må hensynet til dem som allerede bor i landet veie tungt.
Hvilke fordeler og ulemper vil ulik type arbeidsinnvandring skape for dem? Jens Stoltenberg synes å ha første gruppe i tankene når han snakker om innvandring; Bjarne Håkon Hanssen den andre gruppen, kfr. hans uttrykk målrettet innvandring.
Hvilket svar man gir på spørsmålet over er avgjørende for hva slags politikk man velger.
Professor Dani Rodrik ved Harvard University har fremmet interessante, men i mange kretser meget upassende, tanker om tidsbegrenset arbeidsinnvandring. Slike ordninger, skikkelig utformet, kan gjøre interessene mellom innvandrere og innbyggere mer sammenfallende. Dessuten kan ordninger der flere får komme, men for en tilmålt tid, være mer rettferdig. Tenk på dem som ellers ikke ville fått anledning til å arbeide i Norge og dermed samle opp kunnskaper, erfaring og kapital.
Pensjonsfondets avkastning
Hvilke internasjonale forhold påvirker pensjonsfondets avkastningsmuligheter, og hva der de viktigste utenrikspolitiske utfordringene knyttet til fondets videre utvikling?
Avkastningen til Oljefondet har vært litt over benchmark. Men hva med benchmark om finansielle kriser setter inn?
Den siste tiden har risikopremier steget og priser på ulike formuesobjekter – aksjer, obligasjoner og fast eiendom – sunket. En sunn korreksjon, sier mange. Som denne gangen kanskje ikke møtes av overdreven innsprøytning av likviditet som lett gir aktørene en falsk følelse av sikkerhet.
På mer fundamental basis, mener mange, er spørsmålet hvordan USA kan komme i bedre utenriksøkonomisk balanse uten å skape uro i finans- og valutamarkeder. USAs gjeld til resten av verden tilsvarer i overkant av 30 prosent av landets BNP. Det tilsvarende tallet for Norge på slutten av 1970-tallet var over 50 prosent. Men siden USA har en så stor økonomi, blir 30 prosent mange penger.
Det spesielle med denne gjelden er at den er i debitors egen valuta – i amerikanske dollar. En ”monetization of the debt”, dvs. kjøpe tilbake med cash statsobligasjoner og andre utestående fordringer, kan virke fristende.
Resultatet vil bli en kraftig inflasjon som tar vekk mye av realverdien av Amerikas gjeld til andre land. Er en slik utvikling mulig? Er den sannsynlig? Med en selvstendig sentralbank med mandat å sikre at pengeverdien bevares, synes en slik utvikling lite sannsynlig. Men utelukke den helt kan man heller ikke.
Det grunnleggende spørsmålet er således inflasjonen. Så lenge Fed har fokus på prisstigningstakten i eget land og gjør hva som skal til for å holde den i sjakk, dvs. ikke over to-tre prosent som snitt over år, trenger verken den kinesiske eller den norske sentralbanken å være overdrevent bekymret for verdien av sine dollarfordringer.
Rett nok vil de kunne svinge mye målt i andre lands valutaer – han som kjøpte euro for dollar høsten 2000 til en pris av 85 amerikanske cent, og som veksler tilbake til dollar i dag når en euro kjøper 1,36 dollar, har gjort det godt – men kjøpekraften overfor amerikanske varer og tjenester, realverdien av dollarene, om du vil, har holdt seg rimelig bra. Why? Fordi Amerikas sentralbank ser til at inflasjonen holder seg på matta.
Nye aktører på banen
I den senere tid har en ny type aktører kommet på banen, Sovereign Wealth Funds (SWFs), hvorav vårt eget Oljefond fremstår som det nest største.
Morgan Stanley har anslått at midlene disse fondene råder over vil øke fra dagens 2.500 milliarder dollar til 5.000 milliarder om tre år og til 12.000 milliarder i 2015. (Med en gang en autoritet – og det oppleves Morgan Stanley her å være, fordi den forvalter så mye penger – våger å sette tall på slike ting, blir tallene referert til av ”alle”. Til slutt tror man at man har henimot sikker kunnskap. I realiteten er det tale om meget usikre anslag.)
Hvordan vil SWFs opptre i markedet? Det er for tidlig å si. Men neppe alle vil gjøre som vårt Oljefond; spre seg tynt over en mengde papirer, med selvpålagt grense på fem prosent for eierskap i det enkelte selskap. To formål ligger bak den økende populariteten til SWFs:
- Myndighetene i overskuddsland, som sitter på valutareserver langt utover hva valutapolitikken tilsier det er behov for, vil ha bedre avkastning på sine overskuddsmidler.
- Man vil bruke posisjoner i verdipapirmarkeder for å fremme egne mål.
Fond som utelukkende fokuserer på det første formålet, vil ikke oppføre seg annerledes enn andre kapitaleiere. Fond med fokus også på det andre formålet kan skape en ny situasjon i kapitalmarkedene.
Når myndighetene i Qatar, som sitter på verdens største SWF, ønsker å overta kontrollen over J. Sainsbury – ”leading food retailer with interests in financial services” – som det står på hjemmesiden, er det helt uproblematisk for engelskmennene? Og hva med Kina og Singapore som sammen ruster opp Barclays bank med midler for sette den i stand til å ta over konkurrenten ABN Amro?
Eller enda mer kilent – om eiermakt i andre lands foretak ved store statlige investeringer gjennom SWFs ikke anvendes med sikte på å maksimere selskapets verdi, men snarere for å fremme investorlandets interesser, hvilket kan tenkes å føre til at verdifull teknologi i selskapet som er ervervet, blir stilt til disposisjon for andre selskaper, gjerne statlige, i det landet som rev til seg eierposisjonen – hva da? Hvilke reaksjoner kan det tenkes å avføde?
Eller kanskje SWFs får som oppgave hva PIMCO – en stor, amerikansk obligasjonsforvalter – nylig har foreslått, nemlig rydde opp i dagens kredittkrise. Det nytter ikke å tilføre likviditet til banker som ikke tør låne ut mer risikoglade finansielle aktører.
Hvem kan da stille på andre siden av alle hedgefondene som selger ut lån og ande aktiva for å dekke uttrekk fra sine kunder? Sentralbankene kan ikke gjøre dette – de har for stor eksponering allerede. Pensjonsfondene slikker sårene fra fallet i aksjemarkedene og vil ikke ta mer risiko. SWFs har både frihet, risikovillighet og midler til å steppe inn her.
Om dette resonnementet skulle få gjennomslag, ville Statens Pensjonsfond – Utland i sannhet få nye og utfordrende oppgaver. Og kanskje også vise større lønnsomhet; om aktiva som hedge fonds i dag vil kvitte seg med, viser seg å ha gått på billigsalg. Du husker bankkrisen i Norge tidlig på 1990-tallet, som staten gjorde gode penger på?
Dårlig kontroll på risiko
Et grunnleggende problem med dagens internasjonale finansmarkeder er at oversikten over – enn si kontrollen på og styringen med – risikoer er for dårlig. Helt enkelt. Ta kredittforsikring.
Banker som sitter på obligasjoner utstedt av private bedrifter, og som vil være sikre på at de får pengene sine tilbake, kan bruke swap-markedet for dette formålet. Men om swappen er med et hedge fond hvis finansiering er avhengig av lån fra nettopp denne samme banken, har da risiko i realiteten blitt omfordelt?
Det andre formålet – å anvende eierposisjon i utenlandske selskaper med siktemål utover best mulig avkastning – er noe Norge også gjør. Ikke for å tilrane seg andre lands teknologi. Men for å opptre etisk høyverdig.
Så tilbake til spørsmålet– Hvilke internasjonale forhold påvirker pensjonsfondets avkastningsmuligheter – med svar i form av kulepunkter:
- Veksten i den globale økonomien.
- Utviklingen av risikopremier på ulike typer ”assets” og hvor godt de reflekterer den reelle og underliggende risikoen.
- Spare- og investeringsatferd globalt. Ser vi for oss en gradvis økning av sparingen i USA (som må finne sted relativt til realinvesteringene om underskuddet i utenriksøkonomien skal gå ned)? Noe som vil bidra til lave renter. Men som kanskje blir motvirket av at spareoverskudd i andre land går ned. Den demografiske utviklingen i Asia kan tyde på det.
Pensjonsfondets fremtid
Hva er de viktigste utenrikspolitiske utfordringene knyttet til fondets videre utvikling?
Norge må passe seg. Å hive Wal-Mart ut av porteføljen og dermed få ledelsen i et av verdens største selskaper til å stå skolerett over norske myndigheter, hvor lurt er det? Når vår finansminister sier: ”Money talks. Og vi har pengene”, tror jeg ikke det tjener Norges sak.
- Hvor god hukommelse har amerikanerne?
- Med hvor stor rett gjør vi det?
- Finnes ikke andre kanaler for å lufte eventuell misnøye med Wal-Mart på?
Bidra til fred i verden. Faren for at verdiene kort og godt forsvinner ved krig og andre former for uroligheter er klart til stede.
- Gjennom nasjonalisering.
- Eller ved hyperinflasjon.
- Doha-runden tryner og verden dreier skarpt i proteksjonistisk retning. Det vil være uheldig for Norge på alle måter; for vår handel, for våre plasseringer i utlandet, og politisk mer generelt.
Til slutt en observasjon om betydningen av nasjonale forhold for gleden vi vil ha av Oljefondet. Den viktigste oppgaven de har som steller med dette fondet, er ikke hvilken avkastning man får som sådan, men at måten fondet håndteres på, har bredest mulig støtte i Stortinget og i folket. Slik at kravet fra pressgrupper om penger fra Oljefondet til alle gode formål i Kongeriket, holdes i sjakk.
Det betyr at fondet forvaltes på uklanderlig vis. Holdes publikum godt nok informert om hvor godt fondet drives? Vet vi for eksempel nok om hvordan meravkastningen i fondet fremkommer? Slik at tilliten til de ansvarlige forblir urokkelig? Dette er et spørsmål de ansvarlige for fondet, fra finansminister og nedover, hele tiden må ha fokus på.
Artikkelen er publisert i Utenriksdepartementets skriftserie (desember 2007) "Globale Norge - Hva nå?", som inngår i prosjektet Refleks - Norske interesser i en globalisert verden.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer på denne artikkelen på E-post til 
