Aktuell innsikt:
Globalisering i næringslivs forstand henger uløselig sammen med åpne markeder og global konkurranse. Dette fører til en ny produksjonsmessig arbeidsdeling i verden. Det er ikke bare varer og tjenester som flyttes over landegrenser. Det samme gjelder kapital og kompetanse. I mange tilfeller er det bedriftene som relokaliserer internasjonalt ut fra hvor de finner de mest lønnsomme mulighetene.
Vi kan si at land konkurrerer om å være mest attraktiv lokalisering for de mest konkurransedyktige bedriftene.
- Arbeidsintensiv produksjon flytter til land med mye og billig arbeidskraft.
- Faktorintensiv produksjon flytter til land med mye og billige råvarer.
- Kunnskapsintensiv produksjon er det kanskje det eneste gjenværende området hvor vestlige høykostland som Norge kan hevde seg.
Samtidig er det mye arbeidsintensiv tjenesteproduksjon, for eksempel innen helse og omsorg, som ikke kan flyttes ut, men hvor den nye arbeidsdelingen fører til at utenlandsk arbeidskraft flyttes hit. Det multikulturelle arbeidslivet er kommet for å bli.
Multikulturelt samfunn
Den globale konkurransen merkes i alle sektorer av næringslivet, ikke bare de som konkurrerer på internasjonale markeder. Varehandel henter sine varer i lavprisland og er helt undergitt global konkurranse på innkjøpssiden, og internasjonale varehandelskjeder som IKEA og H&M opererer i nesten alle land.
Byggenæringen står overfor en historisk høy etterspørsel i Norge, og mangelen på arbeidskraft løses ved hjelp av polske bygningsarbeidere. Tilsvarende løsninger finner vi innen transportnæringen, hoteller og restauranter, hvor arbeidsinnvandringen nærmest er blitt en forutsetning for ordinær drift.
Dette fører til et multikulturelt samfunn både i Oslo og på mindre steder over hele landet. Dette er en form for globalisering som er relativt ny i Norge, men som har vært noe av grunnlaget for den økonomiske suksess i land som USA, Canada og Australia, og de siste tiårene også i Europa..
Kunnskapsøkonomiens motor
Motoren i den globale kunnskapsøkonomien er universitetene og forsknings- og utviklingsmiljøene i næringslivet. Dette er de virkelige internasjonale smeltediglene, og mye av innovasjonen som skaper fremtidens næringsliv finner sted i nettopp disse miljøene.
Igjen finner vi USA (for eksempel Boston og San Francisco) og deler av Europa (for eksempel Cambridge og Zurich) i fremste rekke når det gjelder de sterkeste globale kunnskapsmiljøene, men også Asia har mange fremragende kunnskapsmiljøer (for eksempel Tokyo, Bengalore, Shanghai og Seoul).
Slik sett handler den globale kunnskapsøkonomien om tre hovedfaktorer slik professor Richard Florida har påpekt i sine kjente bøker. Kampen om talentene og teknologiene, samt evne til å vise toleranse for menneskelig mangfold, eller de tre T-ene slik han populært formulerer seg.
Den norske utfordringen
Norge står overfor en stor utfordring i å bli en integrert del av den globale kunnskapsøkonomien. Som utpreget høykostland med en begrenset og relativt homogen kompetansebase har Norge ingen annen mulighet enn å satse på å bli globalt kunnskapsknutepunkt (global knowledge hub) innen et begrenset antall næringer.
Forskning om næringsklynger viser at Norge har slike kunnskapsmuligheter innenfor energi, maritim og marin virksomhet, samt innenfor deler av tele/IT området og på noen få spissområder innen helse.
Det betyr at disse sektorene må åpnes opp for utenlandsk kapital og utenlandsk kompetanse i en målestokk som vi ikke har sett til nå, samtidig som vi må klare å beholde en norsk kompetansemessig dominans innenfor de samme næringsklyngene.
Dette utfordrer våre forestillinger om norsk eierskap, norsk arbeidskraft og norsk kultur, mens de virkelige globale kunnskapsknutepunktene er mer sammensatte enn noen av miljøene vi har i Norge.
Globale næringsklynger
Se på underholdningsindustrien i USA, finansnæringen i London eller shippingnæringen i Singapore. De er alle sammen knutepunkt for internasjonale selskaper, internasjonal kapital og internasjonal kompetanse.
Disse globale næringsklyngene representerer en kompleksitet og et mangfold som er vanskelig å forene med et homogent og egalitære samfunn som det norske. Ta bare debatten om økonomiske forskjeller, lederlønninger og opsjoner.
Det er ikke sikkert at Norge alltid er en godt vertsland for internasjonale innovasjonsmiljø av den typen vi her snakker om. Samtidig er det noe grunnleggende sunt med den skandinaviske modellen hvor alle arbeider for omtrent samme lønn etter skatt og hvor det offentlige velferdssystemet fortsatt fungerer.
Må satse på internasjonal forskning
Et globaliseringstiltak av langsiktig betydning for Norge vil være å satse tungt på internasjonal utdanning og forskning. Dette ville bety at universitetene og høyskolene begynner å tilby gradsgivende utdanning for internasjonale studenter i stort omfang, samtidig med at utdanningssektoren åpnes opp for konkurranse og etableringer fra utlandet.
Tilsvarende vil norske forsknings- og utdanningsaktører etablere tilbud i utlandet. Det bør fortsatt stimuleres til at et stort antall norske studenter tar hele eller deler av sin utdanning i utlandet.
De nettverk som på denne måten skapes, vil både gi norsk næringsliv et konkurransefortrinn når det gjelder tilgang til talenter og teknologi, men det vil også være med på å påvirke Norges omdømme i utlandet på en avgjørende måte.
Innenfor energi og miljøsektoren og innenfor maritim virksomhet har Norge muligheter til å realisere en slik global kunnskapsposisjon, men det krever betydelig satsing både fra myndighetenes side og fra næringslivet.
Målet er å gjøre Norge så kunnskapsmessig attraktivt at internasjonale selskap plasserer sine forsknings- og utviklingsaktiviteter til Norge, slik vi i dag ser konturene av innen undervannsteknologi.
Bilder av fremtidens næringsliv
Bildet av fremtidens internasjonale næringsliv i Norge er et lite antall relativt store bedrifter som opererer globalt innenfor noen få hovedsektorer hvor Norge har kunnskapsmessige fortrinn.
Samtidig vil det finnes et stort antall relativt små bedrifter som leverer produkter og tjenester med høyt kunnskapsinnhold til de samme sektorene, slik vi i dag ser det innenfor offshore.
Resten av næringslivet vil bestå av tjenestebedrifter som har befolkningens lokale etterspørsel etter varer og tjenester som marked. Store deler av disse bedriftene vil slik vi ser i mange andre land, benytte utenlandsk arbeidskraft i stort omfang. Dette vil ikke minst gjelde innen helse- og omsorgssektoren.
De store globale bedriftene som velger å lokalisere strategiske deler av sin virksomhet til Norge vil i varierende grad ha norsk eierskap og lederskap. Grunnen til at de fortsatt er lokalisert i Norge er tilgangen til spesialisert kompetanse av høy kvalitet, samtidig som landet tilbyr en høy livskvalitet for de menneskene som arbeider her.
Miljø vil være en av Norges konkurransefortrinn. Det samme gjelder kvaliteten på de ulike tjenestetilbudene.
Fra fjordland til kunnskapsland
Bildet av Norge vil måtte endres fra det grissgrente fjordlandet med bunadskledde germanere til et bilde av det kunnskapsintensive miljølandet med kosmopolitiske kvaliteter.
Finland og til dels Sverige har langt på vei klart denne profileringsmessige transformasjonen, som hjemlandene til Nokia og IKEA. Alle verdens forbrukere kjenner de to varemerkene, mens Norge er mer mest kjent for laks og skipsfart.
Enslige norske merkevarer som Jotun, Jordan, Helly-Hanssen og Stressless er det eneste som er kjent blant en del utenlandske forbrukere. Vi mangler ganske enkelt en tydelig næringslivsidentitet i utlandet.
StatoilHydro eller Norske Skog gir ikke den samme identifikasjonskraften i internasjonale markeder. Kanskje REC er en fremtidig global næringslivsstjerne, men det tar litt tid å forklare at solenergien kommer fra Norge.
Paradokser i profilering
Her står vi overfor et av paradoksene i profileringen av Norge som kunnskapsintensiv næringslivsnasjon. Det vi er mest kjent for på internasjonale markeder er råvarer som olje, fisk, aluminium og avispapir.
Samtidig vet alle at det er avansert teknologi som går inn i produksjonen av alle disse produktene. Det er lettere å forstå for de internasjonale forbrukerne at Nokia er høyteknologisk og at IKEA er trendsettende.
Bensin kommer fra hvilken som helst bensinstasjon, og få tenker på at bilene de kjører er blitt transportert dit på norske R0/Ro skip fra Wilh Wilhelmsen. Norsk næringsliv blir på en måte de flinke og usynlige bakmennene, mens det er andre som møter forbrukerne i sluttmarkedene.
Innenfor internasjonalt næringsliv vet mange at norske selskaper er ledende innen shipping og innen energi, og at norsk næringsliv har teknologiske spissområder innen undervannsteknologi og nettbaserte søkemotorer. I de bredere lag av samfunnet i utlandet er det norske næringslivet lite kjent.
Vi har ingen høyprofilerte globale bedrifter. I den grad folk i utlandet overhodet har noe kjennskap til Norge, dreier det seg om fisk, fjorder og fredspriser.
Det er et manglende samsvar mellom Norge som fremragende kunnskaps- og næringslivsnasjon og Norge som kald og eksotisk opplevelsesnasjon. Det behøver ikke være slik. Kanskje de to bildene av Norge kan forenes i et bilde av den fremgangsrike fremtidsnasjon? Her trengs det å engasjeres noe av verdens fremste merkevareekspertise for å løse profileringsspørsmålet.
Ulike deler av næringslivet påvirkes i ulik grad av globaliseringen. Industrien følger i stor grad faktorprisene i sin lokalisering, mens de kunnskapsintensive delene av virksomheten er mindre mobile og vanskeligere å relokalisere. Problemet her er at de fleste norske industribedrifter har et meget lavt FoU nivå, og de har heller ikke tunge markedsføringsmiljøer av den type en finner i merkevarebedrifter. Resultatet er at store deler av vareproduserende industri gradvis vil relokalisere ut av landet med unntak av de områder hvor en har kompetansemessige fortrinn.
Shippingbransjens tre T-er
Shipping er kanskje den delen av norsk internasjonalt næringsliv som er mest mobilt. Dette skyldes ikke bare at deres produksjonsfaktorer allerede er i utlandet, men virksomheten er også veldig avhengig av internasjonale rammebetingelser som varierer fra land til land.
Litt forenklet kan vi si at det er tre T-er som betyr noe innen shipping, og det er talents, technology og tax. Alle tre faktorer er påvirkbare gjennom myndighetenes politikk, og en behøver ikke gå så langt som til Singapore for å forstå hva jeg mener. Det er nok å gå til Danmark og EU.
Med den kompetanse- og kapitalbase som i dag finnes innen norskbasert og norskkontrollert shipping, er dette åpenbart en av de næringssektorene hvor globaliseringsslaget vil stå.
Verdensledende rolle
Innen det maritime området og innenfor energi, og det gjelder både olje, gass, vannkraft og annen miljødrevet energi, er Norge verdensledende. Vi bør også legge til marin sektor og sjømat.
Det er nettopp på disse områdene Norge har muligheter til å hevde seg i fremste linje internasjonalt, og det er på disse områdene vi også har muligheter til å ta betydelige eierskapsandeler ute i verden.
Et godt eksempel er hvordan norske fiskeri- og havbruksselskaper, for øvrig med kapital både fra shipping og fra staten, er med på å restrukturere den internasjonale fiskerinæringen.
Tilsvarende finner vi innen offshorevirksomhet. Her står myndighetene overfor en vanskelig balansegang mellom en passiv porteføljestrategi når det gjelder investering av den store pensjonskapitalen opptjent fra oljevirksomhet, og en mer aktiv industriell investeringsstrategi (slik vi vel må tolke Aker-Kværner investeringen).
Sammenhengene mellom næringslivets internasjonale utfordringer og landets utenrikspolitikk er ikke like lett å få øye på. Da ser jeg bort fra de profileringsmessige spørsmål som jeg allerede har berørt.
Forholdet til EU er vel det mest sentrale anliggende for norsk næringslivs markedsadgang og konkurransebetingelser, selv om EØS-avtalen langt på vei gir et tilfredsstillende handlingsrom for norsk næringsliv på europeiske markeder.
Et viktig unntak er som kjent norsk fisk. Betydningen av EUs konkurransepolitikk er kanskje blant de viktigste konkurranseforutsetninger for næringslivet, men også tilgangen til EUs forskningsprogrammer er viktig.
Norges rolle som bistands- og fredsnasjon har sannsynligvis liten betydning for norsk næringsliv i utlandet. I mange tilfeller kan en høy profil fra norsk side i konfliktsituasjoner ha en negativ effekt for norske bedrifters forretningsmuligheter på internasjonale markeder.
Et potensial som bør kunne utvikles bedre, er norske bedrifters handel og investeringer i utviklingsland. Bilateral åpning av markeder er sannsynligvis et langt bedre utviklingsbidrag fra norsk side enn å knytte norsk næringsliv opp mot bistandskontrakter i de samme landene.
Trusler mot globalisering
Noen av de største truslene mot globaliseringen, og dermed også mot norsk næringslivs internasjonale ekspansjonsmuligheter, er konfliktlinjene som synes å festne seg i Midtøsten og i andre muslimske deler av verden.
Nasjonalisme og fundamentalisme er noe av det som kan ramme internasjonal handel og internasjonale investeringer mest negativt, og særlig er de negative konsekvensene store når det også forekommer terrorhandlinger mot utenlandske selskaper og utenlandsk personell.
Poenget her er at norsk næringsliv både innenfor energi og innefor shipping har store markeds- og investeringsmuligheter nettopp i mange av de oljelandene hvor det nå er mest konflikter.
Iran og Irak er det to mest fremtredende eksempler, men også Nigeria, Angola og flere sentralasiatiske stater er viktige land for norsk næringsliv. Selv om det nok finnes norske selskaper som tjener penger i enkelte land som har konflikter og krig, er forretningsmulighetene for norsk næringsliv selvsagt langt større dersom en klarer å få til fred i de mest oljerike landene i verden. Det er nok å peke på gjenoppbyggingen av Irak. Dette er imidlertid utenrikspolitiske spørsmål som langt overgår hva som er mulig for en liten nasjon som Norge å influere på.
Innsatsområder for norsk utenrikspolitikk
Det er innenfor energi og sjøtransport og kanskje innen miljø at norsk næringsliv har de største forretningsmulighetene, og norsk utenrikspolitikk burde ha dette som et viktig hensyn når en velger å prioritere innsatsen.
Energipolitikk er et annet nøkkelområde for norsk næringsliv. Det samme gjelder forholdet mellom energipolitikk og miljøpolitikk. Det finnes mange eksempler på at strenge miljøreguleringer tvinger frem ny teknologi fra bedrifter, noe som i neste omgang åpner nye markeder for miljøteknologi. Et av de viktigste hensynene vil være å få til en internasjonal harmonisering på politikk på energi- og miljøområdet.
Globaliseringen har gjort verden flatere og mindre. Det betyr at de fleste bedrifter i dag opplever global konkurranse, og det blir stadig vanskeligere å opprettholde konkurransefortrinn som ikke er basert på kompetanse, innovasjon og læring.
Næringslivet relokaliserer kontinuerlig sine aktiviteter basert på ressurstilgang, faktorpriser og kompetanse.
Det betyr at norsk industri bare vil kunne hevde seg innen de kompetanse- og teknologiintensive deler av verdikjeden, men også denne delen av virksomheten blir stadig mer konkurranseutsatt.
Tjenestenæringene vil ha et noe annet lokaliseringsmønster, men også her vil det skje betydelig utkontrahering av tjenester til utlandet, og de norske tjenestenæringene vil benytte en stadig økende andel utenlandsk arbeidskraft.
Fra et utenrikspolitisk perspektiv er det nødvendig å korrigere det bildet av Norge som er blitt skapt, og det er behov for en mer tydelig profilering av Norge som en kunnskapsbasert næringslivsnasjon med store miljømessige kvaliteter. Fraværet av sterke norske merkenavn internasjonalt er imidlertid merkbart.
Utenrikspolitikken må innrettes mot å legge forholdene best mulig til rette for de næringsområdene hvor Norge står sterkest internasjonalt, det vil si energi, maritim virksomhet og sjømat, samt enkelte andre mer nisjepregede næringssektorer.
Dermed kan det lett oppstå konflikt mellom næringsinteresser og politiske interesser, for eksempel innen energi og miljø som er de politikkområdene som kanskje er aller viktigst for norsk næringsliv.
Norsk næringsliv har for eksempel store fremtidige forretningsmuligheter i mange av dagens konfliktfylte oljeland i den muslimske delen av verden.
Slik sett burde deler av utenrikspolitikken rettes mer inn mot denne delen av verden, samtidig som relasjonene til de store nye næringslivslandene, de såkalte BRIK-landene (Brasil, Russland, India og Kina) får større politisk og økonomisk oppmerksomhet enn tidligere.
Forretningsmuligheter for norsk næringsliv i utviklingsland bør også stimuleres, for eksempel gjennom bilateral åpning av markeder.
Artikkelen er publisert i Utenriksdepartementets skriftserie (desember 2007) "Globale Norge - Hva nå?", som inngår i prosjektet Refleks - Norske interesser i en globalisert verden.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer på denne artikkelen på E-post til 
