Retoriske perspektiver på språkbruk og makt
Førsteamanuensis og språkekspert Berit von der Lippe ved Handelshøyskolen BI har gjennomført en studie av to aktuelle hendelser i norsk samfunnsdebatt. I studien ser hun på de to iscenesettelsene for massemedier i lys av hverandre:
- Helge Lunds og Eivind Reitens meddelelse til det norske folk om fusjonen mellom Statoil og Hydro.
- Oppgjøret mellom LO-leder Gerd-Liv Valla og tidligere internasjonal sekretær Ingunn Yssen i LO.
Språkforskeren har studert de to mediebegivenhetene i forhold til retorikkens tre hovedsjangere: rettstalen, lovtalen og rådstalen.
Herrenes lovtale
Konsernsjefene Helge Lund og Eivind Reiten innkalte 18. desember 2006 til en pressekonferanse.
De smilende herrer kunne fortelle et stor og spent pressekorps at Statoil og Hydros komplementære egenskaper skaper en perfekt kombinasjon som det nye selskapet skal utnytte. Dette er en historisk milepæl.
Fusjonen sikrer langsiktig verdiskaping for aksjonærene, fortsatt kompetanseutvikling og innovasjon, og en videre styrking av Norges rolle som ledende leverandør av energi på verdensmarkedet, et fokusert globalt selskap som er godt posisjonert for langsiktig vekst.
De to herrer sa mer – mer av det samme der ord som perfekt, god/godt, ledende, verdens største og langsiktig vekst gikk igjen. Alt bifalt av en like smilende statsminister Jens Stoltenberg.
- Dette var en lovtale i ytterste potens. Takket være statsministeren forble det noe også en ren lovtale (ros), konstaterer Berit von der Lippe.
Ifølge von der Lippe slapp de fusjonskameratene unna det som kunne blitt en rådstale med krav om argumentasjon (for/mot spørsmål) eller også en rettstale. Da måtte journalistene våget å stille herrene til veggs med motspørsmål (julegave til aksjonærene, entydig positiv vekst, miljø, korrupsjon, fattige land).
Kvinner i kamp – rettstale og rådstale
Dramaet mellom Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla startet ut som en klassisk rettstale, som kjennetegnes av angrep og forsvar med sterk appell til følelser. LO-lederens usedvanlig dårlige håndtering bidro til medienes dramaturgi, ifølge von der Lippe.
Som i gårsdagens Hellas fikk vi detaljerte beskrivelser av alle mulige kritikkverdige forhold hos begge parter som kan ha skjedd eller også har skjedd.
- Dagens multimedieverden appellerer til å vekke indignasjon og/eller medfølelse. Media konstruerer helter og skurker - eventuelt askepotter og stemødre (hekser?) - og minst like mye via bilder som via ord, påpeker BI-forskeren.
Etter hvert beveget rettstalen seg over i rådstalen: Hva kommer til å skje? Hva bør man nå gjøre for å komme ut av en tilsynelatende låst situasjon – til skade for ikke bare Valla, men også LO som organisasjon, Arbeiderpartiet og dets tilknytning til LO og Valla, samt i noen grad også den rødgrønne regjerningens framtid.
Språkbruk om makt og kjønn
I antikkens Hellas var aktørene menn – utelukkende menn. I dagens Norge møter vi både kvinner og menn i maktposisjonene. Som første kvinne i denne LO-lederrollen, har Valla utkjempet mange og tapre kamper.
- Når en kvinne framstår med klør som en mann og en motpol til det som forbindes med pusekatt, gir dette en ekstra næring og nøring til den landsomfattende mediedramaturgi vi har opplevd, hevder Berit von der Lippe.
Ifølge von der Lippe spiller kjønn fremdeles en rolle i dagliglivet, på arbeidsplassen og i massemediene.
- Menn som maktmennesker fremstår først og fremst framstår som mennesker og ikke kjønn (altså menn). Kvinner i maktposisjoner fremstår umiddelbart som både kvinner og maktmennesker. Kjønnet er liksom alltid tilstede. Herrene Lund og Reiten er maktmennesker; at de er menn er det få eller ingen som bryr seg med eller om, påpeker Berit von der Lippe.
Språkforskeren understreker imidlertid at det ikke er mulig å si noe tilnærmet sikkert om kjønn i slike sammenhenger.
Artikkelen er basert på en kronikk som er publisert i Bergens Tidende 30. januar 2007.
