Tekst: Professor Rune Sørensen, Institutt for offentlige styringsformer, Handelshøyskolen BI.
Offentlige etater har mange og ofte konkurrerende målsettinger. Å bruke prestasjonslønn eller insentivfinansiering av slike virksomheter vil undergrave viktige målsettinger.
Lar vi de offentlige bevilgningene til sykehusene eller legene avhengige av antall behandlede pasienter, kan utdanning og forskning bli skadelidende.
Er vi uheldige, kan liggetiden bli så kort at utskrevne pasienter raskt må skrives inn på nytt, og er vi riktig uheldige, kan sykehusene manipulere med klassifiseringen av pasienter i ulike diagnosegrupper slik at de får utbetalt mer enn de skal.
Den offentlige sektor preges derfor lite insitamenter, men av mye regler og kontroll.
Små forskjeller mellom privat og offentlig
Men hvor store er egentlig forskjellene mellom offentlig og privat virksomhet? Når forskerne har rykket inn i organisasjonene med sine intervjuguider og spørreskjemaer, finner de overraskende små forskjeller.
Det finnes nå 30-40 gode undersøkelser som sammenligner offentlige og private virksomheter. Rett nok er mange fra USA, der offentlig virksomhet kanskje er mer «business-like» enn vi finner i Europa. Men norske data peker i samme retning.
Ledere og ansatte i offentlig og privat sektor rapporterer for eksempel om små forskjeller i målsettingenes kompleksitet. Ta spørsmålet om vurdering av medarbeiderne. På spørsmålet «Er det lett for dine overordnede å bedømme hvorvidt du gjør en god eller dårlig jobb som leder?» svarer halvparten av de norske lederne i offentlig sektor, noe overraskende, positivt på spørsmålet, sammenlignet med drøyt 60 prosent av lederne i privat sektor.
En forskjell, ja vel – men mindre enn vi kunne forvente.
Mer idealisme - mindre innsatsvilje
På ett punkt observerer forskerne ulikheter mellom offentlig og privat virksomhet. Ansatte i offentlig virksomhet drives av et ønske om om å hjelpe andre og tjene samfunnet. Når norske ansatte vurderer påstanden «Min jobb er samfunnsnyttig», svarer 92 prosent av ansatte i offentlig sektor at de er enige, og 58 prosent i privat sektor. Samtidig er ansatte i private bedrifter mer opptatt av de personlige fordelene ved jobben.
I offentlig sektor er de ansatte drevet av virksomhetens misjon. Myndighetene kan derfor få mye innsats fra offentlig ansatte med en flat lønnsstruktur og uten bruk av prestasjonslønn. Selv om privat sektor tilbyr høyere lønninger, er det lite lønnsmotivert overgang fra offentlig til privat sektor.
Ansatte i offentlige virksomheter føler imidlertid en lavere forpliktelse for egen organisasjon enn folk som jobber i privat sektor. Offentlig ansatte har vanskelig for å se at deres eget bidrag er viktig for organisasjonens suksess. De er mindre interessert i å jobbe lange dager enn sine kolleger i privat virksomhet, og de er mindre villige til å gjøre sitt beste når dette går ut over familie og fritid.
Ta for eksempel påstanden: «Jeg er villig til å jobbe mer enn jeg må, for å medvirke til at virksomheten jeg jobber i, når sine mål.» 67 prosent av ansatte i privat sektor sier seg enig, 58 prosent i statlig sektor er enig, og bare 46 prosent av de ansatte i kommunene er enige.
Idealisme i forfall?
Inntrykket er at offentlig ansatte er blitt mer opptatt av egne interesser, særlig lønn- og arbeidsvilkår. Det mener i alle fall Julian Le Grand ved London School of Economics. Samfunnsnytten teller mindre, og pengene teller mer. Strengt tatt sier ikke Le Grand at offentlig ansatte er blitt mer opptatt av egennytten – politikerne tror at så er tilfelle. Og nettopp derfor har vi fått mer bruk av insitamentmekanismer i offentlig virksomhet.
Det finnes lite forskning om endringer i offentlig ansattes samfunnsmotivasjon. Norske data for perioden 1989-2005 tyder ikke på idealisme i forfall. Dagens offentlig ansatte vektlegger å hjelpe andre og utvikle samfunnet like sterkt i dag som på slutten av 1980-tallet. Det er blant privat ansatte vi finner svekket samfunnsorientering.
Idealisme bremser omstilling
Det er enkelt å styre en organisasjon med idealistiske ansatte – så lenge de ansattes misjon er den samme som ledelsens. Offiserer kan styre i Forsvaret og professorer ved universitetene.
Men reformer kan møte motstand. For eksempel trives skoleelevene bedre enn før, og lærerne yter mer omsorg, men oppgaven som kunnskapsformidler og myndighetsperson har blitt svekket. Læringsutbyttet er for dårlig, og norske elever skårer svakt. Når lærererne brenner for sin tolkning av skolens oppdrag, er det vanskelig for myndighetene å tvinge igjennom reformer. Omstilling kan ta tid.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg i Dagens Næringsliv 27. juli 2007.
