Aktuell innsikt:
Eier du en bygård i Oslo, har du inntekter ved å leie ut lokaler, fordelen av selv å kunne bo i den eller drive næringsvirksomhet der, samt muligheten til å selge hele stasen, dvs. gård og grunn.
I Kina derimot, kan du bare selge gården. Fortsatt eier staten eier all grunn i byene og eiendomsretten kan ikke overføres til private. Men en leieavtale med staten kan du få. Vanligvis er den på 40 år ved kommersielle bygninger. Og 70 år for boligblokker. Utviklingen de siste årene har tvunget frem en avklaring på hvem som eier hva.
Eiendomsrett i Kina – noe annet enn hos oss
Den 16. mars 2007 vedtok Folkekongressen i Kina en lov om eiendomsretten. Det foregående arbeidet hadde strukket seg over nesten 14 år. Loven – inneholdende 247 paragrafer – som 2799 delegater stemte for, 52 imot, mens 37 avholdt seg fra å stemme, sidestiller privat, kollektivt og statlig eiendomsrett i Folkerepublikken Kina.
Men, og det sies også i loven, det sosialistiske systemet for eiendomsrett i Kina ”is in essence different from the capitalist property system.”
Eiendomsrett i kinesisk sammenheng gir fortsatt andre assosiasjoner enn i vestlig. Det gjelder på landsbygda, hvor jorda eies kollektivt, og der den enkelte bonde bare har rett til tidsbegrenset leie av jorda. Og det gjelder i byene hvor grunnen husene står på hører staten til.
Historisk blikk på eiendomsrett i Kina
Den 14. august 1945 var den andre verdenskrigen over. Japan, som allerede i 1931 hadde invadert Mandsjuria for i 1937 å gå løs på Kina, overgav seg betingelseløs. Kommunistene under Maos ledelse og Kuomintang under Chiang Kai-sheks hadde lykkes med å kaste den felles fienden på havet.
I oktober året etter bryter borgerkrigen løs i Kina. Mao med sin bondehær går seirende ut av den. Chiang Kai-shek flykter med sine folk til Taiwan. Den 1. oktober 1949 erklærer Mao opprettelsen av Folkerepublikken Kina.
I starten går Mao forsiktig frem. Bondestanden – snarere enn noe proletariat i byene – hadde dannet ryggraden i Folkets frigjøringshær. Som hadde vunnet Kina for Mao. Nå forventer bonden noe tilbake. Allerede i 1950 blir ny lov for omfordeling av jord vedtatt. Flere hundre millioner dekar dyrkbar mark gis til tre hundre millioner bønder. I gjennomsnitt to-tre mu til hver – der én mu er to tredjedels dekar.
Imidlertid var tanken aldri et privat jordbruk i Kina. Allerede etter et par år ble en gradvis kollektiviseringsprosess satt i gang. På slutten av 1950-tallet var alle bønder organisert i kooperativer, med mellom hundre og tre hundre familier i hvert. Den enkelte families inntekt var basert på opptjente arbeidspoeng.
Så gikk Mao helt av hengslene.
Først ved Det store spranget fremover (1958—1960). Kollektivisering av kinesisk landbruk og satsning på økt stålproduksjon skulle bringe Kina fremover i et voldsomt byks. Av det faktum at rike land flest har stor stålproduksjon, følger ikke at man blir et rikt land ved uhemmet vekst i produksjonen av stål. Kinesiske jordbruksarbeidere ble i stor stil ført over til stålproduksjon. Matproduksjonen sank. Og folk sultet. Til døde. Tredve millioner på tre år.
Noen år senere ble Kulturrevolusjonen (1966—1976) satt i verk. Der all autoritet ble kastet over bord. Og Kina degenererte ut i den rene lovløshet.
Så døde Mao.
På Partikongressen i desember 1978 fremstod Deng Xiaoping, som flere ganger tidligere hadde blitt støtt ut i kulden av formann Mao, for så å bli tatt inn i varmen igjen, som Kinas nye sterke – men lille, bare 152 cm på strømpelesten – mann.
Yan Hongchang var en fattig og sulten bonde for hvem barkebrød ikke var ukjent kost. I desember 1978 tok han en stor sjanse. Han samlet de andre familiefedrene i landsbyen – vel tyve i tallet – til et hemmelig møte.
Der ble man enige om å dele jorda seg imellom og å la produksjon utover avtalt kvote, for å oppfylle myndighetenes produksjonskrav, tilfalle den enkelte familien. En privatisering av produksjonen med andre ord. På det strengeste forbudt. Med fare for liv og helse om man ble oppdaget.
Men oppdaget ble man.
”Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, bare den fanger mus”, er et av Deng Xiaopings kjente fyndord. Bøndene i Xiaogang, den lille landsbyen, som med stor risiko hadde privatisert jordbruket, fanget mus.
Med privatøkonomiske incentiver på plass skjøt produksjonen kraftig fart. Etter en tid innså pragmatikeren Deng at et tilsvarende system ville være godt for alle Kinas millioner av bønder.
Midt på 1980-tallet var all landbruksproduksjon i Kina basert på hva som fikk betegnelsen Household Responsibility System. Snaue tredve år etter Maos tvangskollektivisering av jordbruket hadde således den kinesiske bonden fått jorda tilbake. Men bare delvis. Han eier ikke jorda. Bare det den kaster av seg. Eller hva han klarer å få ut av den. Eiendomsretten hører landsbyen, dvs. kollektivet eller fellesskapet, til.
Også i byene skjøt privatiseringen fart. Med ønsket om at eierskapet til boligen skulle gå over fra staten til den enkelte, la myndighetene forholdene til rette for at folk kunne kjøpe det huset eller den leiligheten de selv bodde i.
Men ikke grunnen huset står på. Den tilhører staten. På slutten av 1990-tallet, da kineserne innså at myndighetene mente alvor, og man fikk ro for at ingen reversering av handelen ville finne sted, ble det fart i sakene.
Eiendomsrett på kinesisk
Eiendomsretten er et knippe rettigheter og plikter. Eier du en bygård i Oslo, har du inntekter ved å leie ut lokaler, fordelen av selv å kunne bo i den eller drive næringsvirksomhet der, samt muligheten til å selge hele stasen, dvs. gård og grunn.
Men plikter følger også med. Istapper kan ikke henge fritt utover fortauet med fare for å skade forbipasserende. Heiser, elektriske anlegget og oppvarming må fungere. Gården må holdes ved like slik at det er trygt å bo og å arbeide der.
I Kina kan du ikke selge gård og grunn. Bare gården. Fortsatt eier staten eier all grunn i byene. Og kan ikke overføre denne eiendomsretten til private. Men en leieavtale med staten kan du få. Vanligvis er den på 40 år ved kommersielle bygninger. Og 70 år for boligblokker.
”Land use rights” for boligblokker – eller bygsling ville vel vi kalle det – vil bli fornyet automatisk ved utløpet av leieperioden. Det er nytt ved loven av 16. mars 2007. Imidlertid har staten anledning til å ekspropriere fast eiendom før leietiden er over om allmenne interesser, f. eks. bygging av ny vei, skulle tilsi ønskeligheten av dette.
Den nye loven gjør det imidlertid klart at staten (eller lokale myndigheter) i så fall må kompensere huseiere på behørig vis. Den jevne kineser skal ha bedre beskyttelse mot overgrep fra myndighetene. ”Rule of law” gjør sitt langsomme inntog i Midtens Rike.
For bygårder bestående av selveierleiligheter presiserer den nye loven det felles ansvar eierne har for fellesareal som bakgård, parkeringsplass, heiser og kjeller.
I tillegg til å eie all grunn i urbane områder eier staten naturressurser i landet som gruver og fosser; samt infrastruktur som jernbane og telekommunikasjonsnett. Det påligger Regjeringen (State Council), under sin leder statsminister Wen Jiabao, å utøve dette eierskapet.
Mens staten eier all grunn i byene, er jorda på landet i kollektivt eie. Landsbyene, av hvilke det finnes over 900.000, eier skog og fjell; innmark og utmark; elver og innsjøer: sportsarenaer og skolestuer; sykehus og produksjonsbedrifter.
Den enkelte bonde kan få avtale om å bruke en tilmålt teig. Og eventuelt betale en årlig leie for denne retten. En slik rett til å dyrke jorda er vanligvis begrenset til tredve år. Den nye loven, som trer i kraft 1. oktober 2007, gjør det klart at bonden kan selge en slik leiekontrakt. Men bare til andre bønder i landsbyen. Og da for den perioden som gjenstår.
Den nye loven om eiendomsrett gir altså den kinesiske bonden en tidsbegrenset bygslingskontrakt. Er det alt? Nei. Loven gir bonden og hans landsby langt bedre beskyttelse mot de overgrep partipamper og ledere på regionalt nivå daglig utøver. Nemlig omregulering av land som folk i landsbyen har kollektiv råderett til, til industri eller annen virksomhet, med kun en symbolsk godtgjørelse til dem som dermed mister hele eller deler av sitt næringsgrunnlag.
Når nye bedrifter godtar høye bygslingsavgifter, får de lokale myndighetene mer å rutte med. Ikke sjelden kan det være snakk om en tidobling av leien, der forskudd for ett år eller to betales ved avtalens inngåelse.
Ikke sjelden finner noen av kronene – eller yuanene – veien ned i lommene på dem som har makt og myndighet til å gjennomføre slik omregulering. Denne praksisen skal det bli satt en stopper for.
Hvorfor skal dyrkbar mark og grunn ellers på landet eies kollektivt? Hvorfor ikke tillate småbønder å selge til de store for dermed å legge forholdene bedre til rette for mer rasjonell og effektiv produksjon? Så kan småbønder med kapitalen som salget av gården bringer inn, dra til byen og finne seg jobb der.
Med om lag 150 millioner kinesere allerede på flyttefot, fra land til by, som gjestearbeidere i byene, men med svakere rettigheter til helse, skole og pensjon, er det liten ønskelig å øke hastigheten til denne strømmen ytterligere.
Og mer alvorlig – mange av småbøndene, frykter myndighetene, ville selge jorda for billig, bruke opp pengene, og ende opp som arbeidsløse, uten det kollektive sikkerhetsnettet som deleierskap til kollektiv eid jord tross alt utgjør. Videre er det tvilsomt om småbønder som i så fall solgte seg ut, ville ha de ferdigheter som arbeidslivet i byene etterspør.
Bedre med fattige bønder på landet som har noe å bruke tiden sin til, enn arbeidsløse bønder i byen som bare går og reker.
Politiske vurderinger
Ikke én kvadratmeter jord eller grunn i Kina kan, så langt jeg har forstått det, eies privat av den enkelte, i vår fulle mening av ordet. Kinesere i byer og på landet må nøye seg med ulike former for bygslingskontrakter.
Fremveksten av en stand med selveiende bønder skal Det kinesiske kommunistpartiet ha seg frabedt. Og det – ut fra Partiets målsetninger – av lett forståelige grunner.
En klasse med storbønder, med beina stødig plantet på egen grunn, kunne over tid fremstå som en maktfaktor. Som kunne utfordre det etablerte maktapparat, de fem prosent av befolkningen, eller de 70 millioner kinesere, som er medlem i Partiet, og som i stor grad har kommet opp i systemet ved egen flid og dyktighet, tidvis ved metoder som ikke tåler dagens lys, og som når lyset likevel faller på metodene, gjør at noen må ta sin hatt å gå, om de er så heldige å ha en hatt – og et hode å sette den på – etter at korrupsjon eller annen form for misligheter er avdekket og meldt inn til rette disiplinære instanser.
Dagens kinesiske ledere kalles fjerde generasjon. Etter Mao og Deng kom Jiang Zemin som tredje generasjon før kappen ble lagt om skuldrene til Hu Jintao for snart fem år siden.
Selv om Kinas toppledere i stadig økende grad tar markedet i bruk – dvs. gir folk alternativer å velge mellom både som arbeidstakere, boligsøkere og konsumenter – er man null interessert i å gi folk alternativer å velge mellom hva gjelder styre og stell i Midtens Rike.
Partier er – og skal forbli – den førende politiske kraften. Selv i den nye loven som her omtales, hvis kjerne er likestilling mellom statlig, kollektiv og privat eierskap, blir det presisert at staten skal se til at dagens økonomiske system i Kina, med offentlig sektor som en ledende kraft, opprettholdes.
Konsekvenser av Kinas lov om eiendomsrett
Utviklingen i Kina har tvunget frem en avklaring av eiendomsretten. Krangel om hvem som eier hva må begrenses. Og likeledes mulighetene for korrupsjon og utbytting som bl.a. omregulering av land innbyr til.
Hu Jintao – Kinas øverste leder – er meget opptatt av å utvikle Kina til et ”harmonisk samfunn”. De tusenvis av opptøyer man hver måned opplever på landsbygda i Kina, og som i all hovedsak har med omregulering av land å gjøre, er det håp om vil synke når eiendomsforholdene blir klarere.
Videre vil en avklaring av eiendomsforholdene bidra til en bedringen av økonomiens virkemåte Når man vet hvem som eier hva, blir det lettere å utvikle privat sektor i Kina. Risikoen ved å gjøre forretninger blir mindre. Videre vil trygghet for egen eiendom redusere incentiver til å akkumulere verdier i andre land. Kapitalflukten går ned. Og tilgang på midler for investeringer i Kina øker.
Men trolig viktigere – i et land med en investeringsrate på over 40 prosent, og der bankene stadig må skrive ned lån som uerholdelige, dvs. at investeringene, i stor grad i statseide foretak, ikke har vært lønnsomme – er det forhold at utlån til private, som nå kan stille troverdig pantesikkerhet for lån, vil ta seg opp.
Den vridningen i bankenes utlån bort fra statseide selskap, som fremdeles tar over halvparten av alle utlånene, men som står for betydelig lavere andel av den samlede verdiskapningen i landet, borger for bedre kvalitet på de prosjekter som i fremtiden får finansiering.
Om man erverver fast eiendom i god tro – men selgeren, viser det seg, eide ikke det han solgte – vil man likevel beholde eiendomsretten, om man altså var i god tro, prisen var passende, og overdragelsen registrert hos myndighetene. Den uærlige selger skal svi – ikke den naive kjøper. Ved denne pragmatiske bestemmelsen legges forholdene bedre til rette for fusjoner og oppkjøp. Hvilket letter omstruktureringen av næringslivet.
Vil de nye reglene for eiendomsretten håndheves slik de sentrale myndighetene i Beijing legger til grunn? Eller vil lokale partipamper og andre i maktposisjon, med liten sannsynlighet for at noe skjer, fortsette sin utbytting av fattige bønder? Det vil si ta fra dem land, uten kompensasjon, eller med minimal sådan, og således unnlate å etterleve de nye reglene som toppledelsen i Beijing nå setter sin kraft bak.
”Himmelen er høy og keiseren er langt borte”, heter et gammelt, kinesisk ord. Gjelder det fortsatt?
En redigert versjon av denne rtikkelen er publisert som essay i Morgenbladet 29. juni – 5. juli 2007.
Send gjerne kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til 
