Tekst: Professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI og Øystein Sjølie.
Kampen mot klimagassene: Alle snakker om det. Og noen gjør noe med det også. Reduserer utslippene av klimagasser. Utfordringen er grei: Hvordan se til at verden etter hvert kommer ned på samlet utslipp av klimagasser som denne vår klode kan tåle?
Klimapolitikk – som all annen politikk – består i å endre rammebetingelser. I vår iver etter å bidra til en bedre klimapolitikk – hvilket betyr endring i både egen og andres atferd – kan det politisk og moralsk korrekte lett komme på kollisjonskurs med det økonomisk fornuftige og det klimamessige virkningsfulle.
En global utfordring
Prinsipper for god miljøpolitikk må også ta praktiske hensyn. Hva er mulig å få til?
Forurensning ved klimagasser er et globalt problem. Således spiller det ingen rolle hvem som reduserer utslippene eller hvor denne reduksjonen finner sted. Hundre tonn mindre CO2-utslipp fra Norge er verken mer eller mindre verdifullt for kloden enn hundre tonn mindre CO2-utslipp fra Afrika eller fra Kina.
Det nytter ikke utelukkende med en nasjonal politikk på feltet. Hva gjør så verden?
Det man til nå har fått til er Kyotoprotokollen som trådte i kraft i 2005, etter at Russland, etter påtrykk fra EU, ratifiserte denne avtalen. Kyoto gjelder ut 2012. De undertegnende rike landene har forpliktet seg til innen den tid å ha redusert utslippet av klimagasser til fem prosent under nivået de hadde i 1990.
Klimakvoter inviterer til korrupsjon
På bakgrunn av Kyotoprotokollen er det etablert opplegg for salg av klimakvoter. Clean Development Mechansim (CDM) kalles dette systemet. Om du installerer renseanlegg i en bedrift i et u-land og dermed tar ned verdens CO2-utslipp, kan du slippe å rense selv.
I teorien en kostnadseffektiv måte å redusere globale utslipp av klimagasser på. Men særdeles vanskelig å få til å fungere i praksis. Systemet er ikke enkelt å etterprøve. I tillegg inviterer slik hestehandel til korrupsjon i stor stil.
Klimaavgift som løsning
Om man skal komme noen vei med klimagassproblemet, tror jeg det administrativt enkle systemet med avgift på CO2-utslipp må settes i verk, på global basis. Den enkelte aktør står fritt til å redusere utslippene og således betale mindre i avgift. Incentivene for å utvikle og å ta i bruk ny teknologi kommer på plass.
En annen fordel med avgift på utslipp av klimagasser, fremfor omsetning av kvoter, er større stabilitet i rammebetingelser. Kvoteprisene – har vi allerede erfart – svinger kraftig. Og med et imperfekt marked er prisene langt fra sammenfallende over de ulike selgere. En avgift som holdes konstant, er det lettere for næringslivet å forholde seg til.
Artikkelen er et utdrag fra Månedsbrevet – mai 2007, utgitt av professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
