Økonomisk blikk på kursfall i Kina: Tirsdag 27. februar falt verdien av de børsnoterte aksjene i Kina med om lag tusen milliarder yuan eller åtte hundre milliarder kroner.
Markedsverdiene til selskapene på børsene i Shanghai og Shenzhen ble redusert med nær ni prosent i verdi i løpet av én handledag.
Man må tilbake ti år i tid for en tilsvarende hendelse; den siste dagen Deng Xiaoping levde sank børskursene med 0,1 prosentpoeng mer.
Som om ikke dette var nok; aksjebørser verden rundt fikk seg et kjør da informasjon om hva som hadde hendt i Kina, ble kjent. I New York, London, Moskva og Oslo falt børsindeksene med rundt tre prosent – i Brasil med mer enn det dobbelte.
Hva betyr kursfallet i Kina?
- Kursfallet i Kina betyr lite, hevder Arne Jon Isachsen, som er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han har inngående kjennskap til den økonomiske utviklingen i Kina.
- Kina har et ungt og umodent aksjemarked. Dessuten er det lite. Ved utgangen av 2003 hadde selskapene på de to kinesiske børsene en markedsverdi på 3300 milliarder norske kroner (med pris 80 øre for én yuan), fremholder Isachsen.
Den gang var aksjene på Oslo Børs priset til 680 milliarder kroner. Det betyr at verdien av alle børsnoterte aksjer i Kina var seks ganger større enn verdien av alle børsnoterte aksjer i Norge.
Siste dagen i februar 2007 var samlet markedsverdi av selskapene på de to kinesiske 8640 milliarder kroner, mens aksjene på Oslo Børs har nå en markedsverdi på 1871 milliarder kroner. Det betyr at de børsnoterte selskapene i Kina samlet sett har gått fra å være seks ganger større enn ditto i Norge i januar 2004 til å være 4,6 ganger større i mars 2007.
Og da er ikke Kinas børsverdier så mye å snakke om. For som BI-professoren påpeker: - For hver nordmann finnes det nesten tre hundre kinesere.
Velger banken fremfor børsen
Kineserne sparer mye, men de putter dem i banken fremfor å spare i aksjer. Mens samlede bankinnskudd i Kina er om lag fem ganger verdien av de børsnoterte selskapene, er bankinnskudd i Norge bare vel det halve.
Og det er i bankvesenet de virkelig store problemene i Kinas kapitalmarkeder ligger, hevder Arne Jon Isachsen.
Banklån er av langt større betydning enn utstedelse av nye aksjer for kinesiske bedrifter som trenger finansiering.
- Veldig mye viktigere enn å unngå store svingninger i aksjekursene er arbeidet med å bemanne kinesiske banker med folk som kan faget, konstaterer Isachsen.
Bunnløse pengehull
I norske banker er andelen lån som ikke betjenes, rundt én prosent. - Hva skal man da si om statlige, kinesiske banker der fort vekk tyve prosent eller mer av utlånene forblir ubetjente? En skandale.
Dette har ifølge Isachsen som konsekvens at eieren – den kinesiske stat – har måttet tilføre hundrevis av milliarder dollar i ny egenkapital slik at innskyterne har ro for at de får pengene sine igjen når de det måtte ønske.
- Dessuten er vi vitne til en enorm sløsing med samfunnets ressurser – prosjekter, som aldri skulle fått finansiering, får det. Og ikke nok med det – den ene rekapitaliseringen har fulgt den neste. Som om her er bunnløse hull pengene forsvinner ned i.
Inntog av utenlandske banker
For noen år siden tok de kinesiske myndigheter affære. Utenlandske banker befolket av folk som kan håndverket – hvori inngår evne til å vurdere kreditter, håndtere risiko og fastsette betingelser for utlån – ble invitert inn på eiersiden i kinesiske statsbanker. Som først måtte gjøres om til aksjeselskaper.
Professor Arne Jon Isachsen mener det vil være avgjørende for Kina å få på plass et finanssystem som på en profesjonell måte kanalisere penger fra dem som har ledige midler til dem som trenger finansiering, og ikke bølgeskvulp i aksjemarkedet.
- Da må kinesiske banker utvise evne og vilje til å lære bankhåndverket av sine strategiske partnere. Og de utenlandske partnerne må evne å forstå Kina.
Referanse:
Les også artikkelen "Hva skjer i det kinesiske kapitalmarkedet?", publisert som Arne Jon Isachsens månedsbrev i juni 2006.
