Navnedebatten om Statoil/Hydro og selskapets identitet: Oppsplittinger, fusjoner og oppkjøp er vanlige trekk ved moderne forretningsorganisasjoner. Slike endringer knyttes stadig sterkere til hvilken identitet den ”nye” organisasjonen skal ha.
- Kampen om hva det norske oljeselskapet skal hete, handler mest om identitet og profil, hevder doktorgradsstipendiat Hanne Karlsen ved Handelshøyskolen BI og professor Jan Erik Karlsen ved Universitetet i Stavanger i en kronikk publisert i Bergens Tidende.
For Statoil og Hydro er sammenslutningen knyttet både til størrelse, nye markeder og til spesialisering.
Historien viser oss at riktig store selskaper beholder det navnet som er best innarbeidet, enten de fisjonerer, fusjonerer eller kjøper opp mindre selskaper.
En hemmelig agenda?
Forskerne tror ikke navnedebatten er noen avledningsmanøver for å få avlat for noe verre som kommer. Hverdagen for de vanskelige tilpasningene som må gjøres, kommer til å bli tøff. Kulturene står ikke i forhold til hverandre som hånd i hanske.
- Om det finnes en hemmelig agenda, vil et navneskifte gagne dem som vil flytte Statoils hovedkontor til Osloregionen eller ut av Norge. For eksempel til Hydros salonger på Vækerø, i Bygdøy Allè - eller til London eller Houston for den sakens skyld, hevder forskerne, som advarer mot dette.
- Petroleumsklyngen kjerne finnes på Sør-Vestlandet og den kan styrkes ved at nøkkelkompetanse i Hydro (f.eks. på internasjonalisering) forsterker den kapasitet og profil Statoil allerede i dag har i regionen, fremholder Hanne Karlsen og Jan Erik Karlsen.
Makt, størrelse og innflytelse
Hva er egentlig basis for sammenslutningen mellom Hydros petroleumsaktiviteter og Statoil? Er det en reell likestilling hvor to selskaper smelter sammen eller er det slik at et selskap kjøper et annet og betaler for å overta deres marked?, spør forskerne, og svarer:
- Ser vi på humankapitalen, vil tre-firedeler av arbeidsstokken høre til ”gamle Statoil”. Ser vi på finanskapitalen, finner vi at Statoil verdsettes til mer enn det dobbelte av hva Hydro bringer inn i boet.
De to forskerne konkluderer med at det dreier seg om et oppkjøp snarere enn en fusjon.
- Derfor er det naturlig at Statoil fortsetter, og at Hydros olje- og gassvirksomhet blir absorbert liksom Saga ble da Hydro overtok det i 1999.
Makt og innflytelse er på nytt konsentrert i verdens oljebransje gjennom oppkjøp og fusjoner de siste 20 år.
I det nye stjernebildet ønsker det utvidete Statoil å aksle seg en plass, kanskje som en syvende ”supermajor”?
Faktisk vil det nye selskapet ha en større markedsverdi enn ConocoPhillips. ”Nye Statoil” vil bli verdens største operatørselskap i offshoresektoren, ha nesten full kontroll på norsk sokkel (85 %), og være blant de 50 største industriselskapene i verden.
Et spørsmål om identitet
- Modelleksempler fra revisjons- og petroleumsbransjen viser at ingen av selskapene har tatt sjansen på å omskape sin identitet selv om størrelsen på og delene i organisasjonen endrer seg, påpeker Hanne Karlsen og Jan Erik Karlsen, som ber om å få slippe å se forslag som spenner fra et liksom-likeverdig ”Statoil-Hydro” til et nyskapt ”Norse Energy”.
- Det eneste fornuftige valget er å beholde Statoil-navnet, med logo og det hele, det vil sikre en vedvarende tydeliggjøring. Et navneskifte og en nylansering vil ikke bare koste mye penger, men det vil også gi et forvirrende signal om hvilken langsiktig kurs det norske oljeselskapet ønsker å stikke ut.
Det internasjonale petroleumsmiljøet må forsikres om at den norske kompetansen konsolideres. Da er det svært uklokt med et navneskifte.
Artikkelen er basert på kronikken Nye Statoil – til forsvar for identiteten, skrevet av professor Jan Erik Karlsen ved Universitetet i Stavanger og doktorgradsstipendiat Hanne Karlsen ved Handelshøyskolen BI. Kronikken er publisert som kronikk i Bergens Tidende 7. januar 2007.
