Tekst: Høyskolelektor Dag Tangen, Institutt for innovasjon og økonomisk organisering, Handelshøyskolen BI.
Kronikk:
Analyserer man hva ekspertene har ment om fremtidens oljepris, er det slående at det meste har slått feil. Oljeeksperten og professoren Peter F. Odell oppfordret i 1975 Norge til å pumpe oljen ut så raskt som mulig; «mens den ennå var noe verd».
I 2001 ble det fra enkelte norske eksperter advart mot tegning av aksjer i Statoil til 50 kroner per aksje, fordi man kunne risikere tap ved en sannsynlig nedgang i oljeprisen, som den gang var cirka 25 dollar regnet i 2006-dollar. Statoilaksjen står i dag i omkring 200 kroner.
Fremdeles støter man ofte på forestillingen om at det kan komme et kraftig prisfall på olje. Det er lite sannsynlig. Generelt sett er i vi nå inne i en global forbruksledet høykonjunktur hvor etterspørselen øker overalt.
Stigende oljepris
En lang rekke spesielle forhold, både politiske og på produksjons- og etterspørselssiden, bidrar til at det er langt mer sannsynlig at prisen stiger. De viktigste er:
- Ingen oljeproduserende land er i dag istand til å øke tilbudet synderlig. Saudi-Arabias største oljefelt, Ghawar, er i dårlig teknisk stand, og produksjonen kan neppe økes. Mexicos Cantarell-felt har nådd toppen og produksjonen synker. Det eneste store oljefeltet som er funnet i verden på 30 år, (Kazakstan) kommer ikke i full drift før i 2011.
- Kina etterspør enorme oljemengder til sine strategiske oljelagre, noen er ferdig bygget, andre under bygging. Bilparken der og i India dobles hvert fjerde år. Sjansen for å stoppe utviklingen mot massebilisme er omtrent like stor som den var i Norge i 1960, da bilrasjoneringen ble opphevet.
- Flere av Opec-landene har store innenlandske prosjekter. Venezuela ønsker å bygge opp et nytt samfunn, det krever store investeringer. Saudi-Arabia har en av verdens raskest voksende befolkninger. Den mannlige befolkningen er bortskjemt, og krever dyr utdanning og høyt betalte jobber. Statsgjelden ligger på to årlige statsbudsjetter, man trenger hver dollar for å klare gjeldsbetjening og massiv infrastrukturutbygging som den planlagte King Abdullah City. Venezuela og Saudi-Arabia kan sammen holde produksjonen tilbake tilstrekkelig til å holde prisen godt over 60 dollar. Begge ønsker nok å holde prisen der, presset fra den innenlandske befolkningen for velstand må i noen grad etterkommes, uansett demokrati eller diktatur.
- Utvinningen av olje har nådd toppen (mer enn 50 prosent av reservene utvunnet) i nesten alle land. Bare Venezuela og Canada når toppen etter 2020, alle andre oljeproduserende land vil da ha utvunnet mer enn 50 prosent.
Mindre press i økonomien
En merkbar reduksjon i etterspørselen etter olje kan bare skje ved en massiv prisøkning, eventuelt omfattende tekniske endringer. De siste er enten svært dyre, fremdeles på tegnebrettet, eller krever omfattende oppbygging av ny infrastruktur. Biobasert brensel fordrer antagelig så mye fossil energi i produksjonen at gevinsten er null.
Konklusjonen synes klar: Norge bør spare mest mulig olje i bakken. Vi vil på lang sikt tjene på at utbyggingstempoet justeres nedover.
Da kan presset i norsk økonomi også senkes, og vi kan bruke oljefondet til å bygge opp en innenlandsk infrastruktur som gjør oss mindre avhengig av oljen.
Våre finansielle investeringer kan fort bli lite verd hvis et nytt oljesjokk utraderer verdiene på verdens børser slik som i 1973.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg i Dagens Næringsliv 17. juli 2007.
