Norge gjør det igjen dårlig i PISA-undersøkelsene. I kjølvannet kommer kravet om å øke en rekke innsatsfaktorer som skal bedre skolen: Mer mat, mer frukt, mer kroppsøving, flere timer, flere lærere, mer etterutdanning for lærere, flere ledere, mer penger, flere pedagogiske hjelpemidler, osv. Kort sagt, mer av det meste.
Tenke nytt
De fleste utfordringer for offentlig sektors institusjoner og virksomheter forsøkes løst gjennom å øke innsatsfaktorene. Ofte fører ikke dette til at problemer løses. Tvert imot går det som det går i skolen, problemene vedlikeholdes, eller i verste fall økes.
Dette enorme tilfanget av løsninger som disse problemene trekker til seg, bygger på en grunnleggende antagelse om at det man holder på med, for eksempel i skolen, er komplisert.
Forholdsvis enkelt
Kanskje skulle vi driste oss til å snu på dette. Det meste de fleste av oss holder på med, er ikke så forferdelig komplisert, men forholdsvis enkelt (om vi kan det).
I prinsippet er det slik at å lage behandlingsopplegg i sykehus med betydelig helsegevinst for pasientene, ikke krever mer enn noen leger, sykepleiere og annet helsepersonell som kan sitt fag og følger med i den helsefaglige utviklingen, som står i en kontinuerlig behandlingssituasjon overfor pasientene, samt et velutviklet system overfor pasientene, for eksempel i form av rehabilitering og trening.
For å lage en høyere utdanningsinstitusjon kreves i bunn og grunn ikke noe mer enn et kritisk antall professorer innenfor bestemte fagfelt.
Slik kunne vi fortsette.
Bort med støy
Kanskje skulle vi driste oss til å ta dette utgangspunktet for skolen også: Det er lett å lage god skole. Det som kreves, er bare gode lærere som kontinuerlig står i elevenes læringsprosesser.
Fordelene det ville gi å ta dette som utgangspunkt, ville være at det meste av andre faktorer som det argumenteres med er viktige for elevers læring, kunne ekskluderes. På en effektiv måte ville vi da kunne ta bort all støyen som forkludrer debatten om hvordan vi skal lage en bedre norsk skole.
Det er antagelig bare ved å fjerne denne støyen at kjernen trer tydeligere frem. Kjernen er gode lærere og hvilke læringsprosesser barn og ungdom settes i når de er på skolen. I dag diskuteres disse spørsmålene sidestilt med behovet for fysisk aktivitet.
Det blir feil. Diskusjonen er forurenset av unødvendig støy.
Kompetente lærere
Har vi for dårlige lærere - eller leger, sykepleiere og professorer - er det meste tapt. Siden dette er den kritiske kjernen i skolens pedagogiske produksjon, vil det ikke være noen kompenserende tiltak som vil virke. Hvordan skal vi som samfunn produsere lærere som er kompetente nok til å bære barn og ungdoms læring?
Årtier med påfyll av kompetanse (etterutdanning) av lærere har ikke ført frem. Ingenting tyder på at dette gir vesentlig høyere kvalitet på lærerne, og dermed bedre læring for elevene. Selve lærerutdanningen er jevnlig innom debatten om en bedre skole.
Vanskelige spørsmål
Denne diskusjonen burde få langt større plass. Vi må stille oss vanskelige spørsmål som om vi fortsatt skal ha tillit til de institusjonene som har feilet i utdanningen av profesjonen, og det kreves politisk mot og ideologisk indremedisin å våge å reise spørsmålet om fremtiden til allmennlæreren vs. faglæreren.
Mens vi venter på den gode læreren, fremstår tiden som norsk skoles verste fiende. Det blir ikke mulig å sitte stille frem til noen har klart å produsere de gode lærerne. Faren er at for mange faktorer oppnår legitim plass i debatten. Ved siden av læreren utgjør elevenes læringsprosesser den andre delen av skolens kjerne.
Politisk mot kreves
Læring skal ikke foregå i bygninger som er helseskadelige. Nye skolebygninger ville nok likevel kastet langt bedre av seg i forhold til barn og ungdoms læring om ressursene brukt på dette området i større grad hadde gått til utvikling og utviding av læringsprosessene i skolen.
Det finnes også langt bedre måter å anvende ressurser på enn å minske forholdstallet mellom lærere og elever i skolen. Det er liten tvil om at det også her kreves både politisk mot og handlekraft. For dette betyr å gå imot sterke særinteresser.
Urovekkende adferd
Det foregår en diskusjon om hvordan vi skal bygge opp skolelederutdanningen. Det urovekkende i forhold til skolelederadferd er å observere i hvor stor grad norske skoleledere har distansert seg fra skolens kjerneprosesser, elevenes læringsprosesser og elevenes læringsutbytte. Et sted må disse holdningene og adferdsmønstrene komme fra.
Er det de som eventuelt har promovert disse holdningene som fortsatt skal bedrive skolelederutdanningen? Er det noe som er lett observerbart, så er det at det ikke er de skolelederne som inntar en administrativ rolle, en tradisjonell pedagogisk lederrolle eller en tillitsmannsfunksjon som bringer egen skole fremover.
Lederne må lede
Derfor er det initiativet som er tatt fra Kunnskapsdepartementet om innholdet i norsk skolelederutdanning viktig. Enda viktigere er hva som blir konklusjonen. Skolelederne må få en utdanning som gjør dem i stand til å styre og lede barn og ungdoms læringsprosesser og, ikke minst, lærernes evne og innsats i disse prosessene.
Vi må trene skolelederne til å ta kontroll på elevenes læringsutbytte. Også her må støyen bort og de viktigste lederoppgavene frem. En kjerne er at lederne evner å måle og analysere egne resultater.
Gjøres ikke ansvarlig
Mange, kanskje de fleste, skoleeiere har mistet fokus. De klarer i liten grad å gjøre skolelederne ansvarlig for den enkelte skoles resultater. De klarer heller ikke å lage gode nok systemer slik at resultatene blir tilgjengelige for allmennheten og på den måten presser skolene til en riktig satsing. Noen skoleeiere er lite opptatt av skolen, andre mye.
Mange av de siste gjør det dessverre unødvendig vanskelig for seg i utøvelse av eierskapet. Det er ikke primært elevenes læring styringen rettes mot.
De burde derfor tenke gjennom hvorfor de klarer å gjøre eierstyringen så kompleks og langt svakere enn den kunne være.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 7. desember 2007.
Send gjerne kommentarer og synspunkter på denne artikkelen på E-post til 
