Aktiv næringspolitikk:
Den rødgrønne koalisjonsregjeringen inntok regjeringskontorene ved å erklære næringsnøytraliteten for død. I stedet heiste den fanen om aktiv næringspolitikk.
Hva har skjedd? Nøytraliteten er nok avskaffet (om den noensinne fantes). Nå gis det et klapp her og et spark der – nesten som i svunne tider. Og aktiviteten omkring næringspolitikken har til tider fått store presseoppslag – om lederlønninger, opsjoner, konsernnavn osv.
Vi har gått fra høydepunkt til høydepunkt i symbolpolitikken. Men hvor er den aktive næringspolitikken i form av klare prioriteringer og en politikk som følger av disse? Har vi en visjon for framtiden?
Norge går så det suser: Flere norske bedrifter er blitt globalt ledende innen sine markedssegmenter. Den norske økonomien er en suksesshistorie, og her ligger faren. Siden det går så bra uten næringspolitikk, hvorfor bry seg?
I Norge er det en sterk tro på at markedet ordner alt til det beste. Men bortsett fra oljeinntektene er det lite av suksessen som kan tilskrives overordnede næringspolitiske strategier.
Videreutdanning viktig
Åpenbart har store deler av norsk økonomi hatt en positiv utvikling etter at "det merkantilistiske regimet" ble oppløst fra 1980-årene av. Av avgjørende betydning har vært den investering i kunnskaps- og kompetanseheving som norske bedrifter har gjort.
Norge skårer høyt når det gjelder jobbrelatert etter- og videreutdanning blant yrkesaktive. Ifølge en OECD-analyse (Employment Outlook 2004) får 46 prosent av de yrkesaktive opplæring eller utdanning i løpet av et år som helt eller delvis er finansiert av arbeidsgiver. Dette er det høyeste tallet av alle OECD-landene.
Et generelt høyt utdanningsnivå og et godt samarbeidsklima har vært med på å trekke det norske arbeidslivet i en kunnskaps- og læringsintensiv retning.
Sterke demokratiske tradisjoner i Norge og Norden har gjort det mulig å innføre medvirkning og medansvar hos alle ansatte i bedriftene. Det norske arbeidslivet kan her trekke veksler på en lang tradisjon, siden det i år er ett hundre år siden den første tariffavtalen ble inngått.
Høy produktivitetsvekst og global konkurransekraft til tross, vi mener at det trengs nasjonale strategier for nettopp å styrke og sikre de positive trendene framover.
Sakker Norge akterut?
Norge kan sole seg i glansen sammen med de øvrige nordiske land om å bli rangert blant verdens mest dynamiske økonomier. Men det er en viktig forskjell mellom Norge og de andre.
Næringslivet i Finland, Sverige og Danmark har fått god drahjelp av offentlig innsats. Mens Finland og Sverige har investert betydelig midler i FoU, relativt sett de høyeste i verden, har Danmark gjennom sin arbeidsmarkedspolitikk investert betydelige midler i etter- og videreutdanning for alle grupper av befolkningen, omtrent 0,85 prosent av BNP.
Dansk ’flexicurity’ er blitt en modell for Europa. Politikken har bidratt til høye vekstrater og plassert Danmark blant de mest dynamiske økonomiene i verden.
Norge er i ferd med å sakke akterut i forhold til de andre nordiske land når det gjelder dynamikk i næringslivet.
Norge har vært og er en råvareeksporterende økonomi. Norsk eksport av høyteknologiske produkter har et langt mindre omfang enn den finske og svenske. Her er noe av kjernen i det norske problem.
Teknologisk sett har norske aktører vist at de er på høyde innen enkelte felt. Innen offshore er norsk teknologi sågar verdensledende. Problemet er at for å bevare og styrke slike posisjoner, kreves det betydelig investeringer i kompetanse, med andre ord i utdanning og FoU.
Vilje til prioritering
I dag satses det over hele verden på å bygge opp teknisk kunnskap, ikke minst i Kina og India.
Det er på dette feltet norsk politikk må spille en viktigere rolle hvis norske bedrifter skal henge med i det globale teknologikappløpet.
I dag utgjør humankapitalen den viktigste faktoren i økonomisk vekst. Vi trenger en ny kurs for næringspolitikken som tar denne virkeligheten inn over seg.
Vi må våge å prioritere noen felt innen utdanning og forskning framfor andre. Den norske budsjettradisjonen med å smøre midler jevnt og tynt utover, gir ikke slagkraft. Vi må omfordele midler for å øke vår innsats innen de for Norge viktigste teknologiområder.
Utfordringen i Norge i dag er ikke mangel på ressurser til utdanning og forskning, men å vise politisk mot til prioritering og styring. Det er dette som bør bli innholdet i en aktiv næringspolitikk.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagsavisen 9. oktober 2007.
Send dine synspunkter og kommentarer på denne artikkelen til 
