Manus: Professor Guri Hjeltnes og førstelektor Per Espen Stoknes ved Handelshøyskolen BI.
Dialogen er basert på BI-rapporten ”Fremtidsbilder 2030”, utviklet på oppdrag fra NHO.
Scene:
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) arrangerer en konferanse for forskere i år 2030. Her møtes forskerne Guri Hjeltnes og Per Espen Stoknes, som reflekterer over viktige hendelser for norsk økonomi i perioden 2007 til 2030.
Guri Hjeltnes:
Hei Per Espen! Lenge siden jeg har sett deg! Jobber du fortsatt på BI?
Per Espen Stoknes:
Jeg begynte på igjen i ‘29 etter en pause på 20 år. Og du?
Guri Hjeltnes:
Oh yes. Jeg holder det faktisk gående. Du er en ungsau sammenliknet med meg. Etter at folkehelsa bedre seg, levealderen steg og pensjonsavtalene satte krav om betydelig lengre arbeidsliv – vel så er jeg her….
Per Espen Stoknes:
Ha! Jeg burde være pensjonert etter 2007-standard jeg og. Men nå har jeg mange år igjen. Hva gjør du?
Guri Hjeltnes:
Joda, jeg forsker på klimaindustriens historie fra 2000 til 2025, altså de første 25 år av årtusenet.
Per Espen Stoknes:
Hva finner du da?
Guri Hjeltnes:
Ganske mye tankevekkende, - i forhold til ståa da du og jeg møttes første gang ved årsskiftet 2006-2007. Lenge var det bare ord, av politikere og i medier, alle snakker om klimaendringer, men intet ble gjort. Så – satset alle. Det er bemerkelsesverdig hvor fort fremveksten av ny klimateknologi kom.
Per Espen Stoknes:
Men i dag har jo klimateknologi og CO2-deponering vært kjempehot lenge. Når skjedde “the big shift” egentlig?
Guri Hjeltnes:
Vi var mange som skrev om Mongstad helt tilbake på 1970- og 80-tallet og ikke minst i 2006, da vedtaket om rensing kom. Mange fryktet nye mong-mareritt. Det store kvantespranget skjedde da staten gikk inn med et løfte om å kjøpe deponert CO2 for 50 Euro pr tonn, uansett hvor på norsk sokkel, fram til et internasjonalt kvotesystem kom på plass. De planlagte kjempeanleggene for rensing ble halvert i størrelse og pris innen 2015. Dernest halvert igjen innen 2020, og anlegg som fullføres nå i 2030 er halvert nok en gang.
Per Espen Stoknes:
Det siste jeg så var at for 2029 gir eksporten av kompetanse og teknologi på klimagasser like stort overskudd som gasseksport alene. Norge håndterer i dag deponering av CO2 fra mesteparten av Europas gamle og nye kullkraftverk.
Guri Hjeltnes:
Tilbake i 2006 viste alle beregninger at CO2-verdikjedene ikke ville være bedriftsøkonomisk lønnsomme. Men de forutsatte altfor lave klimautslippskvoter og oljepriser. Etter at vi fikk personlige CO2-kvoter globalt, ble det et trendbrudd innen renseteknologi. Det ble en enorm etterspørsel internasjonalt. Alle som kunne levere, ble overbooket på et blunk.
Per Espen Stoknes:
De samme hodene som muliggjorde oljeeventyret, kastet seg altså over klimautfordringene?
Guri Hjeltnes:
Ja, de enorme investeringene i humankapitalens energikompetanse gjorde det mulig for Norge å utvikle verdensledende klimateknologi. Og den know-how som fikk opp oljen, brukes nå i 2030 til effektivt å sende klimagasser down under.
Per Espen Stoknes:
I ettertid er jo dette ikke vanskelig å begripe. Men det var vel krevende tider for bransjen; overgangen fra å være petroleumsleverandør til ren-energi-leverandør, samtidig som så mange av veteranene i oljenæringen gikk av med pensjon.
Guri Hjeltnes:
Jeg husker godt tilbake i 2007, da vi to satte hverandre stevne på NHOs årsmøte. Da var debattene i stor grad preget av at den økonomiske veksten ville bli svekket pga. eldrebølgen og mangel på realfagskompetanse.
Per Espen Stoknes:
Ja, men så ble det heldigvis trendbrudd både i forhold til forventet eldreutvikling og i realfagstilgangen.
Guri Hjeltnes:
Eldrebølgen fikk langt fra den virkning de fryktet i 2007. Folk ble eldre, men hadde bedre helse enn før. I 2015 slo den store motbølgen ”Aktive Eldre” gjennom. De var mange, rike, kompetente og samstemte om å realisere en anti-trend – mot plagene ved lengre liv som gammel. Eldre fikk bedre helse lenger enn noen gang – og veldig få ønsker nå i 2030 å gjennomleve seigpininingen på slutten.
Per Espen Stoknes:
Du og jeg står jo her, friske i vigør. Hvem skulle trodd det da vi først møttes? Tenk bare på slagordet fra eldreopprøret i 2015: ”Lev heftig og hektisk og dø brått”, og mange levde etter det også.
Guri Hjeltnes:
Lykkemaksimering erstattet både nyttemaksimering og livsløpsmaksimering.
Per Espen Stoknes:
Fleksible arbeidsordninger i pensjonen hjalp mye. Men uten globaliseringen hadde Norge stoppet opp. Helseopphold i India ble en winner for mange av de eldre som ikke var like aktive. I stedet for å spare til neste generasjon, brenner de fleste eldre pengene av på seg selv, på reiser og egen helse. Mangelen på omsorgsarbeidere ble løst med aktiv import av arbeidskraft. Norge snudde om fra å prøve å stenge folk ute, til å aktivt hente inn de vi trengte.
Guri Hjeltnes:
Så - fram til 2006 dro vestlige forhandlere med Milton Friedman i stresskofferten og fortalte baltere og indere om frikonkurransen og markedets velgjørende virkninger.
Per Espen Stoknes:
Og etter at Friedman døde i 2006 og fikk helgenstatus, så har de samme landene brukt læreboka mot Vesten og krever full aksept av arbeidsmigrasjon.
Guri Hjeltnes:
Evalueringer fra 2020 viste at arbeidsmigrasjonen viste seg å være blant de mest effektive utviklingstiltak som fantes. Det var mer å hente – for verden som helhet – på åpnere arbeidsmarkeder enn på friere handel med jordbruksprodukter. Norge tjente på det, arbeidsinnvandrerne selv tjente på det og de i utvandrerlandet som mottok deler av lønnen. Migrantene sendte hjem mye mer enn bistand til u-land.
Per Espen Stoknes:
Den norske klimateknologi og hele energisektoren hadde aldri klart å hevde seg uten sterk migrasjon av indiske ingeniører. Direkteruten New-Dehli–Gardemoen, som åpnet i 2011, har vært kjempeviktig, for både norsk og indisk energi-næring.
Guri Hjeltnes:
Det gamle slagordet ”Norge i Verden” ble altså realisert gjennom mye mer Verden (inn) i Norge.
Per Espen Stoknes:
Ja ….det har sannelig rettet seg. I 2030 har halvparten av mediehusene fifty-femti norsk-engelsk tekst.
Guri Hjeltnes:
Det skulle salig Norsk Språkråd have known….
Per Espen Stoknes:
Arbeidsmigrasjonen viste seg også å bli en kjempestimulans for humankapitalen…..Men Guri, visste du at allerede for 23 år siden, tilbake i 2007, så var det slått fast at verdien på humankapitalen var langt viktigere enn verdien på olje og gass, oljefondet og den produserte kapital til sammen.
Guri Hjeltnes:
Mennesker, mener du!
Per Espen Stoknes:
Ja, ja, se her den gamle rapporten fra Statistisk Sentralbyrå: Den gang var forvaltningen av produsert kapital og olje nøye analysert, men problemet lå i forvaltning av humankapitalen.
Guri Hjeltnes:
Ja, det tok jammen lang tid før den innsikten sank såpass inn at Norge igangsatte effektive målinger og tiltak for utvikling av humankapitalen, de menneskelige ressursene.
Per Espen Stoknes:
En sentral innsikt som bidro til å svekke BNP til som viktigste samfunnsindikator, var tallenes klare tale fra tyveårsperioden 1985-2005. Lykke-nivåene var uforandret på tross av dobling av BNP i samme periode.
Guri Hjeltnes:
Å forlenge BNP-veksten som mål i seg selv i 25 år til, kunne jo ikke forsvares på menneskelig grunnlag.
Per Espen Stoknes:
Apropos humankapitalen; hva synes du om nyttårstalen til kong Haakon Magnus? Rekord, hva?
Guri Hjeltnes:
Kongen er helt konge. Tenk hva kong Haakon Magnus har gjort, han har løftet det norske kongedømmet inn i det nye årtusen. Det betydde enormt da han refset politikere og innbyggerne i Norge for å være for restriktive og lukket overfor de mange nye mennesker som kom til vårt land. Kongen er helt konge! Og kong Haakon Magnus har helt rett i det han sa i nyttårstalen ved inngang til det nye året 2030, Norge må og bør være fornøyd med de siste årenes kraftige økning av BNL - Brutto Nasjonal Lykke, eller General Well-being som vi sier på norsk idag
Per Espen Stoknes:
Det intelligente skrivebordet her står i google-push-modus og har snappet opp hva vi snakket om. Her på bordskjermen står det at Brutto Nasjonal Lykke har økt med 0,75 % siden forrige kvartal og er på de høyeste nivå noensinne siden målingene startet i 1985. Omsider gir virkemidlene faktisk økt velvære. Blir vi lykkeligere nå, blir svenskene virkelig sure!...Endelig har de nye virkemidlene effekt på livskvalitet. Tenk om vi hadde en tidsmaskin, Guri, så vi kunne reist tilbake til Norge i 2007. Hva ville vært de tre viktigste mulighetene som Norge hadde den gangen?
Guri Hjeltnes:
Jaa, de tre lærdommene må bli:
- Klimateknologi er ikke utgift, men investeringer i en ny, livsviktig næring,
- En aktiv politikk for arbeidsmigrasjon er vinn-vinn, og
- Utvikling og lykkenivåer i humankapitalen er viktigere enn BNP-vekst.
Men, Per Espen, siden vi ennå ikke kan reise i tid som i eventyrenes tidsmaskiner, må vi trøste oss med etterpåklokskap...
Per Espen Stoknes:
Men én ting vet vi, uansett hvilket år det er; Happiness is hard work, do something.
Referanse:
Sju forskere ved Handelshøyskolen BI har på oppdrag fra NHO utviklet rapporten ”Fremtidsbilder 2030” for Norge i en global verden. I tillegg utviklet forskerne dialoger som ble presentert på NHOs årskonferanse 4. januar 2007. Her kan du lese samtalen mellom professor Guri Hjeltnes og førstelektor Per Espen Stoknes ved Handelshøyskolen BI.
”Fremtidsbilder 2030” gir deg et innblikk i hvordan Norges situasjon kan se ut på fire ulike områder i en globalisert verden anno 2030. Disse fremtidsbildene er ikke spådommer om hvordan det kommer til å gå.
Rapporten kan du bestille på E-post 
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til
