Doktorgrad om det norske finanssystemet: Førsteamanuensis Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI har i sitt doktorgradsarbeid tatt for seg Staten og kapitalen i det 20. århundre. Han presenterer ny innsikt om regulering, kriser og endring i det norske finanssystemet i perioden 1900 til 2005.
Det lange tidsrommet har gjort det mulig for Knutsen å sammenligne årsakene til de to store bankkrisene i Norge i det 20. århundret – på 1920-tallet og perioden 1987-1992.
Ifølge Sverre Knutsen er det stor grad av sammenfall i hva som var de sentrale årsaksfaktorene til de to finanskrisene som inntraff med 60-70 års mellomrom.
- Årsakene til finansielle kriser er hovedsakelig å finne i endringer i institusjonelle rammevilkår, feilslått økonomisk politikk og feilslåtte bankstrategier i oppgangsperiodene som har gått forut for selve krakk- og kriseperioden, konkluderer Sverre Knutsen.
Knall og fall på 1920-tallet
Bankkrisen tidlig på 1920-tallet var ifølge Knutsen hovedsakelig forårsaket av faktorer skapt av en kraftig kredittdrevet vekst i økonomien. Bankenes atferd og utlånspolitikk i denne etterkrigsperioden førte til en betydelig økning i risiko på utlån i finanssektoren. Gjeldsøkningen førte til en dramatisk økning i den finansielle sårbarheten utenfor finanssektoren.
En annen viktig årsak til krisen var endringene i de institusjonelle rammene for pengepolitikken i Norge. Gullstandarden ble suspendert på en måte som gav betydelige impulser til den kraftige veksten i økonomien. Den økonomiske veksten kom ut av kontroll.
Høsten 1920 spredte deflasjonsspøkelset (fallende priser) seg fra internasjonal til norsk økonomi. - Bedriftenes inntekter falt som en stein. Gjeldsproblemene var store og bedriftene hadde lite å stå i mor med. De ble i økende utstrekning ute av stand til å betjene gjelden sin. Bankene ble dermed rammet av et dramatisk voksende utlånstap, fastslår BI-forskeren.
Finanskrisen var et faktum.
Historien gjentar seg
Bankkrisen 1987-1992 viser et tilsvarende forløp. På begynnelsen av 1980-tallet ble oljeinntektene pumpet inn i økonomien, og bidro til en kraftig økonomisk vekst.
- Den økonomiske politikken til Kåre Willochs samarbeidssregjering bidro også i betydelig grad til at veksten kom ut av kontroll. Det samme gjorde skattesystemet, som gav fullt fradrag i skatten for husholdningens rentebetalinger. Samtidig avregulerte myndighetene kvantumsrestriksjonene på utlån, fremholder Knutsen.
Dette resulterte i økende etterspørsel etter lån.
Vi fikk brå og dyptgående endringer i finanssystemet. Liberaliseringen av finans- formues og valutamarkedene, og timingen av dette, var en ifølge Knutsen i viktig årsak til bankkrisen
- Vi fikk en kreditdrevet boom som løp løpsk, og ble preget av spekulasjon, overlåning og oppblåsing av prisbobler i formuesmarkedene. Resultatet ble en kraftig gjeldsøkning i ikke-finansiell sektor. Bankenes kredittrisiko og bedriftenes og husholdningens finansiell sårbarhet økte dramatisk, forteller Sverre Knutsen.
Oljeprisfallet i 1985/86 utløste sterk uro og fall i formuesmarkedene. Vi fikk aksjekrakk i oktober 1987. Eiendomsmarkedet falt kraftig. Endrede forventninger hos aktørene punkterte overoptimismen. Formuesprisene stupte til et bunnpunkt i 1992/1993.
- Det inntrådte panikklignende tilstander der aktørene ville selge seg ut av eiendom og andre formuesverdier raskest mulig. Som følge av stor gjeld som i økende grad ble misligholdt endte utviklingen i krakk og bankkrise.
Referanse:
Førsteamanuensis Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI disputerte fredag 27. april 2007 for graden doctor philosophiae ved Universitetet i Oslo med en avhandlingen Staten og kapitalen i det 20. århundre – Regulering, kriser og endring i det norske finanssystemet 1900-2005.
Sverre Knutsen er førsteamanuensis i økonomisk historie og næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI. Han er Dr. philos i økonomisk historie fra Universitetet i Oslo (2007). Knutsen forsker og publiserer hovedsakelig innen finansiell historie, finansiering av innovasjoner, samferdselshistorie og institusjonell økonomi. Han er også opptatt av økonomisk-historisk metode.
