Tekst: Førsteamanuensis Hilde C. Bjørnland, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.
Norge er inne i en markert høykonjunktur, med en arbeidsledighet som nærmer seg det laveste nivået på vel 20 år. Til tross for dette har inflasjonen holdt seg lav, og rentene har derfor bare gradvis beveget seg oppover. Om utviklingen videre skriver Norges Bank på lederplass i siste utgivelse av Pengepolitisk Rapport:
«Etter en periode med uvanlig lav inflasjon og uvanlig lave renter er inflasjonen og rentene på vei opp. Samtidig venter vi at den norske høykonjunkturen etter hvert dempes. Vi er kanskje på vei mot mer normale tider (mine uthevelser).»
I et historisk perspektiv er det ingen tvil om at inflasjonen og rentene har vært unormalt lave gjennom denne høykonjunkturen. De fleste økonomer har derfor argumentert for en fortsatt økning av rentene, slik Norges Bank har signalisert. Hvor fort, og med hvor mye, kan imidlertid diskuteres.
Forut for det bør man ta stilling til følgende: Når denne høykonjunkturen omsider tar slutt, hva slags situasjon vender vi da tilbake til? Vil det, som Norges Bank skriver, kanskje gå mot mer normale tider, eller vil renten måtte tilpasses et nytt landskap?
Samfunnsøkonomisk forskning bidrar til å øke forståelsen for nye mekanismer i økonomien, og jeg skal i det følgende relatere dette til dagens pengepolitikk. Det er særlig tre empiriske funn som forskningen enes om som har stor betydning i så henseende:
-
Realøkonomien svinger mindre:
Konjunkturene er blitt mer moderate enn på 1970- og 1980-tallet. Oppgangskonjunkturene varer lengre - opp mot fire år i snitt siden 1980-tallet, ifølge NBER i USA - mens nedgangskonjunkturene har blitt marginalt kortere. Hva skyldes den økte stabiliteten i økonomien? Forskningen har to typer forklaringer: «flaks», det er færre store sjokk nå enn før, eller «aktiv pengepolitikk», det at sentralbankene har reagert hurtigere på økt inflasjon enn før og dermed bidratt til å forankre inflasjonsforventningene og gi grunnlag for mer stabil vekst. Den siste forklaringen har fått mest støtte nylig, blant annet i en artikkel av de italienske forskerne Luca Benati og Paolo Surico.
-
Mindre persistent inflasjon:
At inflasjonen har blitt mindre persistent betyr at et sjokk som bidrar til å øke inflasjonen vil ha en kortere varighet enn før. Med andre ord, vil inflasjonen falle raskere tilbake til likevekt om den først har økt. Skyldes dette tilfeldigheter? Nei, sier de to anerkjente professorene James Stock og Mark Watson på henholdsvis Harvard og Princeton. De viser at det er den underliggende trenden i inflasjonen som har falt markant siden 1980-tallet. Dette har gjort perioder med høy inflasjon mindre vedvarende. Inflasjonen kan imidlertid fortsatt svinge mye fra måned til måned (høy volatilitet), men dette skyldes at inflasjonen også påvirkes av midlertidige sjokk. Så lenge trenden i inflasjonen forblir lav ved hjelp av en troverdig pengepolitikk, vil ikke disse sjokkene ha noen varig virkning på inflasjonen.
-
Mer globalt enn lokalt
Mye forskning har vist at inflasjonen reagerer mindre på innenlandsk press enn tidligere. Ledigheten forklarer for eksempel mindre og mindre av inflasjonen (målt ved Phillips-kurven). Isteden tyder mye på at inflasjonen er mer knyttet opp mot global utnyttelsesgrad. Tanken er at det finnes et globalt marked som bestemmer prisene. Og her snakker vi ikke bare om import av billige varer fra Kina. Det er også et voksende marked for globale tjenester som vil være med på å påvirke inflasjonen fremover. Vi går til tannlege og øyelege i Polen, forsikring og lån kan tas opp i utlandet etc.
Men hvis lønninger og priser i større grad blir bestemt av globale og ikke innenlandske forhold, hvor relevant er det å basere pengepolitikken på innenlandske pressindikatorer som produksjonsgapet, det vil si differansen mellom faktisk og beregnet potensial produksjon?
Kanskje burde man også beregne et produksjonsgap for strategisk viktige varer og tjenester som kan produseres internasjonalt og relatere dette til det norske gapet? Dette kan umulig være trivielt. Likevel kan det synes nødvendig å få et grep om dette.
Den globaliserte verden kan selvfølgelig også bidra til økt inflasjon. Høye råvarepriser kan lettere bli en kilde til økt inflasjonspress i mange land. Tidsskriftet The Economist skrev i juni at økt etterspørsel etter biobrensel har drevet prisene på korn i været, da kornprodukter som brukes til biobrensel har fortrengt mange tradisjonelle jordbruksarealer. Så langt har imidlertid økte råvarepriser slått mer ut i økte renter enn økt inflasjon, noe også Norges Bank synes å vektlegge i sin siste rapport.
Uansett om det går mot nye tider eller ikke: Det blir nok ikke noe enklere å være økonom, og langt mindre sentralbank, i fremtiden.
Artikkelen er publisert som gjestekommentar med tittel ”En aktiv pengeplitikk” i Dagens Næringsliv 29. juni 2007.
Send dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til 
