Aktuell innsikt:
De senere års regnskapsskandaler har bl.a. ført til økt fokus på revisors rolle. Det er både naturlig og forståelig, siden revisors primæroppgaver er å kontrollere om årsregnskapet er i samsvar med regelverket, og om selskapets formuesforvaltning er betryggende.
Når en skandale oppstår, kan man derfor, med rette eller urette, mistenke revisor for ikke å ha gjort jobben sin. Mistanken blir kanskje særlig sterk hvis revisor i revisjonsberetningen har skrevet at alt var i orden.
Kjøper tilleggstjenester
Revisorer kan mye mer enn å drive lovpålagt revisjon, og de næringsdrivende har behov for denne tilleggskunnskapen.
Levering av tilleggstjenester kan føre til at revisor får problemer med å utføre sin revisjon på et objektivt grunnlag - hun står i fare for å måtte revidere eget arbeid.
Og siden klienten må betale for tilleggstjenestene, kan hun i tillegg få problemer med å fremstå som objektiv selv om hun rent faktisk har vært det - hun har tjent for mye på en klient.
I lørdagskommentaren 8.12. er Ola Storeng inne på begge disse effektene. Han er ikke alene om å være bekymret for at for mye salg av tilleggstjenester, med de inntektene det gir, kan gå på bekostning av faglig godt utført revisjon.
Skjerpede regler
Reglene som gjelder salg av tilleggstjenester ble strammet inn i 2003 og 2005, bl.a. fordi Kredittilsynet mente at revisorene tjente for mye på tilleggstjenester.
Grunnlaget som Kredittilsynet bygget på, gir imidlertid ikke holdepunkter for en generell konklusjon om at høye inntekter fra tilleggstjenester fører til dårligere revisjon.
For mange rene beretninger?
Skal man trekke generelle konklusjoner, må datagrunnlaget være representativt. Det er tilfelle i vår studie, Auditor Independence in a Private Firm Setting.
Vi analyserer sammenhengen mellom hvor mye revisor får i honorar og innholdet i revisjonsberetningen.
Utgangspunktet er bekymringen for at revisor, av frykt for å bli sparket som revisor og/eller av frykt for å tape salg av tilleggstjenester, unnlater å gi kritiske merknader i revisjonsberetningen når klienten burde ha fått kritiske merknader.
Vi bruker kritiske merknader som mål på om revisor har gjort jobben sin, siden beretningen inneholder konklusjonen revisor har trukket på grunnlag av sine revisjonshandlinger:
Finner hun at alt i hovedsak er i orden, avgir hun en ren beretning. Er noe galt, blir årsaken(e) omtalt, og beretningen innholder en eller flere kritiske merknader.
Høy betaling fir ikke færre merknader
Vi bruker informasjon om et meget stort antall norske aksjeselskaper og informasjonen er hentet fra år både før og etter at regelverket ble strammet inn.
Vi kontrollerer for faktorer som har betydning for sannsynligheten for å få en merknad, og dermed får vi isolert effekten av honorarets betydning.
Konklusjonen er entydig: Vi finner ingen tegn til at klienter som betaler mye for tilleggstjenester og/eller unormalt mye for revisjonen, får færre merknader enn klienter som ikke betaler like mye.
Godt rykte er viktig
Den sannsynlige forklaringen på hvorfor revisorene har ryggrad til å motstå fristelsen som ligger i å avgi en ren beretning i bytte mot høye honorarer, ligger i at de lever av sitt omdømme.
Revisorer selger tillit, og frykten for skade på omdømmet ved dårlig utført revisjon virker disiplinerende.
Unødvendige innstramminger?
Restriksjoner på revisors adgang til å yte tilleggstjenester går mest ut over små og mellomstore selskaper, bl.a. fordi disse oftere enn større selskaper mangler kompetanse internt.
Vårt råd er at myndighetene bør se på regelverket på nytt, i hvert fall for disse selskapene, siden frykten for at revisors evne til å opptre objektivt går tapt når klienten kjøper tilleggstjenester, synes å være ubegrunnet.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 13. desember 2007.
Send gjerne kommentarer og synspunkter på denne artikkelen på E-post til 
