Tekst: Professor Rolv Petter Amdam, Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved Handelshøyskolen BI.
Norge i den globale verden: Globalisering er ofte forbundet med en forestilling om global arbeidsdeling mellom land med høy kompetanse og land med billig arbeidskraft. Vi må utvikle våre fortrinn basert på vår dyktighet.
De konkurransemessige fortrinnene til de andre ligger i at de produserer billigere. I denne forestillingen ligger et håp om at globaliseringen er et gode for oss alle, bare vi klarer å utvikle vårt komparative fortrinn.
De voksende økonomier
Økonomiske data bekrefter tilsynelatende denne arbeidsdelingen. Som forbrukere kjøper vi flere varer fra Kina. Mer enn hundre norske bedrifter har det siste tiåret etablert datterselskaper i Kina. Alle gleder seg.
Tanken om global arbeidsdeling må imidlertid ta hensyn til et viktig nytt dynamisk element i økonomien, nemlig at flere av disse landene vokser meget raskt.
Man snakker i dag om Kina, India og en rekke andre land som «voksende økonomier», eller «emerging economies». De kjennetegnes av at de har hatt en sterk økonomisk vekst på minst syv-åtte prosent per år over flere år. Dessuten er de attraktive for direkte utenlandsinvesteringer.
Denne sterke veksten har fått enkelte til å ta frem kalkulatoren. Fremskriver man veksten, kommer man til at Kina vil bli verdens ledende økonomi innen tre-fire tiår. Tidsskriftet The Economist er blant dem som følger utviklingen tett, og bringer ukentlig reportasjer og oversikter over disse landenes sterke vekst.
Tidsskriftet snakker om en endring i det globale styrkeforholdet som man ikke har sett maken til siden den første industrielle revolusjon for mer enn 200 år siden.
Kompetansefortrinnet utfordres
Reaksjonen på dette scenariet er ofte: Bare vi klarer å utvikle vår komparative fortrinn - vår kompetanse - går det nok bra. Vi i Vesten ønsker å sitte i det globale førersetet.
Men vi ønsker også vekst i land som er preget av fattigdom. Økonomisk vekst i utviklingsland gir nye markedet for våre produkter. Som siviliserte mennesker har vi også et oppriktig ønske om at en større andel av verdens befolkning blir trukket opp fra fattigdommen.
Reiser man i området rundt Shanghai, får man et sterkt inntrykk av den ene siden av denne globale arbeidsdelingen.
I industriparker som Wuxi og Suzhuo kjører man kilometer etter kilometer langs hundretall av fabrikker med kjente internasjonale merkenavn, blant de også norske som Hydro og Jotun.
Middag i Shanghai
Men Shanghai byr på mer enn dette. Nylig spiste jeg middag i Shanghai med Cindy, en ung kineser som tok mastergrad ved BI for et år siden med ypperlige resultater. Hun arbeider nå i en it-bedrift etablert av en ung kineser som hadde studert data i USA.
Slike nye bedrifter etablerte av unge, dyktige kinesere er det mange av i Kina. Klokken var åtte om kvelden, og hun hadde måttet be sin sjef om å få gå tidligere den dagen for å møte sin tidligere professor.
Hun fortalte at hun i de siste seks månedene ikke hadde hatt en eneste hel helg fri. Jeg spurte henne om hva med ferie? Jo, hun skulle ta noen dager fri til sommeren, hvis forloveden kom hjem. Han studerte i USA, og de hadde ikke sett hverandre på ett og et halvt år. Slik må det bare være, hvis man vil komme seg opp og frem.
Forestillingen om global arbeidsdeling
Når man tusler tilbake til hotellet etter en slik middag, blir forestillingen om den globale arbeidsdeling noe enkel.
Den sterke kollektive og personlige offerviljen man finner i Kina for å komme seg opp og frem, får en til å tenke: Hva skjer hvis land som Kina tar oss igjen også på kompetansen? Hva er da vårt fortrinn?
Det er lite som tyder på at de ikke skal gjøre det. Et annet land med en stor kinesisk befolkning, Singapore, har klart det gjennom å kombinere sterk satsning på utdanning, forskning og investeringer fra hjemlige såvel som utenlandske selskaper i regi av en aktiv stat.
Hvorfor skulle da ikke også Kina klare det? Satsingen på forskning og utdanning i Kina er meget sterk, noe som ble bekreftet på et seminar om Kina som Norges forskningsråd arrangerte i november.
Utfordringer for Norge
Er Norge forberedt på at vi kan miste det komparative fortrinnet som ligger i vår kompetanse? Dette spørsmålet må stilles i debatten om den fremtidige forsknings- og utdanningspolitikken.
Spørsmålet må også stilles innen næringslivet. Nyere undersøkelser viser at norske bedrifter i Kina stort sett ikke er opptatt av å systematisere og overføre kunnskaper ervervet i Kina tilbake til moderorganisasjonen Norge.
Vi må da ha noe å lære fra et land hvor den årlige veksten har vært rundt fire ganger så stor som i Norge de siste 25 årene.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 8. janaur 2007. Rolv Petter Amdam er faglig ansvarlig for et BI-program i International Management.
