Tekst: Professor Øystein Noreng, Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.
Hvor går StatoilHydro? Statoil ble i sin tid, i 1972, opprettet for å være myndighetenes redskap på norsk sokkel. Men redskapet ville det annerledes, det ville vokse i utlandet.
Dette har ikke vært udelt vellykket.
Svak inntjening ute
Statoil er i dag engasjert i oppstrøms oljevirksomhet i mange land, men de fleste steder er inntjeningen svak. Statoil er i motsetning til Hydro ikke kjent for effektiv prosjektledelse. Risikoen er at Hydros gode prosjektstab forlater selskapet, og at satsingen i utlandet vil nedprioritere norsk sokkel.
Den norske stat har store budsjettoverskudd og intet behov for olje- og gassinntekter fra utlandet når handlingsregelen om bruk av avkastning fra Statens pensjonsfond- Utland fortoner seg som for raus.
Det har rent mange penger inn i fondet siden daværende oljeminister Stoltenberg i 1996 i Baku uttalte «at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for Folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav.»
Veksten i eksporten viser at leverandørindustrien klarer seg godt på egen hånd. StatoilHydro blir verdens største offshore operatør, men er sterkt konsentrert på norsk sokkel. Norsk skipsfart og leverandører av skipsutstyr har hevdet seg godt i internasjonal konkurranse, uten noe statsrederi.
Vanskelig politisk terreng
Statoils korrupsjonssak i Iran burde være en advarsel om vanskene ved å operere i land med en annen kultur i forretninger og politikk. Det er selvsagt en risiko for gjentagelser og pinlig oppmerksomhet for eieren, staten.
Statoils børsnotering i New York innebærer på grunn av USAs sanksjoner en høy politisk risiko for satsingen i Iran. Statoil er av en høyreorientert amerikansk tenketank med nære forbindelser til regjeringen Bush jr. blitt utpekt som «terroristvennlig». Indirekte siktes til den norske stat som dominerende eier.
Norsk oljevirksomhet bør selvsagt vokse i utlandet, men ikke med et dominerende statlig eierskap. I så fall burde StatoilHydro opptre annerledes enn sine private konkurrenter. Referansen er på hjemmebane.
Krevende balansegang
Andre oljeeksportører, som for eksempel Angola, Iran og Venezuela, har et behov for overføring av kunnskap, som Norge på 1970- og 1980-tallet.
De ønsker selv å ta størstedelen av fortjenesten i olje og gass, som Norge alltid har gjort. Dette innebærer at et statlig dominert norsk oljeselskap i utlandet må være dyktig ikke bare i teknologi og ledelse, men også til å dele med andre og tilpasse seg lokale forhold.
Konsekvensen kunne være lavere krav til inntjening enn hos private konkurrenter. Da ville selskapet kunne få innpass mange steder, men børsene ville neppe juble.
Det er et åpent spørsmål om selskapet selv vil innse dette, eller om regjeringen vil gi føringer i denne retning. Et statlig dominert norsk oljeselskap bør selvsagt ikke investere i Irak på betingelser bestemt av den amerikanske okkupasjonsmakten.
Risiko for markedssvikt
Statlig eierskap betyr ikke nødvendigvis statlig styring, men ofte at mektige særinteresser styrer staten, og i praksis er utenfor kontroll.
Fusjonen bekrefter at helt eller delvis statseide selskaper vanligvis utøver mer kontroll over eieren - statsmakten - enn omvendt. Dette er særlig tilfelle for statlige foretak i en dominerende stilling i kapitalintensive bransjer.
Staten er som oftest en passiv eier som griper inn først etter at problemene er blitt akutte, som når den norske stat flere ganger har måttet skifte ut Statoils ledelse.
Risikoen er et stort oljeselskap som prioriterer vekst i utlandet, demper virksomheten på norsk sokkel, med et mindretall private aksjonærer uten makt og en dominerende statlig eier som ikke bruker sin makt før skandaler oppstår. Dette er både en markedssvikt og en demokratisvikt.
Artikkelen er et utdrag av Øystein Norengs kronikk "Statoil ut i verden", publisert i Dagens Næringsliv 25. mai 2007.
