De senere årene har vært eksepsjonelle i norsk økonomisk historie. Inflasjonen har holdt seg stabilt lav i snart ti år, den økonomiske veksten har vært høy, sysselsettingen har økt sterkt og ledigheten har falt til nivåer vi ikke har sett siden tidlig på 1970-tallet. Landet har i tillegg hentet inn rekordmange arbeidstagere fra utlandet.
Hvor lenge kan oppgangen vare? Presset merkes nå særlig i bygge- og anleggsbransjen. Det bygges for fullt i hele landet, alt fra barnehager, kulturbygg, samferdselsanlegg, kjøpesentre, bolig, næringsbygg og industrielle anlegg. Aktiviteten og presset er så stort at kapasitetsgrensen for lengst er nådd.
Det er mangel på arbeidskraft, og både lønns- og byggekostnadene presses opp. I en slik situasjon kunne man kanskje ha ventet at finanspolitikken skulle virke motsyklisk, dvs. innstrammende. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2008 anslås det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet til 76,8 milliarder kroner. Målt i prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge, øker underskuddet fra 4,3 prosent i 2007 til 4,5 prosent i 2008. Målt slik, vil finanspolitikken bidra til å øke etterspørselen etter varer og tjenester i 2008.
Ny regjering – nye løfter
De siste 10 årene har vi hatt 5 forskjellige regjeringer. De fleste har vært mindretallsregjeringer, men den vi har nå kan bygge på et flertall i Stortinget. De fleste regjeringene har likevel hatt ambisiøse mål, med ønske om å sette tydelige spor etter seg.
Med flere partier i regjeringen har listen over politiske mål blitt lang, men virkemiddelbruken ofte svak. Målene henger heller ikke alltid sammen, noe som i utgangspunktet setter press på budsjettbalansen.
Ønsket om nysatsing har dessuten gått på bekostning av vedlikehold, som sees på som mindre ambisiøst og som heller ikke gir positiv mediedekning. Dagens regjering er intet unntak.
Jeg skal kort nevne tre forskjellige eksempler på prioriteringer som legger sterke føringer på budsjettet i mange år og vil bidra til å forsterke de økonomiske svingningene:
- Barnehager
- Kultur
- Distriktspolitikk (turistveier og TRomsø-OL)
Full barnehagedekning og makspris
Regjeringens hovedprioritering er barnehager. For 2008 foreslås det å øke bevilgningene til barnehager med 3,6 milliarder i forhold til saldert budsjett 2007. Og bevilgningene til barnehagene stopper ikke der. Fortsatt er det et stykke unna full dekning og maksprisløftet er ennå ikke innfridd.
Slik jeg ser det er ikke problemet å ha en målsetting om full barnehagedekning.
Det er i fellesskapets interesse at man bygger barnehager. Når barna har plass i barnehage, kan mor og far jobbe utenfor hjemmet, og er det noe landet trenger, er det arbeidskraft.
Med en aldrende befolkning er vi også avhengig av at det fødes flere barn som kan sikre alderdom og pensjoner til fremtidige generasjoner. En av forutsetningene for at fødselsratene skal holde seg høye er at kvinner kan kombinere en yrkestilværelse med rollen som småbarnsmor. Til det formålet trenger man barnehager.
Det har imidlertid blitt et problem å garantere full dekning samtidig som man setter ned foreldrebetalingen. Resonnementet burde være greit nok. Jo lavere pris, jo flere vil ha det, og jo flere som vil ha det, jo vanskeligere blir det å nå målet om at alle skal få.
Med lavere foreldrebetaling har etterspørselen etter barnehageplass økt betraktelig. Bare i 2006 økte antall barn i barnehage med over 11400 i følge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Målsettingen om full dekning kommer på toppen av høykonjunkturen, uten ledig kapasitet til å bygge barnehagene. På grunn av press i arbeidsmarkedet er det også mangel på folk som kan drifte barnehagene.
Jeg synes en videre satsing på utvikle barnehager bør tilpasses den økonomiske situasjonen. Det gjør man best ved å bygge når konjunkturene er på vei ned og ikke på topp.
Hvor optimalt er kulturløftet?
Regjeringen har gitt flere løfter som skal bindes opp mot statsbudsjettet eller BNP. Bistand skal utgjøre én prosent av BNP, forskning skal (innen år 2010) utgjøre tre prosent av BNP mens i kulturløftet lover regjeringen at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur innen 2014.
Det siste innebærer en sterk prioritering i mange år fremover. Bare i år øker Kultur- og kirkedepartementets totale budsjett for 2008 med 545 millioner kroner. Aldri før har bevilgningene til kunst- og kulturformål økt så mye som i budsjettet for 2008, og aldri før har kulturbudsjettet utgjort en så stor andel av statsbudsjettet, i følge regjeringen.
Men hvorfor er det optimalt å binde statens utgifter opp mot kultur? I en periode der staten har store utgifter, skal da utgiftene til kultur automatisk øke? På toppen av høykonjunkturen skal vi altså ha et massivt løft i kulturinvesteringene. Det synes ikke logisk på meg og løftet bidrar til å forsterke svingningene i økonomien.
Distriktspolitikk (turistveier og OL)
Regjeringen er opptatt av distriktene. Eksempelvis ønsker regjeringen å bygge nye turistveier i distriktene for å øke trafikkgrunnlaget og verdiskapingen der. I år bevilges det 100 millioner kroner til prosjektet med Nasjonale turistveier.
Prosjektet omfatter 18 strekninger i distriktene som innen utgangen av 2015 skal utvikles til turistattraksjoner. Gjennom økt trafikkgrunnlag og lengre oppholdstid for vegfarende turister legger regjeringen til rette for økt verdiskapning, særlig i distriktene. 18 turistveier er kanskje ikke så mye.
Langt større innhugg i budsjettet vil imidlertid OL i Tromsø få dersom IOC ved
tar at de får det i 2018. Dagens regjering har stilt økonomisk garanti for vinter OL i Tromsø.
Samtidig er regjeringen også svært opptatt av miljø. Økt satsing på infrastruktur et sted skal motvirkes av økt miljøsatsing andre steder. Jeg har allerede notert meg at flere i SV nå mener at klimatrusselen er et argument for at Nord-Norge må få mer jernbane. OL-søknaden til Tromsø gjør det aktuelt.
Det er bare det at mens milliardene skal rulle nordover i nye prosjekter, øker etterslepet til vedlikehold av veier og annen infrastruktur i hele landet. Og alt som bygges til OL, skal også senere vedlikeholdes.
Jeg er ikke motstander av nysatsing. Men politikere må se helhetlig på bygging, drifting og vedlikehold. Først da ser man hva nyprioriteringer vil innebære. Da vet man også om budsjettet vil bidra til å forsterke eller motvirke konjunktursvingningene.
Referanse:
Artikkelen er et utdrag fra en lengre artikkel Hilde C. Bjørnland har publisert i det populærvitenskapelige tidsskriftet Økonomisk Forum (Nr. 8/2007).
Send gjerne synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på 
