Tekst: Professor Rune Sørensen, Institutt for offentlige styringsformer, Handelshøyskolen BI.
Er vi misfornøyd med barnehager eller eldreomsorg, med klimapolitikk eller eiendomsskatt, med korrupsjon eller kollektivtilbud, har vi muligheten til å stemme ut politikere i posisjon, og innsette nye folk.
Konkurransen om velgere gjør at partier og politiske ledere gjør sitt beste for å tilfredsstille velgerne. Selvsagt vil de også tildekke kritikkverdige forhold som kan redusere oppslutningen på valgdagen.
På tross av bekymringene om lokaldemokratiets forfall, kan vi notere tre punkter på plussiden.
Hyppigere partiskifter
For det første er folk raskere til å skifte parti hvis de er misfornøyd. På 60-tallet byttet bare en fjerdedel av velgerne parti fra valg til valg. Nå skrifter henimot halvparten av velgerne parti mellom valgene. Valgundersøkelsene viser at partiidentifikasjonen er betydelig svekket, og samtidig stemmer folk mer saksorientert.
Mindre ideologi
For det andre er den ideologiske polariseringen redusert. Når det er mindre ideologisk avstand mellom partiene, vil folk lettere straffe sitt eget parti for brutte løfter eller dårlige prestasjoner.
Mindre polarisering gjør at vi lettere kan belønne partier som leverer resultater eller har styringskompetanse. Nettopp fordi det er større ideologisk enighet innenfor kommuner, vil folk lettere kunne skifte parti, og dermed få inn mer styringsdyktige politikere.
Det er kanskje lettere å se poenget om vi ser på land med store etniske, religiøse eller klassemessige motsetninger. Tenk på valget til nasjonalforsamling i de palestinske områdene i 2006. For en sekulær palestiner som var misfornøyd med korrupsjon i regjeringen kan det ikke ha vært enkelt å velge mellom Hamas og Fatah.
Enkelte tverrnasjonale undersøkelser tyder på at polarisering langs etniske, religiøse og andre skillelinjer kan bidra til svakere økonomisk utvikling og mer korrupsjon.
Mer informasjon og avsløring
For det tredje: Uten informasjon om politikernes resultater blir partibyttene lett tilfeldige. Utviklingen er også her på velgernes side. Dyktige og pågående journalister har avslørt at det finnes utro og udugelige tjenere blant kommuneansatte og lokalpolitikere.
Like viktig er hvordan ulike interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter har fått frem informasjon om myndighetenes faktiske resultater.
Hvordan ville valgkampen vært hvis vi ikke hadde hatt statistikk om ventetid for sykehusbehandling eller fengselsstraff, barnehagedekning og enerom i eldreomsorg? Det er nok å diskutere også når vi har tallmateriale om skoleprestasjoner og utslipp av klimagasser.
Mediene vet å slå opp beste og dårligste kommune både i fattigdom og levekår, brukertilfredshet, kommunal tjenesteyting og næringsvennlighet. Rikere informasjonstilgang gir oss en formidabel bedring i mulighetene til å stille politikerne til ansvar.
Målrettet partikonkurranse
Tilgang på informasjon er en ting, noe annet er å bruke prestasjonsmål slik at partiene faktisk stilles til ansvar på valgdagen. Partier som er opptatt av høy oppslutning vil ikke bry seg om grupper med stabilt lav valgdeltagelse, eller som trofast stemmer på ett og samme parti.
Partiene vil vie mest oppmerksomhet til de som bruker stemmeretten målrettet. Unge velgere stemmer mindre enn eldre, og i dette kan det ligge en fare for at skole og barnehager prioriteres ned.
Kampen om de unge
Eldre velgere er imidlertid mer tilbøyelige til å holde fast ved sitt parti, mens flere av de unge er "swing voters". I forbindelse med lokalvalget i 2003 spurte vi over 2200 kommunestyrerepresentanter om deres parti har forsøkt å få oppslutning blant spesielle yrkesgrupper, aldersgrupper eller inntektsgrupper.
Over 90 prosent av de folkevalgte svarte at alle yrkesgrupper og inntektsgrupper var like viktige. Knapt 60 prosent svarte at alle aldersgrupper var like viktige, nesten ingen svarte at middelaldrende eller eldre velgere var noe man jaktet spesielt på, mens 30 prosent av representantene svarte at deres parti hadde gjort fremstøt blant yngre velgere.
Partikonkurransen kan derfor få samme karakter som kommersiell reklame; det gjelder å kapre de ubefestede første- og annengangsvelgerne. Kanskje kan eldreomsorgens kvalitetsproblemer løses ved at eldre velgere blir mindre partilojale?
Alt i alt må hyppigere partiskifter, redusert ideologisk polarisering og bedre informasjon sees som forbedringer, fordi dette gir mer intens partikonkurranse og sterkere velgerkontroll.
Hvem har ansvaret?
Dessverre har organiseringen av det representative demokratiet gjort situasjonen vanskeligere for velgerne. Velgerne må vite hvem som har ansvaret.
Problemet er at vi har demokrati på flere nivåer, kommune, fylkeskommune, stat og internasjonale organisasjoner som EU. Disse har overlappende ansvarsområder. Politikere på ulike nivåer kan derfor skylde på hverandre.
I motsetning til stortings- og kommunevalg er fylkestingsvalget stort sett meningsmåling for nasjonale partier. Skal vi holde staten, fylkene eller kommunene ansvarlige for det dårlige kollektivtilbud i Oslo-området? Eller hva med barnehagedekningen?
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 9. juli 2007.
