Vi har i Norge omsider fått en diskusjon om norsk reiselivspolitikk. Dette er på høy tid. Kundene er mange der ute i verden, og Norge har de beste forutsetninger for å utvikle kvalitetsprodukter. Men vi har stagnert markedsmessig i viktige markeder. Og vi kan aldri konkurrere på pris. Vi må lykkes gjennom kvalitet og kompetanse, og den beste reiselivspolitikken. Men hva er reiselivspolitikk?
Mange aktører og lite samhandling
Reiselivsnæringen består av et mangfold av aktører på et stort antall sektorer. Å skape forutsigelige rammebetingelser blir stadig vanskeligere og viktigere ettersom en rekke aktører fra «nye» sektorer – landbruk, fiske, kultur og miljø – inngår i opplevelsesproduksjonen.
Å samordne rammebetingelser handler om å spre kunnskap og utveksle informasjon. Fagdepartementene som har ansvar for sine saksområder, må bli gjort kjent med struktur og utfordringer i næringen og konsekvenser av rammebetingelsene. Reiselivspolitikk er å bidra til en næringsrelevant bevisstgjøring av beslutningstagerne.
En rekke departementer bruker mye ressurser på programmer og prosjekter som skaper nye forutsetninger for reiselivet, oftest knyttet til utvikling av opplevelser. Det kan være tiltak som forvaltning av steder på UNESCOs «verdensarvliste», nasjonale turistveier, og ulike verdiskapingsprosjekter.
Mer spesielt handler det om utnyttelse av nasjonalparker, verneområder, og kulturhistoriske ressurser, miljøtiltak og miljøtilpasninger, kompetansebehov og kunnskapsbehov. Sist, men ikke minst, kan det handle om reiselivsmessige retningslinjer overfor viktige statlige virksomheter som Statens vegvesen, Avinor, NSB og Kystverket.
Programmer og prosjekter som ofte har reiseliv som et av flere mål, vil ofte ha liten tilgang på nærings- og markedskompetanse i vertsdepartementet. Reiselivspolitikk er å identifisere kunnskapsbehov og sikre tilgang på kunnskap i egnet form.
Programmer og prosjekter vil også ofte bli gjennomført uten samordning med prosjekter i andre departement. Det skjer ingen selvfølgelig samordning selv om et av riksantikvarens verdiskapingsprosjekter ligger langs en turistveistrekning under utvikling. Reiselivspolitikk er å skape synergi gjennom koordinert ressursbruk, informasjonsutveksling, kompetanse og arbeidsdeling.
Innovasjon Norge er den viktigste delen av et virkemiddelapparat som skal stimulere næringsutvikling gjennom produktutvikling, markedsføring, kvalitetssikring og kompetanseheving. Det er en betydelig utfordring å forbedre sammenhengen i produktutvikling og markedsføring, utnytte it-verktøyet og sikre kompetanse. Fylkeskommunen, fylkesmann og primærkommuner er også sentrale instanser i virkemiddelapparatet. Hva kan gjøres på statlig hold for å bedre koordineringen av denne ressursbruken, også opp mot tiltak gjennom Innovasjon Norge?
Virkemiddelapparat kan også sies å omfatte instanser som Norges forskningsråd, universitets- og høyskolesektoren og uavhengige institutter. Reiselivspolitikken vil ikke ha direkte innflytelse på særlig mye av deres disposisjoner. Imidlertid vil en felles visjon, overordnede mål og arenaer for samhandling gjøre det meningsfullt for mange instanser å legge opp egne strategier i tråd med dette.
Reiselivspolitikk - et omfattende felt
Reiselivspolitikk er å gi retningslinjer for prioritering og koordinering av ressursbruken i virkemiddelapparatet, og foreslå programmer og tiltak på områder som bør styrkes. Reiselivspolitikk er å stimulere til aktiv samhandling og nettverksdannelser på områder som produktpakking, markedsføring, distribusjon og kompetanse. En spesiell utfordring er å utvikle gode forretnings- og samarbeidsmodeller mellom store internasjonale aktører og de mange små natur- og kulturbaserte aktørene i opplevelsesproduksjon.
Reiselivspolitikk er som vi ser, et omfattende felt. Og alle oppgavene krever en faglig kompetansebase. Det er gjennom dette vi skal skape konkurransekraft og realisere de store målene. Når oppgavene er identifisert, handler det om hvordan de gis forankring og eierskap.
Oppgavenes tverrfaglige karakter kaller på fleksible organisasjonsløsninger som skapes til dette formålet. Det må skapes et kompetansebasert senter i forvaltningen hvor næringen vet at noen vil og kan bistå. Ingen reiselivspolitikk har mening som langsiktig tilrettelegger for næringen om ikke dette «hvordan» blir tatt først. Det er ut fra prioritering av oppgaver, ressurser og kompetanse at de som blir tildelt ansvaret kan lage en strategi sammen med næringen.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 28.9.2007.
