Tekst: Professor Anne Welle-Strand, Senter for utviklingsstudier og mikrofinans (MICRO) ved Handelshøyskolen BI
Effektiv bistand: Vi har lite troverdig viten om effekten av næringslivstiltak i utviklingsland. Slik uvitenhet har kanskje ikke vært så farlig hittil. Bare en brøkdel av norske bistandsmidler har gått til slike tiltak. Mye tyder på at vi nå trenger troverdig kunnskap.
Den gode norske samvittigheten
Femti år med norsk bistand har knapt nok bidratt til økonomisk vekst hos mottagerne. Kritikk av ineffektivitet har vært gjennomgangsmelodi i mange år - uten nytte. Politisk er dette forståelig.
Over halvparten av det norske folk støtter nokså blindt norsk bistandspolitikk. Fordi vi lever i økonomisk overflod, kjennes det riktig å gi til `trengende`. Det gir oss god samvittighet. Psykologisk og politisk blir bistanden viktig for oss.
Om pengene faktisk reduserer fattigdommen, har vi vært mindre opptatt av. Vårt behov for god samvittighet har hittil gjort (ineffektiv) bistand politisk akseptabel. Da blir forskning om resultatoppnåelse sett som unødvendig ressursbruk.
Næringslivet viktig for effektiv bistand
Data fra Verdensbanken viser klar sammenheng mellom vekst i privat sektor og generell økonomisk vekst i et land. En større satsing på næringslivet som bistandsaktør blir derfor riktig.
Et velfungerende næringsliv er krumtappen i nasjonal økonomisk utvikling og demokratisering. Derfor bør norsk næringsliv stimuleres inn på bistandsbanen. Næringslivet kan bidra med profesjonelt eierskap og ledelse. De har både operasjonell og strategisk erfaring.
Slik kompetanse mangler staten og de frivillige organisasjonene. Et eksempel på en slik profesjonell aktør er Telenor som eier i Grameenphone i Bangladesh.
Medienes skjeve blikk på Telenor
Etter at Nobelkomiteen belønnet professor Yunus og Grameen Bank, kom Telenors prosjekt i medienes søkelys. Telenor satset med stor risiko i landet for ti år siden, støttet av norske bistandsmidler.
Ingen ante da at Grameenphone skulle bli en enorm økonomisk suksess, for Telenor og for tusener ansatte i Bangladesh. Under fredsprisutdelingen ble Telenor kritisert for ikke å følge opp en tidlig intensjonsavtale om å selge fra seg aksjemajoriteten i Grameenphone. Yunus minnet norske politikere og medier om denne intensjonsavtalen.
"Konflikten" mellom Yunus og Telenor blusset opp igjen i forbindelse med hans besøk i Norge nylig. Som oppladning fôret Dagbladets utsendte til Bangladesh norske lesere med det som skulle være konfliktvirkeligheten i Bangladesh.
Denne "konflikten" var imidlertid lite til stede i medier i Bangladesh. Foreligger det en reell konflikt, eller dreier det seg om en politisk medieskapning? Hvor troverdig er egentlig Dagblad-reportasjene?
Jeg oppholdt meg tilfeldigvis i Bangladesh samtidig med Dagbladet, og snakket med mange av de samme kildene. Vi opplevde åpenbart helt forskjellige virkeligheter.
Jeg merket ingen konflikt, men noterte, tvert imot, ikke minst i pressen, stor tilfredshet med Grameenphone. Dagblad-virkeligheten stimulerte imidlertid min interesse for å forske på faktiske virkninger av Telenors virksomhet.
Risiko om Telenor trekker seg
Det jeg har savnet i den opphetede norske debatten om Telenor i Bangladesh, har vært spørsmålet om hva som ville skje dersom Grameen Bank og Yunus tar over aksjemajoriteten og ledelsen av Grameen-phone?
Kan det være risiko for mindre profesjonell forretningsmessig drift?
Det er nærliggende å trekke paralleller til tragedien i Zimbabwe. Her har `nasjonaliseringen` og utdrivningen av profesjonelle forretningsfolk ført til en nasjonal katastrofe.
Det lyder som vakker demokratisk poesi når Telenor blir bedt om å overlate makten til lokal styring. Men, prisen kan vise seg meget høy. Den økonomiske risiko for de fattige om Telenor trekker seg ut bør analyseres seriøst før det er for sent.
Sakens kjerne: Viten og kompetanse
Dagbladets fantasifulle reportasje fra Bangladesh knytter således an til sakens kjerne: Vi trenger troverdig viten om effekten av ulike norskstøttede bistandsstrategier og profesjonell kompetranse til å gjennomføre dem.
I takt med bedre viten om strategier som gir økonomiske resultater, blir også kompetanse for profesjonell gjennomføring vesentlig.
Norske bistandsmyndigheter kan i samarbeid med norsk næringsliv stimulere byggingen av et faglig kompetansemiljø, som driver forskning, utviklingsarbeid og undervisning på næringslivsrettet bistand, med fokus på utvikling, økonomi, mikrofinans, læring og ledelse.
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Aftenposten 24. april 2007.
