Pensjonsreformen:
Hovedformålet med pensjonssystemer er å sørge for at innbyggere uten (eller med sterkt nedsatt) inntektsevne på grunn av alder og uførhet får realinntekt til å finansiere privat konsum.
Lærebøkene skiller mellom tre økonomiske hovedmål for pensjonssystemer:
- Konsumutjevning over livsløpet
- Unngå fattigdom blant eldre mennesker
- Forsikringsfunksjonen (for eksempel forsikring mot svikt i realinntekt som følge av uførhet eller bortgang av forsørger).
Det finnes mange måter å løse disse oppgavene på institusjonelt, med ulik arbeidsfordeling mellom offentlig og privat sektor. Variasjonen i institusjonelle løsninger mellom industriland er stor og uoversiktlig.
De tre grunnpilarer
I hovedsak hviler imidlertid pensjonssystemene i industrilandene på tre pilarer:
- En universell pensjonsordning, organisert og finansiert av staten (Pilar 1): I Norge er den første pilaren Folketrygdens alders-, uføre- og etterlattepensjoner.
- Tjenestepensjoner (frivillige eller obligatoriske) (Pilar 2): Obligatorisk tjenestepensjon ble innført i Norge i 2006.
- Frivillig, privat pensjonssparing (Pilar 3): Den tredje pilaren er individuell pensjonssparing, for eksempel pensjonsforsikring som innebærer at kapital og opptjent kapitalavkastning kommer til utbetaling ved fylte 67 år og senere, eller privat sparing i aksje- og verdipapirfond.
Både pilar 2 og 3 er ”fonderte” pensjonsordninger, dvs. at det skytes inn finanskapital i egne verdipapirfond. Finanskapitalens vekst bestemmer i sin tur størrelsen på de pengebeløp som kommer til utbetaling som pensjoner, ofte i form av en annuitet.
Statens rolle
I alle industriland er staten involvert i pensjonssystemet, ikke bare gjennom den første pilaren, men også ved at staten fører tilsyn med de private finansinstitusjonene for å beskytte kundenes pensjonskapital mot svindel, inkompetanse, konkurser, urimelig høye gebyrer, og for høy risiko for negativ kapitalavkastning. Her i landet har Kredittilsynet denne oppgaven.
Oppstår det finanskriser, vil staten stå som endelig garantist for at finansmarkedene fungerer, om nødvendig ved å skyte inn statlig egenkapital i store, insolvente finansinstitusjoner.
I de fleste industriland finansieres hovedtyngden av pensjonene i pilar 1 løpende over statsbudsjettet. Det kalles ”pay-as-you-go” finansiering. Det skiller seg
fra ”fonderte” systemer ved at staten ikke knytter reglene om fremtidige pensjonsytelser til avkastningen av spesielle pensjonsfond.
Riktignok har staten etablert Statens pensjonsfond som består av Statens pensjonsfond – Norge og Statens pensjonsfond – Utland, der det førstnevnte tidligere ble kalt Folketrygdfondet og det sistnevnte tidligere ble kalt Statens Petroleumsfond.
Likevel regnes ikke Folketrygden som et fondert pensjonssystem fordi utbetalingene av pensjoner ikke er knyttet til Statens pensjonsfonds kapital og kapitalavkastning. Utbetalinger av pensjoner fra staten bygger på detaljerte opptjeningsregler som knytter pensjonen til tidligere trygdepremier basert på arbeidsinntekter.
Omfordeling gjennom pensjon
I ulike land er det i varierende grad lagt inn et omfordelingselement i pilar 1 fra høytlønnede til lavtlønnede, og ved etablering av en minstepensjon som kommer til utbetaling uansett om man tidligere har vært i arbeidslivet eller ikke. Et viktig formål med pilar 1 er å forhindre fattigdom blant eldre.
Den norske Folketrygden har etter hvert fått et relativt stort omfordelingselement sammenlignet med pilar 1-delen av pensjonssystemet i mange andre OECD-land. I de fleste industriland er det innført ordninger som skal beskytte kjøpekraften til pensjonene i pilar 1.
Hver vår vedtar for eksempel Stortinget oppjusteringen av pensjonene (justering av G (grunn)-beløpet). Innbyggerne har ikke privat eiendomsrett knyttet til de fremtidige pensjonsløftene fra Folketrygden (pilar 1) slik som pensjoner fra pilar 2 og 3. Regjering og Storting gir løfter om at dagens regler for opptjening og beregning av pensjoner skal gjelde i fremtiden, men de kan ikke styre fremtidige regjeringer og stortingsflertall.
I pilar 2 og 3 er det etablert privat eiendomsrett knyttet til pensjonskapital. På den annen side er det helt uvanlig at fonderte pensjonssystemer beskytter pensjonenes kjøpekraft etter avgang fra arbeidslivet.
Årsaken til pensjonsreformer
Pensjonsreformer blir ofte utløst av at det blir en uoverkommelig oppgave å innfri statens pensjonsløfter. Det er flere eksempler fra Latin-Amerika der det statlige pensjonssystemet har brutt sammen fordi staten har fått akutte betalingsproblemer.
Noen ganger kan slike kriser utløse høy inflasjon fordi staten trykker penger for dekke underskuddene på statsbudsjettet. Høy inflasjon undergraver ikke bare kjøpekraften av statlige pensjoner, men også kjøpekraften til private pensjoner fra pilar 2 og 3. Et dramatisk eksempel er den høye inflasjonen i Russland i første halvdel av 1990-årene som sendte en stor gruppe russiske pensjonister ut i nød og fattigdom.
Slike eksempler viser at kvaliteten på landets styresett er avgjørende for at pensjonssystemer skal fungere etter hensikten. Kvaliteten på styresett og politiske og økonomiske institusjoner er også svært viktig for et lands økonomiske vekst og generelle velstandsutvikling. Land med dårlig styresett får ofte økonomisk stagnasjon og finanspolitiske kriser. Da kan også pensjonssystemene lettere bryte sammen.
Referanse:
Artikkelen er et utdrag fra Steigum, Erling (2008): Befolkningsaldring, pensjonsreformer og realøkonomi, Working Paper 5/2008, Centre for Monetary Economics ved Handelshøyskolen BI
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
