Stortingsvalget 2009:
Den lange valgkampen er begynt – hvis det overhodet var noe opphold. Hvor er velgerfolket på vei – og viktigere: Hva styrer hvor de går? Valgforskningens klassiske utgangspunkt er å se på velgere som rasjonelle aktører.
Er de dét, vil de spørre: Gjør partiene noen forskjell for meg? Vil min stemme gjøre noen forskjell for utfallet? Og er det bryet verd å følge med i politikken og gå til valglokalet?
Rasjonelle er velgere
Ser rasjonelle aktører på partiene som samme ulla, regner det som lite sannsynlig at deres stemme vil påvirke utfallet og er en lei av det politikerne bråker med – ja, da blir lett fasiten på kalkylen å velge sofaen fremfor stemmeurnen. Når folk ikke tror valget gjør noen forskjell for dem eller at de selv kan gjøre noen forskjell for valget, faller deltagelsen. Partiene, derimot, må hevde at veivalget er kritisk og at hver stemme teller.
En hake ved dette bildet av velgere som rasjonelle aktører, kan illustreres slik. Hvis vi antar at det er en del velgere som ikke kalkulerer slik, men som stemmer av andre grunner, får vi et paradoks.
De rasjonelle kalkulatører, som mener lite står på spill og at de lite kan gjøre for utfallet, vil holde seg hjemme – deres forventede nytte av å stemme er nesten null. Men da vil de som ikke handler etter en slik rasjonalitet faktisk avgjøre valget – og de presumptivt rasjonelle blir irrasjonelle. Så vi må søke et mer sammensatt bilde av velgerfolket.
Hva om vi trekker inn begreper som tillit eller borgerplikt? Altså at vi støtter dem som gjennomfører det de har lovet og dermed gjør verden forutsigbar, eller at vi stemmer ikke bare for å velge mellom partier, men for å avgi en støtteerklæring til selve demokratiet?
Paradokser
Tillit og troverdighet kan også slå paradoksalt ut. For eksempel: Hvis aksjonærer tror en bedrift vil levere dårlige resultater om et halvår, påvirker det aksjekursen alt i dag. Når det dårlige halvårsresultatet så kommer på bordet, endres kursen lite: aksjonærene har allerede «korrigert» for det. Forventningene styrer.
Eller: Når sjefen i Norges Bank, Svein Gjedrem, lang tid i forveien forteller oss hva han vil gjøre med renten («rentebanen»), er det for å få oss til å ta hensyn til den om vi tar opp lån i dag. Han forteller oss hva han vil gjøre og skaper tillit ved å gjøre det han har sagt – forventningene styrer, handlingene gir troverdighet.
Også dette kan gi paradokser. For tenker velgerfolket slik, vil de ikke gi honnør for eksempel for at barnehageløftet blir oppfylt: Velgerne har allerede innkassert Soria-Moria fordi Arbeiderpartiet pleier å innfri sine løfter. Fremskrittspartiet, derimot, har fremmet mange ville forslag. Men der Frp har sluppet til, har det vært mer besindig eller er stagget av andre partier. Med andre ord: Velgerfolket stoler på at Arbeiderpartiet vil gjøre det Ap har lovet – og stoler på at Frp ikke vil gjøre det Frp har lovet.
Ingen velger ektefelle med regneark
Å tolke velgerfolket ved hjelp av enkle utgaver av den rasjonelle aktørmodellen kan altså gi forkjært virkelighetsforståelse og feil inngang til velgernes adferd. Både psykologer og økonomer forteller at vi ikke alltid vet hvorfor vi handler som vi gjør – ingen velger ektefelle på grunnlag av et regneark. Istedenfor å kalkulere og så stemme, kan vi stemme og så rasjonalisere.
De politiske sakene kan være underordnet, inntrykket en partileder gir på skjermen kan slå ut – et spottende smil, en kjapp replikk, en påtatt indignasjon. Valgbeslutningen tas ikke med full informasjon, men på grunnlag av brøker og bruddstykker. Bildet av verden bygges med stumper og stykker. I strømmen av informasjon, velges biter som passer med det vi alt mener og føler. Alle våre spredte inntrykk samles av det underbevisste til rå intuisjoner.
Tenker med magen
Nå får vi mindre hjelp til å ordne inntrykkene. Den sosiale verden er mer fragmentert: partiavisene er borte, kanalene er mange og Herbjørn Sørebø er borte – en ankermann som organiserte verden for oss. Vi blir våre egne redaktører i valg av stoff og kilder. Torgmøtets tid er forbi – mer og mer av politikken skjer i cyberspace der folk kobler fritt på overraskende måter: «Siv snakker som Carl Ivar om markedet, men er tøff politiker som sier nei til OL i Tromsø, basta! – Ligner hun ikke litt på Gro?»
Sagt på en annen måte: Folk tenker ikke med bare med hodet, men med magen – og det er rasjonelt. De kan ha en drøm om noe større enn seg selv og sin egen kalkyle.
Derfor skrur de av, faller fra og skifter kanal ved den vanlige kjeklingen i politisk kvarter om morgenen eller ved tv-duellen om kvelden. Og der drømmen kan gis innhold av dem som tydelig forteller hva slags Norge vi bør ønske oss og hva slags bilde av oss selv vi bør prøve å gjøre til virkelighet.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 29. august 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
