Etiske investeringer:
Finansdepartementet arrangerte i forrige uke en stor internasjonal konferanse. Den var startskuddet på statens evaluering av den etiske forvaltningen av Statens pensjonsfond.
Konferansen het "Investing for the future". Finansministeren åpnet ballet. Kronprinsparet rammet inn det hele på en kledelig måte.
Stor åpenhet
Et bredt internasjonalt panel rettet oppmerksomheten mot at Finansdepartementet og Norges Bank har gjennomført en svært gjennomsiktig forvaltning av investeringer på ca. 2080 milliarder kr.
Fondsforvaltere fra de største pensjonsfondene i verden, akademiske eksperter på eierskapsutøvelse, frivillige organisasjoner, finansfolk og FN topper sa at fondets store åpenhet har satt Oslo på verdenskartet.
Oslo er blitt sentrum for det globale finansmarkedets raskt økende interesse for etiske investeringer.
Det var rimelig å forvente at noen foredragsholdere hadde benyttet anledningen til å foreslå konkrete endringer av de etiske reglene, ikke minst regelverket som styrer åpenheten. Men rosen tok overhånd. Tonen var høflig og snill.
Riktignok foreslo enkelte en offentlig vaktliste, noe man ikke har i dag. Navngitte selskaper kan settes opp på en liste til advarsel, før de eventuelt utelukkes fra porteføljen. Og riktignok var det en mild skepsis til å utelukke selskaper fordi forskning tyder på at dette ikke har effekt på avkastningen, hverken på godt eller vondt.
Redusert inntjening
Andreas Føllesdal antydet dessuten at Norges Bank kan komme til kort, hvis sentralbankens utøvelse av eierskap overfor verstinger fører til at lønnsomheten går ned på lang sikt.
Barnearbeid i en tekstilbedrift i Asia kan bli avskaffet etter press fra norsk hold. Et slikt tap av arbeidskraft kan redusere inntjeningen, til tross for at man håper på noe annet.
Tilsløring av obligasjoner
Bortsett fra disse krusningene var det bare jusprofessor Hans Petter Graver som skapte litt bølger. Han kritiserte Norges Bank for høy diskresjon om hvilke selskaper man vil påvirke, hvor mange det dreier seg om og hvordan/hva man snakker med ledelsen om.
Gravers kritikk er vel verdt å merke seg. Kritikken hans burde imidlertid gått mye dypere. For den var svært overflatisk.
Åpenheten i Norges Banks omtale av aksjeinvesteringene i fondet, som jo Graver kritiserte, er meget stor sammenlignet med den radikale tilsløring som preger Norges Banks omtale av den største delen av porteføljen, obligasjonsdelen.
Aksjedelen utgjør i dag 40% av en portefølje på 7000 selskaper. Obligasjonsdelen utgjør hele 60%. Av dette utgjør rene statsobligasjoner 35% i 2006.
I årsrapportene til Norges Bank får man et godt inntrykk av hvor skoen trykker blant aksjeselskapene. Man får vite mye om de problemer fondet møter når det kommuniserer med de ca. 3500 aksjeselskapene i håp om å finne løsninger til felles glede.
Årsrapportene legger ikke skjul på at en rekke aksjeselskaper bryter internasjonale normer om eierskap og etikk.
Skyhøye lederlønninger, stor mangel på aksjonærinnflytelse, styrer som ikke reflekterer aksjonærenes interesser, mangel på uavhengig revisjon, menneskerettighetsbrudd blant underleverandører, (for eksempel bruk av barn som arbeidskraft) energiproduksjon som samlet bidrar kraftig til den globale oppvarming utgjør sentrale eksempler på alvorlig svikt i bedriftene fondet har eierandeler i.
Over hele kloden
Tilsvarende åpenhet finner vi overhodet ikke spor av i Norges Banks rapportering om obligasjonsselskapene man eier andeler i. Men 60% av ca. 2060 milliarder er investert i et obligasjonsmarked som er spent ut over hele kloden.
Likevel gir Norges Bank ingen - overhodet ingen - omtale i sine årsrapporter av de etiske, sosiale og miljømessige problemer man medvirker til som investor på det globale obligasjonsmarkedet.
Dette til tross for at Graver-utvalget i NOU 2003:22 fastslo følgende:
"Selv om spørsmålet om medvirkning reiser vanskelige spørsmål, har utvalget lagt til grunn at det å eie aksjer eller obligasjoner i et selskap som kan forventes å begå grove uetiske handlinger, må anses som medvirkning til disse handlingene".
Uakseptabel risiko
Det skal lite hjerneaktivitet til for å innse at det er en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til et og annet via investeringene i det globale obligasjonsmarkedet.
Det er svært nærliggende å tro at fondet gjennom sine tallrike obligasjonsinvesteringer medvirker til produksjon og virksomhet som er grovt uetisk, på velkjente sektorer som tekstilindustri, gruvedrift, energi og våpenproduksjon.
Vet for lite
Men Norges Bank slipper ikke ut noe informasjon om de vanskelighetene disse sensitive sektorene stiller banken ovenfor. Offentligheten vet derfor ingenting om den etiske, sosiale og miljømessige kvaliteten på den største delen av pensjonsfondets investeringer - obligasjonene.
En hovedgrunn er at bankens investeringer i obligasjoner ikke gir den noen rett til å utøve eierskap. Det er bare investeringer i aksjeselskap som gjør det. Alt arbeidet med å bedre den etiske, sosiale og miljømessige kvalitet på porteføljen, for å sikre avkastningen på lang sikt, er derfor knyttet utelukkende til å utøve innflytelse på aksjeselskapene.
Skjuler medvirkning
Å være tvunget til et passivt etisk eierskap med hensyn til obligasjonene, er lite attraktivt for en eier med betydelige ambisjoner om å være aktiv. De problemer en aktiv eier ikke kan gjøre noe med er det ikke særlig fristende hverken å finne frem til eller å fortelle om.
Det betyr imidlertid at vi står overfor et alvorlig problem: Norges Bank skjuler sin medvirkning.
Det er nok en enkel mekanisme som ligger bak. Det gode og verdifulle mennesker gjør (det aktive eierskap) skygger for alt det vanskelige de ikke kan gjøre noe med. Det handler om å maskere noe - og om dette "noe" som blir maskert. Selv om begge deler er forståelig og "så altfor menneskelig" (for å sitere filosofen Friedrich Nietzsche), er ingen av delene bra.
Sprik mellom liv og lære
For når de som eier mest makt ikke gir innsyn fører det til at problemer blir skjult. På toppen av det hele er det en fondsforvalter som har tatt mål av seg til å bli blant de beste og mest gjennomsiktige i verden som skjuler misforholdene i den største del av porteføljen. Spriket mellom liv og lære er betydelig.
Det smaker derfor svært dårlig når den tidligere leder for Norges Bank Investment Mangement, Knut Kjær, er taus om den etisk passive forvaltningen av obligasjonene. Hans innlegg ga konferansen inntrykk av at den samme aktive forvaltningen gjelder alle de 7000 selskapene.
Det er galt. Den gjør ikke det.
Slipper kritikere til?
Det skal bli spennende å se hvordan den videre evalueringen av pensjonsfondet vil arte seg utover i 2008. Vil Finansdepartementet og ledelsen i Norges Bank invitere kritikere inn i evalueringsprosessen så de kan ta grep om problemene, utvikle kompetanse om dem og legge grunnlag for at folk flest kan ta stilling?
Vil myndighetene åpne for at noen får rikelig mulighet til å problematisere krinkler og kroker i det store obligasjonsuniverset som er så lukket, sammenlignet med det åpne aksjeuniverset?
Det gjenstår å se.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 22. januar 2008.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
