Aktuell innsikt:
Etter flere tiår med økt olje- og gassproduksjon må vi nå venne oss til at den samlede produksjonen er på hell. Selv om gassproduksjonen fortsatt er økende, faller oljeproduksjonen og tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at bruttoprodukt av råolje og naturgass for de første tre kvartalene i 2007 var lavere enn i samme periode året før.
Hva skal vi leve av?
Med få nye store oljefunn, må Olje-Norge forberede seg på at en epoke kan gå mot slutten. Hva skal vi leve av, og hva med den fulle sysselsettingen når flere hundre tusen arbeidsplasser kan bli borte?
I oljelandet Norge synes optimismen fortsatt å råde, noe som ikke er særlig rart når oljeprisen for første gang i historien er notert til 100 dollar fatet. Oljen har gjort oss til en rik nasjon på mange måter. Aldri før har verdiskapningen i Norge vært høyere og aldri før har flere vært i arbeid. Statens inntekter er økende og oljefondet, Statens pensjonsfond – Utland, svulmer. Med fondet skal fremtidige pensjoner sikres for en aldrende befolkning.
En fremtid uten olje
Dette er Velferds-Norge, men det sier oss ikke noe om hvor godt forberedt vi er på en fremtid uten olje.
- Hva slags arbeidskraft har vi?
- Hvilke næringer har vi satset på?
- Har forskningen gjort oss ledende på noen områder?
- Har utdanningssystemet vårt vært godt nok?
Den viktigste ressurs i et land er arbeidskraften. I dag lever imidlertid mer enn ti prosent av arbeidsfør befolkning av uføretrygd i Norge, noe som er langt høyere enn gjennomsnittet for OECD.
Tar vi med dem som også er på attføring, rehabilitering eller avtalefestet pensjon, er nærmere en halv million (!) mennesker på uføretrygd. Det vil si at hver femte person i yrkesaktiv alder er utenfor arbeidslivet.
En studie av Professor Øystein Thøgersen og stipendiat Karl Ove Aarbu ved Norges handelshøgskole (NHH) viser at utgiftene for å finansiere dette er i ferd med å bli epidemiske.
Et valg mellom kutt i velferd og offentlig aktivitet eller økte skatter vil tvinge seg frem.
Sykdomstegn ved velferdsstaten
Underlig nok er det blant de unge at det er størst vekst av nye mottagere av uføreytelser og sosialhjelp, ifølge SSB.
Det finnes ingen god forklaring på hvorfor så mange unge faller utenfor. Jeg synes det er dramatisk og et sykdomstegn for denne velferdsstaten.
De unge kan imidlertid ikke skylde på at de ble utslitt på skolebenken. Norske skoleelevers kunnskaper er i fritt fall og har vært det i flere år.
Pisa-undersøkelsen som tester skoleungdoms kompetanse i lesing, naturfag og matematikk, og som har vært behørig omtalt i mediene de siste månedene, viser at norske ungdom skårer dårligst i Norden og dårligere enn OECD-gjennomsnittet i alle fag.
Hvordan kan vi ha kommet i et slikt utdanningsmessig uføre uten at noen har grepet tak i det? Kanskje bør man se til Finland som ligger på topp i alle evalueringene. Suksessen skyldes hverken gratis frukt eller private skoler. Skolene fremheves som relative like, men trivsel står ikke høyere på agendaen enn disiplin.
Kanskje er det så enkelt som at nøkkelen til suksess er mer undervisning og testing i matematikk og naturfag kombinert med hardt arbeid?
Handling må til
Nå er imidlertid ikke tiden for årelang problematisering og diskusjon, men handling. Det er disse ungdommene som skal gi landet vårt nytt konkurransedyktig næringsliv når oljeeventyret er over.
Dessverre har vi heller ikke lagt til rette for stabile rammevilkår i forskningen. Ifølge en rapport fra forskningsinstituttet NIFU STEP, har bevilgningene til forskning de siste årene sakket akterut, både i forhold til øvrige nordiske land og til regjeringens eget løfte.
Ordet hvileskjær er brukt politisk om stagnasjonen i forskningsbevilgningen fra det offentlige. Regjeringen oppgir nå sitt eget løfte om at tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) skal gå til forskning innen 2010, hvorav det offentlige skal stå for én prosent.
Nå har forskningsministeren rett i at å knytte forskning opp mot BNP kan være vanskelig når veksten i BNP øker så mye som nå. Men samtidig er det jo nettopp i en høykonjunktur at regjeringen burde ha hatt politisk handlingsrom for å satse på forskning.
Til syvende og sist handler dette om politiske prioriteringer. Mens høykonjunkturen har gjort forskningsmålet urealistisk, opprettholder regjeringen sitt løfte om at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur innen 2014.
Dette innebærer en sterk prioritering av kultur i mange år fremover, ifølge regjeringen. Kultur er selvfølgelig viktig i en velferdsnasjon, men det er resultatet av forskningen vi skal leve av i fremtiden.
Klar for en ny epoke?
Istedenfor å sole oss i glansen av hvor godt vi hittil har gjort det som nasjon, bør vi begynne å ta fatt på utfordringene.
Jeg setter min lit til at forholdene blir lagt til rette for at vi vil få en ny generasjon av skolelys, forskere som får anledning til topp innsats og en arbeidsmotivert befolkning som vil gi landet en god fremtid etter oljealderen.
Artikkelen er publisert som Gjestekommentar – Makroøkonomi i Dagens Næringsliv 5. januar 2008 med tittelen ”Klar for en ny epoke?”.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
