Faglig perspektiv:
Et oppslag i Aftenposten 30. juli fortalte om en likkiste som var blitt stående flere timer på kaia blant paller og fiskekasser. «Et normalt produksjonsavvik» kommenterte lederen for gravferdsbransjen, og lovet forbedring. «Hensynsløst, respektløst og sårende» uttalte en pårørende, og krevde strengere retningslinjer.
Det brer seg en tiltagende nulltoleranse mot at bedrifter og ledere gjør feil. Avvik fra det planlagte og forventede får mye negativ oppmerksomhet, og følges ritualistisk opp av krav om strengere regler.
Resultatet blir byråkratiske kontrollregimer som fratar bedriftene den romsligheten som trengs for å kunne lære av sine feil. Det oppstår en feilfiksering som stjeler energi fra fremtidsrettet og nyskapende virksomhet.
Avvik og feil i ulike former er uunngåelig, og hører til dagens orden i alle bedrifter og etater. Det er nok å nevne faren for menneskelig svikt. Selv om avvik ofte har uheldige og noen ganger katastrofale følger, gir de samtidig impulser til refleksjon, læring og forbedring. Enkelte feil kan til og med vise seg å være hell i uhell.
Jakten på syndebukker
Det er imidlertid i ferd med å bre seg et syn om at nærmest alle avvik er et uttrykk for sviktende dømmekraft, udyktighet, inkompetanse eller moralsk svikt. Det jaktes på syndebukker og noen som kan stilles til ansvar. Det kreves stadig oftere nye lover og regler, strengere kontroll, mer offentlig tilsyn, og avskjed av de ansvarlige.
Byråkratiske virkemidler mot avvik og feil kan riktignok av og til være på sin plass. Når hensynet til helse, miljø og sikkerhet gjør at feil har katastrofale konsekvenser, trengs det klare regler og rutiner.
Tilsyn og instruksjon er nødvendig. Ansvaret må være tydelig, og det må gjøres gjeldende. Flygere bør lære seg sitt yrke gjennom trening i simulator, og ikke ved å feile mens de befinner seg i luften.
Feilfiksering skyldes nulltoleranse
Feilfiksering oppstår når nulltoleransen sprer seg til å gjelde alle typer feil og utilstrekkeligheter.
Så lenge alle avvik kan bli tolket som et resultat av ledelsens inkompetanse, vil ledere naturlig nok bruke mye oppmerksomhet på å sørge for at det man en gang bestemte seg for, faktisk gjennomføres. Dermed forrykkes en nødvendig balanse mellom oppfølging av tidligere beslutninger, og fokus på nye utviklingstrekk.
Regelverk og retningslinjer er i ferd med å bli svært detaljerte. Risikoen for uforvarende å bryte dem blir høyere. Selv bagatellmessige overtramp og avvik kan imidlertid få stor oppmerksomhet i det offentlige rom. Mange vil tolke overtrampene som et uttrykk for ledelsens udugelighet og svake moral, eller som et resultat av en ukultur.
Krever mye tid og energi
Håndteringen av slike saker tar mye tid og energi, og ledelsen vil naturlig nok ha skarpt fokus på dem. Det ville vært utmerket dersom reglene var fornuftige og godt tilpasset virksomheten.
Når de derimot er unødig detaljerte, og detaljeringsgraden ikke står i forhold til avvikets skadevirkninger, kan resultatet bli at uforholdsmessig mye av ledelsens og bedriftens ressurser brukes på å sikre konformitet. Mye tid brukes på dokumentasjon og formelle prosedyrer. Frykt for å bli tatt i feil gjør også at mange vil tviholde på etablerte rutiner som de vet fungerer.
Feilfikseringen har gode vekstvilkår i et samfunn som det norske. Regulering gjennom lover og offentlig tilsyn har lange tradisjoner. Som et lite og egalitært samfunn har vi også tradisjon for å stå til rette for hverandre. Sånn sett er alt ved det vante.
Prøving og deiling gir nyskaping
Når globaliseringen nå for alvor skyter fart, øker imidlertid kravene til nyskapning og omstillingsevne. Et viktig bidrag til dette vil være å la bedriftene og deres ansatte få anledning til å prøve og feile uten å bli utsatt for spott og spe, og å gjøre regelverket mer romslig for avvik og feil som ikke truer helse, miljø og sikkerhet.
Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 11. august 2008 under vignetten ”Gjest på mandag”.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
