Aktuell debatt:
Gode offentlige tjenester fordrer økte skatter, hevder Victor D. Norman. Trolig er pensjonsreformen langt viktigere enn økte skatter.
Det har i den senere tid pågått en skattedebatt i Dagens Næringsliv i kjølvannet av Victor D. Normans kronikk. Normans hovedpoeng er at økte krav og ønsker om gode offentlige tjenester setter de offentlige finanser under press.
Ettersom ordninger som innebærer at utgiftene i større grad skyves over på brukerne er politisk uakseptable, er den eneste utveien å øke skattene.
Eldrebølgen kommer i 2020
Det er fremtidens behov som er Normans anliggende. Han sier imidlertid lite om hvor langt inn i fremtiden han ser. Her har tidsperspektivet en selvstendig betydning.
De nærmeste årene vil den demografiske situasjonen medføre en styrking av de offentlige finansene. Det er først etter 2020 at eldrebølgen virkelig slår til.
I dette perspektivet er Normans utsagn uklare.
- Argumenterer han for å øke skattene når eldrebølgen kommer? I så tilfelle forskutterer han skattedebatten med mange år. Hva som er politisk mulig eller umulig i 2020 er det videre vanskelig å ha noen formening om i dag.
- Argumenterer han for at vi skal øke den offentlige sparingen i dag for å finansiere morgendagens offentlige sektor? I så fall henger han seg på en debatt som har pågått lenge blant økonomer, knyttet til generasjonsregnskapet og handlingsregelen, og her bidrar Norman med lite nytt.
Generasjonsregnskapets time
Debatten om bruk versus sparing av oljeformuen har eksplisitt vært knyttet opp til utviklingen i de offentlige finanser i et langsiktig tidsperspektiv.
Det såkalte generasjonsregnskapet er konstruert for å avdekke om en videreføring av dagens politikk gir en skjev fordeling av skattebyrder mellom generasjoner. Finansdepartementets egne beregninger tydet på at generasjonsregnskapet var omtrent i balanse rundt årtusenskiftet.
Riktignok har nyere anslag om utviklingen i forventet levealder skapt en viss ubalanse. Den i utgangspunktet gode nyheten om at vi kommer til å leve lenger, får bena til å skjelve hos byråkrater i finansdepartementet, ettersom pensjonsforpliktelsene da vil øke.
Eller må de nødvendigvis det?
Definisjonen på uendret politikk
Holder vi oss til generasjonsregnskapet, kommer det helt an på hvordan vi definerer uendret politikk.
Hvis uendret politikk på pensjonsområdet betyr uendret pensjonsalder, er det klart at høyere levealder betyr økte forpliktelser for staten.
Defineres derimot uendret politikk som at pensjonstiden som andel av samlet levetid skal være konstant, vil ikke økt levealder ha særlig betydning for generasjonsregnskapet, ettersom pensjonistene som andel av befolkningen endres lite.
I tillegg vet vi at verdien av petroleumsformuen har økt betydelig som følge av oljeprisutviklingen. Med den alternative definisjonen av uendret politikk ville det ikke forundre oss om generasjonsregnskapet går i balanse eller i pluss.
Fremtidens pensjonsforpliktelser er svært viktige for statens langsiktige finanser.
Hvis en person med forventet levealder på 80 år går av som 62-åring, vil han være pensjonist i 18 år, 50 prosent lenger enn hvis han går av som 68-åring. I tillegg kommer høyere skatteinntekter i de årene han jobber.
Skal vi oppnå tilsvarene bedring av de offentlige budsjetter ved hjelp av skatteøkninger må skattene øke kraftig.
Når det gjelder afp-ordningen bidrar riktignok partene med en del selv, men fremdeles sitter staten med en betydelig del av regningen. Hvor mye skatten må økes har vi ikke regnet på, men vi finner det sannsynlig at økningen vil være så formidabel at den betraktes som politisk urealistisk.
Minst behov for å øke skattetrykket
Det er mulig Norman har et poeng i at vi undervurderer fremtidige kostnader knyttet til velferdsoppgavene, blant annet som følge av økte krav til kvalitet. Det er imidlertid også forhold som drar i motsatt retning, og som tilsier at beregningene gjort av Statistisk sentralbyrå kan være for pessimistiske.
Økt levealder går sammen med bedret helsetilstand for den enkelt aldersgruppe – fremtidens 81-åring krever mindre ressurser enn dagens. Det virkelig store ressursbehovet knytter seg til de siste par årene av et liv.
Tilbudssiden kan også endres, for eksempel kan pleie i fremtiden bli en tjeneste som i stor grad kan kjøpes i et velutviklet internasjonalt marked.
Skattespørsmålet vedrører den langsiktige utviklingen i offentlige finanser – diskusjonen må knyttes til generasjonsregnskapet – og en må ikke glemme at statens finanser er blitt betydelig styrket etter årtusenskiftet.
Norge er antagelig et av de siste landene i Europa som har behov for økt skattetrykk.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 18. februar 2008.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
Espen R. Moen, Christian Riis og Erling Steigum, professorer ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.
