Økonomi for humanister:
Økonomi er neppe et fagområde for humanister. Likevel er det (minst) ett aspekt ved den økonomiske fortelling vi humanister kanskje kan ha noe å bidra med – ved nettopp å lese økonomiske teorier som fortelling(er), eller snarere som en slags helteepos.
Følgende ubeskjedne spørsmål kan reises: Hva er det som ligger til grunn for tenkningen forut for utregningene, forut for det matematisk målbare som utkrystalliserer seg i – og forvandles til – økonomiske modeller?
Jeg vil nærme meg det jeg mener er noe av grunnpilaren og ledetråden – das Leitmotif? – for denne tenkningen og gløtte inn i fem fortellinger, fortellinger som legger sterke føringer for politisk så vel som økonomisk praksis, også i dagens turbulente – og for mange livstruende – tider.
Den første fortellingen: Den økonomiske mann
Utgangspunktet for fortellingen om den universelle, økonomiske mann. Som en slags minste felles multiplum, er hans eget-begjær – begjær etter penger som middel til andre former for ego-tilfredsstillelse.
De som da når en posisjon som gir dem innflytelse, vil så å si automatisk engasjere seg selv til fordel for et samfunnsmaskineri «til beste for alle». Det selviske og grådigheten vil – på nesten mirakuløst vis – holdes i tøyler.
Det vil sågar kunne forenes med en like universell form for rasjonalitet fordi «alle» vil se seg tjent med å følge spillets regler i en slags vinn-vinn-situasjon: Enhver økonomisk aktør vil så å si automatisk søke etter nyttemaksimering, basert på tanken om minst mulig energi for å oppnå et best mulig resultat (En analogi hentet fra naturvitenskapens tyngdekraft, hvor for eksempel en partikkel velger «minste motstands vei»).
Man vet, riktignok, at dette er en idealmodell, men lar den like fullt fungere som ledetråd i fortellingen om den økonomiske mann.
Den andre fortellingen: Det frie valg
Den man studerer, er den selvhjulpne, autonome og uavhengige voksne mann – en mann i aldersgruppa 25 til 60 år? – i stand til å foreta rasjonelle valg på et mulighetenes marked.
Mellommenneskelige relasjoner av annen karakter enn den man måler i lys av nevnte nyttemaksimering, ses selvsagt, men overses langt på veg – fordi slike relasjoner vanskelig lar seg måle? Maktstrukturer mellom det man kaller første-, andre- og tredjeverden-land, ses også, men inntar en beskjeden plass i dette ubeskjedne økonomiske univers.
Kjønn – og etnisk tilhørighet – synes irrelevant for aktører på markedsarenaen. Riktignok opererer man med benevnelser som «constraints» (begrensninger) eller «differences in natural endowments» (naturlige forskjeller) uten at dette influerer grunnleggende tenkningen om det frie valg.
Poenget er jo at det for svært mange mennesker hovedsakelig og kontinuerlig handler ikke bare om begrensninger, men om både hindre og uoverstigelige barrierer. De nevnte «naturlige» forskjeller problematiseres knapt. Hva som måtte være kultur- og samfunnsskapte forskjeller, inngår i denne type tenkningen bare som marginale fenomener.
At vi alle både begynner og avslutter våre liv som hjelpetrengende, framstår i denne type tenkning fortrinnsvis som «unntakstilstander». Mens våre liv kontinuerlig er en blanding av tilhørighet og adskillelse, er analyseobjektet og basis for økonomisk tenkning det uavhengige enkeltindividet – så å si hevet over tid og rom, i all sin fortryllende og forføreriske abstraksjon.
Den tredje fortellingen: Den eiegode patriark
Den økonomiske standardmodell av familien er historien om den altruistiske, hjertevarme familiefar.
Menneskesynet innen dominerende økonomisk tenkning er således meget ambivalent – om ikke motstridende: Mens man anser det ego-sentrerte som grunnleggende drivkraft hos menn(esker) utenfor hjemmet, dvs. det felt man vektlegger og hvor kontrakter inngås, forutsetter man så å si en familiemodell basert på altruisme.
Mannen vil til enhver tid foreta de best mulige avgjørelser på vegne av samtlige familiemedlemmer, sin kone inkludert. På denne måten konstrueres familien som en individuell aktør og relativt enkel å håndtere både politisk, økonomisk og vitenskapelig.
Når kvinner har entret ulike økonomiske arenaer uten at dette har bidradd til grunnleggende endringer i den økonomiske tenkningen, kommer den private sfæren til å framstå som politisk problemfelt – alt mens denne holdes (u-)trygt lengst mulig unna det økonomiske liv.
Private maktstrukturer synes irrelevant. Historien om den gode far er i beste fall mangelfull. Konsekvensene denne fortellingen har, er at den overser flesteparten av dagens mennesker, ikke bare kvinner, barn, syke, eldre osv., men også det faktum at det ofte er kvinner som er eneforsørgende og særlig i fattige land.
(Antakelig inngår dette, det vil si disse utallige millioner mennesker, i forståelsen av de marginaliserte abstraksjoner som «differences in natural endowments».)
Den fjerde fortellingen: Den hjemmeværende kvinne og det uproduktive arbeidet
Det er selvsagt ingen tilfeldighet at arbeid tilhørende den reproduktive sfære, ikke regnes inn i bruttonasjonalprodukt (BNP). Å inkludere dette, har aldri hatt høy prioritet blant rådende økonomer. Det man der produserer til eget nødvendige bruk, er uten verdi.
Med dagens økonomiske politikk blir denne type arbeid dessuten vanskeliggjort fordi man krever dyrkbar mark brukt til produkter for eksportmarkedet. Budsjettbalanse på markedets premisser blir viktigere enn livsvilkårene til de involverte, til de som daglig kjemper en kamp for å overleve. Konsekvensene dette får ikke minst for mennesker i fattige land, burde være vanskelig å overse. Og selvsagt ses dette, men også dette marginaliseres.
Det kunne stått i fokus – og dermed forårsaket endring av både modeller og kalkyler, muligens revet bort selve fundamentet for markedstenkningen?
Den femte fortellingen: Et marked av ideer
Denne fortellingen er et klassisk eksempel på en form for økonomisk imperialisme i mer enn én forstand. På den såkalte markedsplass av ideer skulle de beste ideene få sin verdi på grunnlag av troverdighet og således vinne fram – nærmest av seg selv og som resultat av den frie konkurransen mellom de ulike aktører. I et slikt perspektiv finnes knapt kulturforskjeller, makt eller kjønn.
Den sosiale konstruksjon av det man undersøker, er lite iøynefallende. Anvendelse av egne, kulturspesifikke termer for å forstå og fange inn mennesker tilhørende andre samfunn og folkeslag, deres normer og livsstil, er dessuten – og som enhver antropolog vil vite – nytteløst og fører helt galt av sted.
Selvsagt kan økonomenes streben etter universelle og matematisk målbare adferdsmønstre, basert på temmelig abstrakt tenkning om rasjonalitet og det frie valg, være både vitenskapelige og legitime. Og selvsagt fins det blant økonomer flere og dels ulike fortellinger.
Men mer enn de fleste andre vitenskapelig fortellinger, lar man jakten på det universelle og målbare blende for andre vitenskapelige tilnærminger – slik man langt på veg gjør det innenfor forskning om internasjonale relasjoner. (To opphøgde vitenskapelige disipliner som, sett under ett, utgjør en livsfarlig symbiose.)
Heltene har det for enkelt
Dermed blir det liten plass til grunnleggende alternative bilder og fortellinger, og forskere fra felt tør knapt komme med supplerende pip. Det å gå bak tallene og lese tenkningen og menneskesynet som muliggjør opprettholdelsen av troen på markedsliberalismen, kan være én måte å skape rifter i det temmelig magiske tåkesløret den dominerende økonomiske fortelling er – eller var? – innhyllet i. Heltene i og utenfor det økonomiske epos har hatt det for enkelt. Heller ikke i dag ser de ut til å være grunnleggende truet.
Mislykkete fusjoner, kursfall, korrupsjon med mer har – inntil nå? – blitt framstilt fortrinnsvis som ting som «bare skjer» – eller «bare skjedde»? Det var – og er? – midlertidige uheldige hendelser innenfor et i hovedsak velfungerende system.
Derved opprettholder man ganske enkelt det som karakteriserer epos: helten(e) møter alltid vansker – som vil og kan overvinnes. Når enkelte i dag søker å dekode spekulantenes adferd for å utforme matematiske modeller som kan forklare, forutsi og så å si forutse det som skjer eller kommer til å skje i det økonomiske liv, sier dette atskillig om hvor vanskelig det er å få visse typer vansker inn i det lineære eposet.
Det sier samtidig atskillig om hvem som innehar maktposisjoner i den økonomiske diskurs – som økonomisk epos. Når den økonomiske rasjonalitetsforståelse langt på veg også i dag synes tilnærmet ferdigtenkt (rasjonalitet forstått som det kalkulerende, nyttemaksimerende mennesket), synes det heller ikke nå maktpåliggende å tenke grunnleggende over egen tenkning innen dominerende økonomiske tenkning (sic).
Den markedsøkonomiske tenkningen opprettholder i stor grad det cartesianske skillet mellom forskersubjektet og det han studerer. Begjæret etter en universell fornuft baserer seg på å etablere en symbiose mellom menneskets intellekt og universet, det rasjonelle og det reelle.
Triumfen til denne ikke-kroppslige rasjonaliteten bidro i sin tid til opprettholdelsen av todelingen mellom fornuft og følelser, det åndelige og det kroppslige, orden og kaos og så videre.
I dette ligger drømmen om en spesifikk form for symmetri, der det ene, fornuften, sannheten og det objektive, får sin bekreftelse via motpolene, det irrasjonelle, falske og subjektive. Når det irrasjonelle – følelser, frykt, panikk og begjær – til de grader har fått dominere den økonomiske praksis, kunne man forventet en mer radikal kritikk av markedstenkningen enn den vi nå har opplevd. Tenker jeg.
Og mens man innen de fleste vitenskaper synes å ha innsett det faktum at forskerens perspektiv i høgeste grad er kontekstavhengig og må forstås i lys av tid og rom – samt kjønn, etnisk tilhørighet og makt – synes man innen dominerende økonomisk forskning fremdeles å fastholde troen på en – i alle fall tilnærmet – universell, objektiv og sågar mål- og forutsigbar fornuft. Det er i dette lys eller mørke de nevnte fortellingene i den økonomiske tenkningen er mulig og kan forstås.
Mitt eget bidrag, som samfunnsengasjert språkforsker, og min egen fortelling, kan selvsagt karakteriseres som både forenklet og unyansert.
Å gløtte inn til noe av det som muliggjør dominerende økonomisk tenkning – og økonomiske praksis! – fra et litteraturkritisk og en smule Foucault-inspirert ståsted, er uansett én mulig og alternativ åpning inn til et hittil temmelig monotont og monokulturelt landskap.
Nettopp derfor etterlyser jeg flere aktører enn fagøkonomer på den økonomiske diskursive arena – det være seg språkforskere, filosofer, antropologer og andre. Kanskje vil dette kunne bidra til å få fram andre fortellinger enn det nevnte epos og med andre helter enn dagens – hvis vi da trenger å ha noen helter i det hele tatt.
Artikkelen er publisert i Klassekampen 29. november 2008 under vignetten ”Med andre ord” med tittelen "Økonomi for humanister?".
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
