Politikk og økonomi:
Finansdepartements oppgave er å si nei – og å lage de begrunnelser som får oss til å godta nei. Derfor har det knesatt tre dogmer:
1. Badekar-dogmet:
Norge er som et badekar. Hvis det ikke er fullt, kan vi fylle på med penger opp til randen, slik at kapasiteten utnyttes. Men pøser vi på mer, vil pengene bare renne over til ingen nytte – ja, bent frem til skade: Vi får ikke mer, men mindre for pengene. Begynner det å renne over, tar derfor Norges Bank fra oss penger ved høyere renter, slik at vi ikke bruker mer av dem enn vi har ledige ressurser («inflasjonsmålet»).
Mange av økonomiens begreper og modeller handler om badekaret – for eksempel «motkonjunkturpolitikk» eller «styringsrente». Og selvsagt «handlingsregelen» for bruken av oljeinntektene: Vi kan ikke fylle alle oljepengene i badekaret – bare avkastningen av dem. For flere penger gir ikke flere goder – de gir bare høyere priser for de samme goder.
Dogmer følges av syndefallshistorier, moral og dommedagsprofetier. Stikkordene for syndefall er «Kuwait-økonomi» og «Hollandsk syke». Kuwait-økonomi vil si å la et land bli helt avhengig av én ressurs (olje) og leve høyt på inntektene fra den – rikdommen kommer da i veien for varig vekst.
Og ensidighet gir sårbarhet – faller oljeprisen, strupes velferden. «Hollandsk syke» er historien om hvordan Holland, da landet fant naturgass i 1950-årene, straks brukte alle pengene på velferd, fikk prisstigning og dermed ruinerte annen eksportindustri – altså blåmandag.
Moralen gjentas ofte: «Det kommer ikke sykepleiere ut av borehullene i Nordsjøen.» Kort sagt: Badekaret gir den sentrale fortelling for å holde oss på plass. Tar man badekaret fra en gjennomsnittsøkonom, tar man livslykken fra ham med det samme.
2. Katthult-dogmet:
Dommedagsprofetien er knyttet til at Norge får stadig flere eldre, som blir skrøpelige i flere år. Vi står foran en eldretsunami. Og skal vi ikke alle havne i et fattighus i Katthult som Emil fra Lønneberget laget tabberas for – ja, da må vi ha penger på bok.
3. To-regiments-dogmet:
Penger brukt over statsbudsjettet (Regiment 1) har en annen effekt enn de samme penger brukt av Norges Bank (Regiment 2) på samme måte. Etter dette dogmet går statsbudsjettets penger rett i badekaret og skaper press, mens Norges Banks pengebruk i utlandet ikke har noen rekyleffekt i badekaret.
Utfordrer trippeldogmene
Nå utfordres trippeldogmene intellektuelt, praktisk og politisk. Først fordi oljeinntektene øker mye raskere enn før anslått. Pensjonsfond-Utland er nå på 2000 milliarder kroner – og kan lett tredobles de nærmeste år. Det blir mer for de gamle og skrøpelige.
Dernest fordi tidligere finansminister Per Kleppe nylig foreslo å bruke noe av disse ekstra inntektene til et skippertak for vei og jernbane. Men for å unngå at investeringene havner i badekaret, mener han at det må gjøres uten bruk av norske realressurser. Alt importeres, og ved prosjektets slutt forlater arbeidskraften landet. Reaksjonen har vært helt pavlovsk, i tråd med trippeldogmene: Aps medlemmer av finanskomiteen og statsråd Dag Terje Andersen avviste kontant forslaget – de vil ikke engang følge Kleppe i å utrede det.
Hjemmeoppgave 1:
Det kom ikke sykepleiere ut av Nordsjøen. Men det er kommet over 100 000 polakker til Norge de senere år – godt over antallet norske sykepleiere på 80 000. Polakkene gir oss bygg – uten å oversvømme badekaret. Dels fordi mange av dem er underbetalt, dels fordi de sender sine norske kroner til sine polske koner. De gjør som Pensjonsfond-Utland: henter pengene i Norge, men bruker dem ute. Hvilke lærdommer kan trekkes?
Hjemmeoppgave 2:
Utbyggingen av Melkøya er en ny industriskandale: Overskridelsene er nå på mer 20 milliarder (tre Mong) – og mer vil følge. Til sammenligning: Hele veibudsjettet er på 15 milliarder. Ved utbyggingen på Melkøya har det vært ansatt flere utlendinger enn nordlendinger. Hvorfor er det mulig for oljeanlegg, men ikke for veianlegg?
Hjemmeoppgave 3:
Etter to-regimentsdogmet har det ingen rekyleffekt at Norges Bank plasserer 2000 milliarder kroner i utenlandske verdipapirer, som Volvo eller Carlsberg. Og banken har investert 4 milliarder i Apple med hovedkvarter i Cupertino. Hvis vi brukte 1%, 40 millioner, på å sende studenter til naboen Stanford – altså investere i humankapital – ville det etter to-regimentsdogmet gi sterke rekyler i badekaret. Forklar forskjellen.
Jeg tipper Arbeiderpartiets økonomer og regjeringens medlemmer får god tid til å besvare disse hjemmeoppgavene etter neste valg. Og jeg ville ikke forbauses om en regjering der Frp er med, straks ba Per Kleppe lede den utredning han har foreslått – med frist til å levere den innen 100 dager.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 18. juli 2008 med tittelen "Finansdepartements-koden".
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
