Finansfolk investerer mye i sitt selvbilde og sitt verdensbilde - i en heltehistorie om hva de gjør og hvordan markeder bør styres. Aktørene bør tjene sine egne interesser og plassere pengene der de etter rasjonell kalkyle gir størst utbytte.
Økonomisk virke bør overlates til markedet og markedet mest mulig overlates til seg selv. Det staten driver med er «inngrep», som egentlig er til stengsel for dem som har initiativ, mot og driv. For det er de handlekraftige næringslivets menn som er verdiskaperne, ja bent frem er samfunnets helter.
Politikere er tusseladder - velmenende, men akk så villfarne. Der investorer pusher utviklingen og øker nasjonalproduktet, der er politikerne til bry og staten til heft. Det er nyskaperne som med intuisjon og instinkt makter å destillere essensen fra alle de motstridende krefter på markedet. De er praktikerne som med erfaring og teft ser mønstret og skaper muligheter.
Men der entreprenørene tar risiko og satser egne penger, møter de offentlige stengsler, bånd og tvang, - ja, papirmølle, skjemavelde og lovjungel. Særlig hemmes de av maset om likhet.
Lokket av eventyrlønner
For det som driver til innsats er klipp, bonuser, eventyrlønner, gullpensjoner og fallskjermer. De ser på seg selv som enere, en elite, en rase for seg.
De hindres av janteloven og lider smertelig ofte Gullivers skjebne: Bindes ned av alle lilleputter slik at de ikke får gjort voksen manns jobb. Dette bildet bekreftes av det politikere, byråkrater og rådmenn steller i stand nå de skal prøve seg på markeder de ikke behersker: Terra!
Variasjoner over dette temaet finner man på side 2 i Dagens Næringsliv, i Siv Jensens liberalistiske litani og når høyrefolk vil vise at de kan tenke prinsipielt. Velkommen til virkeligheten: Sammenbruddet i finansmarkedene har gitt en realitetssjekk - og tesene ovenfor er skutt ned en for en. Den siste uken har gitt oss en sosialdemokratisk leksjon vi må til 1929 for å finne maken.
Risikoen skjult – ikke spredt
Sa vi rasjonelle aktører? Der vi høsten 2007 fikk avdekket at Terra-kommunene ikke visste hva de kjøpte, vet vi nå at dét er faktisk normalen i verdens fremste finansinstitusjoner!
De pushet boliglån på folk som ikke kunne betale, som kjøpte hus til oppblåste priser som ikke kunne vedvare. De som laget boliglånene krevde ikke pant - de laget pynt.
Finansaktørene klippet lånene opp i biter, blandet dem med lapper fra andre skyldnader og solgte dem til hverandre under navn av «finansielle innovasjoner» - og fikk selv inntekter proporsjonalt med salget. De mente at de spredte risiko når det ble gjort på en slik måte at ingen av dem skjønte hva de gjorde.
Men risikoen var ikke spredt - den var skjult. Sjefen for Federal Reserve, Alan Greenspan (en disippel av Ayn Rand) ga pådrag til utviklingen ved å sette renten ned og slippe likviditeten løs, samtidig som president Bush gjorde USA til verdens største gjeldsslave. Mange advarte tidlig - og sent! - men champagnekorkene fortsatte å smelle.
Den store smellen
Så kom den store smellen. Og det som nå driver aktørene, er ikke fornuft, men frykt. De «rasjonelle aktører» er tatt av panikken.
Nå når det hele har raknet (igjen) har man (igjen) oppdaget at markedet ikke kan overlates til markedet. Bush-regjeringen, som har stått for en systematisk avreguleringspolitikk, måtte gå til den største sosialisering i USAs historie da staten måtte redde nøkkelbankene Fannie May og Freddie Mac.
Finansaktørene som påsto de bør betales ekstra for selv å ta risiko, krever at staten må inn for å overta tapet. De som har klaget på offentlige inngrep, krever at staten må ta grep. De som har besværet seg over trygdemisbruk, er blitt institusjonelle sosialklienter.
Et lokalt eksempel er Tor Olav Trøim - høyre hånd for Norges rikeste mann, skipsreder John Fredriksen, som i 2006 ble skatteflyktning til Kypros. Trøim krevde onsdag at Statens Pensjonsfond må inn for å redde det fallerte AIG, verdens største forsikringsselskap! (Uncle Sam måtte gå inn tirsdag).
Og Siv Jensen, som klager over det offentliges sløsing, har ikke hatt noen kommentarer til at det faktisk talt er oss, arme skattebetalere og rentebetalere som nå skal dekke eksessene. (Oljefondets tap holdes ellers i tussmørke).
Privatiserer fordeler – sosialiserer ulemper
Økonomene taler om moral hazard når en aktør selv ikke må bære konsekvensene av egne valg, og tar uvørne sjanser fordi andre raker kastanjene ut av ilden når de feiler.
Det er nettopp slik «moralsk vanakt» man inviterer til når spekulantene høster gevinstene mens skattebetalerne bærer tapene - bare de blir store nok.
En kapitalisme der fordelene er privatisert og ulempene sosialisert har skapt de kriser vi nå ser. Problemet har ikke vært for mye regulering - krisen skyldes for lite regulering.
Man kan bli sosialdemokrat av mindre.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 19. september 2008 med tittelen ”Helter på rømmen”.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
