Den globale finanskrisen har rammet verdensøkonomien hardt og brutalt. Amerikanske boligeiere har lånt over evne. Amerikanske investeringsbanker har gått konkurs. Amerikanske og europeiske storbanker er blitt overtatt av det offentlige. Island er nær det totale økonomiske sammenbrudd.
Wall Street, selve symbolet på den finansielle markedsøkonomiens vekstkraft og magi, ligger tilbake på slagmarken med brukket rygg og strenge begrensninger på hvor mye de kan bevilge seg selv i kompensasjonspakker.
Selv finansminister Kristin Halvorsen og sentralbanksjef Svein Gjedrem har måttet åpne den store statlige pengesekken for å tilføre flere hundre milliarder kroner hardt tiltrengt likviditet til det norske bankvesenet.
Sikker som banken
Norske banker som skulle være så solide at ingen bankkrise kunne ramme dem igjen. Det var det vi fikk høre etter forrige bankkrise på begynnelsen av 1990 tallet. Jeg var selv en av forskerne fra NHH som analyserte årsakene til bankkrisen den gang. Så viste det seg at det globale finansmarkedet var så gjennomintegrert at også de norske bankene hadde gjort seg totalt avhengig av det internasjonale interbankmarkedet.
Dermed var vi plutselig i en situasjon hvor tilliten til bankene og finansmarkedet hadde forsvunnet, børsene over hele verden stupte, og de økonomiske nedgangstidene truer oss alle. Mangelen på arbeidskraft var snudd til begynnende ledighet i de mest konjunkturutsatte bransjene. Spørsmålet er hvor dyp og hvor langvarig de økonomiske nedgangstidene vil bli. Noen snakker om at de mørke trettiårene kan komme tilbake. Ingen vet i dag svaret.
Den overlegne finanssektoren
Hvordan kan vi forklare denne nedsmeltingen av vår tids vekstsektor nummer 1, finanssektoren? Det er noe paradoksalt i at selve symbolet på den frie markedsøkonomien måtte be staten om inngrep, reguleringer og overtakelse.
I oppgangstidene definerte finanssektoren seg som overlegen alle andre sektorer. De hadde utviklet de mest avanserte matematiske risikomodeller.
De betalte høyere lønninger, bonuser og opsjoner enn alle andre sektorer i samfunnet. De unge mannlige sjefene med sine elegante dresser og sine glitrende eksamener i finans var de uovervinnelige.
Finansøkonomene begynte å snakke om behovet for ny økonomisk teori som kunne forklare vedvarende økonomisk vekst med lav inflasjon og høy oljepris. Norge med sine store oljeinntekter var den store vinneren. Alt syntes å lykkes i verdensøkonomien. Så smalt det.
Noe fundamentalt galt
Det har vært et eller annet fundamentalt galt med den internasjonale finanssektoren, spesielt i USA, men også i de europeiske og asiatiske finanssentrene.
For det første hadde faget finans fjernet seg fra de andre fagene ved de internasjonale handelshøyskolene. Det hadde langt på vei kuttet forbindelsen med samfunnsøkonomien. Det hadde også fjernet seg fra resten av bedriftsøkonomien og ledelsesfagene. Finansfaget var blitt det avanserte vinnerfaget med de mest avanserte matematiske modellene. De hadde utviklet modeller og produkter som kun de mest innvidde forstod.
Det var ikke lenger behov for å skjønne næringsliv og verdiskaping, det var nok å beherske matematikk og avanserte regnemodeller. Det var nærmest som om risikoen kunne regnes bort.
Eksempler her hjemme var Terra kommunene som investerte i finansielle produkter som ikke en gang de som solgte produktene forstod. Selv pensjonister på aldershjemmene begynte å sette sparepengene sine i strukturerte produkter som lovte avkastning på linje med Nigeriabrev.
Grunnleggende sammenhenger
Den globale finanskrisen har vist at vi ikke trengte noen nye økonomiske teorier. Det er noen grunnleggende sammenhenger som ser ut til å holde på tvers av tid og sted og næring.
Det må være samsvar mellom inntekter og kostnader. Det går altså ikke an over tid å leve over evne. Det gjelder både for vanlige forbrukere, risikovillige investorer og hele nasjoner. Det er nok å minne om amerikanske boliglånstakere og amerikansk økonomi under president George Bush.
Dersom en vil investere i aktiva med risiko, bør en sørge for å ha betydelig med egenkapital. Høy gearing vil normalt alltid slå tilbake. Dersom noe vokser for raskt, vil det komme etter en tid komme ned igjen. Vi så det under dot.com krisen. Vi ser det i dagens boligmarkeder.
Høy kredittvekst med små krav til sikkerhet, driver opp veksten i andre sektorer. Så lenge alt går opp, vil enhver vekstglad investor med lett tilgang til kreditt tjene penger. Når oppgangen snur, har de samme bankene og investorene som vokste raskest, ingen motstandskraft.
Krisehjelp fra staten
Da må bankene vende seg til staten for krisehjelp. I første omgang er det nødvendig med likviditet. I neste omgang kan det bli nødvendig med ny egenkapital. Det var det som skjedde med de norske bankene under finanskrisen ved begynnelsen av 1990-tallet. Det er det samme som skjer med amerikanske og britiske banker nå.
Markedsøkonomien trenger altså en sterk stat for å kunne fungere når krisen rammer. Markedsøkonomien har behov for å regulere sitt blodomløp, finanssektoren.
Næringslivet kan ikke fungere uten kreditt. Ikke vanlige forbrukere heller. Det som gjør det vanskeligere å finne løsninger i dag, er at finanssystemet er integrert og globalt. Det betyr at regjeringer må opptre i fellesskap for å løse finanskrisen. Heldigvis synes både den amerikanske regjering og EUs regjeringer å ha forstått nettopp dette. Derfor ser vi at krisepakker lanseres samtidig i stadig flere land, nå også i Asia.
Slutten på det amerikanske hegemoni
Sett fra Asia representerer den globale finanskrisen slutten på det amerikanske hegemoniet i verdensøkonomien. Mange ser også slutten på en liberal markedsøkonomi hvor alle markeder er deregulert.
Staten må få en ny og sterkere rolle, i hvert fall når det gjelder å utvikle nye kjøreregler for markedene. Paradoksalt nok synes veien å gå via statlig eierskap i finanssektoren, og det er neppe noen god og varig løsning. Spørsmålet er om vi ikke behøver overnasjonale reguleringer om vi skal tøyle den globale finanskrisen og få det økonomiske kretsløpet til å fungere igjen. Det handler nemlig om å skape ny tillit.
Det er ikke noe galt med en verdensøkonomi med stor vekstkraft og lav ledighet. Aldri har vel så mange blitt ført ut av fattigdommen i Asia som under det siste tiåret med høy vekst. Aldri har vel velstandsøkningen i Norge vært så høy.
Det som er galt er at en liten klasse av finansfolk og finansspesialister har fått ture frem uten innsikt i grunnleggende verdiskaping og med egen vinning som mål og drivkraft. Finansfaget må gå i seg selv og finne ut hva som er galt i det de har lært og hva finansinstitusjonene har anvendt. Det leie er at vi måtte få en global finanskrise for å rydde opp i dette systemet.
Artikkelen er publisert som analyseartikkel i Økonomisk Rapport nr. 11/2008.
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter til denne artikkelen på E-post til 
