Bolig- og finanskrisen i Amerika:
Sommeren 2006 startet et forsiktig prisfall i det amerikanske boligmarkedet. Men prisfallet har nå – to år senere – fått farten kraftig opp. Prisnivået nå ligger nærmere 20 prosent under toppnivået, uten klare tegn til at bunnen er nådd. Antall boliger på tvangsauksjon i mars 2008 var over det dobbelte av tallet ett år tidligere. Tre prosent av eide boliger står nå ubebodd, mot normalt litt over halvannen prosent.
Fallende boligverdier virker dempende på samlet etterspørsel etter varer og tjenester. USA er nå trolig inne i en resesjon, det vil si to på hverandre følgende kvartaler med negativ realvekst i økonomien.
Problemene i boligmarkedet er imidlertid bare for toppen av isfjellet å regne.
Uføre for finansvesenet
Hva som gjør situasjonen bekymringsfull er hvordan det amerikanske bank- og finansvesen er kommet ut i et uføre, generert av subprime-lånene, men forsterket gjennom en atferd som vanskelig kan kalles annet enn uforsvarlig.
Ben Bernanke, sjefen i den amerikanske sentralbanken Fed siden februar 2006, har kalt denne atferden for ”neither responsible nor prudent”. Martin Wolf kan opplyse oss om at dette er sterke ord i en sentralbanksjefs munn. Vi andre ville sagt ”criminal and crazy” (Financial Times 26. mars 2008).
Hva skyldes denne atferden? En ting er verdipapirisering der subprime- og andre lån legges i en pott og nye obligasjoner utstedes basert den forventede kontantstrømmen fra disse lånene. Banker som har ydet lån til huseiere, får vippet disse lånene ut av egne bøker. Pengene som kommer inn ved salg av nyutstedte obligasjoner, kan anvendes til å yte nye lån.
Men hvilken pris er markedet villig til å betale for disse obligasjonene?
Finansiell ingeniørkunst
Her kommer finansiell ingeniørkunst inn i bildet. Kjøpere av slike obligasjoner kan velge mellom ”helt sikre” – gradert som triple A – eller gradvis mindre sikre, analysert av selskaper som driver med profesjonell kredittvurdering.
Dess dårligere kredittvurderinger, eller rating, dess høyere rente. Forventet kontantstrøm fra de nederste transjene er ofte så usikker at den ingen rating får.
I stedet gjemmes slike råtne epler bort i egne foretak, gjerne eid av investeringsbanken som står for verdipapiriseringen, men ikke synlig i de offentlige regnskapene. Cayman Island og andre skatteparadiser er da greie å ty til.
Mer komplekse produkter
Med stor usikkerhet knyttet til kredittverdighet har nye instrumenter for kjøp og salg av risiko vokst frem. Kompleksiteten har også blitt større over tid. Bare de få har full forståelse av hvordan mange av disse instrumenter er skrudd sammen og virker.
Hvordan bør det enkelte finanshus forholde seg til slike nyvinninger? Om konkurrentene dine hiver seg på karusellen og med stort hell og god lønnsomhet gjør bruk av dem, tør du da sitte stille og se at markedsandeler svinner og profitten faller?
”As long as the music is playing”, sa Chuck Prince – ikke noen popsanger men tidligere sjef for Citigroup, som måtte gå da tapene kom – ”you’ve got to get up and dance”.
Når fremtidig forventet kontantstrøm fra en underliggende låneportefølje stadig pakkes om – og derivater for blant annet omforedeling og handel i risiko utvikles, der derivatene etter hvert lever sine egne liv uten nær kontakt med de underliggende verdipapirene – vil oversiktligheten lett bli borte.
Hvem, når det kommer til stykket, bærer hva slags risiko?
Manglende oversikt over risikobildet
Nettopp manglende oversikt over risikobildet – kombinert med utstrakt handel i derivater med stor motpartsrisiko, det vil si fravær av en sentral for avregning som både selger og kjøper av instrumentet må forholde seg til der man daglig må betale inn mer i margin om markedsprisen ikke går din vei – gjorde at Fed ikke turde å la Bear Stearns gå nedenom mandag 17. mars 2008, men over den forutgående helgen sørget for at JP Morgan Chase overtok denne femte største amerikanske investeringsbanken.
Ikke fordi den var ”too big to fail”. Men fordi den var for sammenvevd, eller ”too entangled”, til at myndighetene tok sjansen på å la den gå overende.
Referanse:
Artikkelen er et utdrag fra Isachsen, Arne Jon (2008): Bolig- og finanskrisen i Amerika, Magma nr. 3/2008 (utgitt av Fagbokforlaget).
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter til denne artikkelen på E-post til 
