Aktuell innsikt:
Karl Marx fastslo at kapitalistene ikke bare produserte varer, men også den voksende arbeiderklassen som laget dem. Men for å sko seg selv, ville de utbytte arbeiderne: Kapitalistene ikke bare produserte – de provoserte. Derfor ville arbeiderne gjennomskue systemet og oppheve kapitalismen.
Alle som har fulgt med de senere år, vil se at Marx har et poeng: Skal kapitalismen bevares, må den beskyttes – mot kapitalistene selv. Tenk bare på Enron-skandalen, Reiten-opsjoner, Terra-bedrageri, Acta-juks og den globale bankkrisen.
Marxisten Kåre Willoch
Mange mener at Kåre Willoch er blitt sosialdemokrat. Man kan med like stor rett hevde at han er blitt marxist. Der Marx skrev artikler i Neue Rheinische Zeitung, skriver Willoch kronikker i Aftenposten. En sto 15. juni i 2006.
Der skrev han: «Man kan ikke godta at aksjonærers interesser ikke skal kunne vike for samfunnsmessige hensyn, mens både næringslivet selv og hele det øvrige samfunn er helt avhengig av at mange andre setter andres behov foran sine egne. Virkningene av mangelfull etikk i næringslivet kan bli omfattende. Fritt næringsliv er ikke en naturlov, men et system som samfunnet har lagt til rette for, for å tjene interessene til folk flest. Blir det for store avvik mellom mektige bedrifters opptreden og samfunnets behov, vil samfunnet prøve noe annet enn den handlefrihet som næringslivet har nå.»
Likheten mellom Marx og Willoch er at de ikke ser på markedet som selve naturtilstanden, men som en sosial konstruksjon.
Forskjellen er at Marx ikke trodde kapitalistene kunne legge bånd på seg, mens Willoch håper det ennå kan skje. The jury is still out: Willoch ville neppe takket ja til sjampisfeiringen av Ola Mæhles 50-årsdag i St. Tropez.
Den norske modellen
Den norske modellen er utviklet for at deltagerne i vår økonomi ikke skal spolere systemet de er en del av. Forhandlingene mellom partene er organisert med dette for øye. Noen tror lønnsforhandlinger står om tillegg, der arbeidere med sixpence slåss mot kapitalister i flosshatt.
I realiteten går det norske system ut på at vi alle forhandler med hverandre om hva de relative forskjeller mellom oss skal være – uten at vi ødelegger for hverandre, eller ved at noen ødelegger for alle.
Et kritisk element er frontfagmodellen. Den går ut på at vi bruker markedet ikke til å grafse til oss, men til å disiplinere oss selv. Skal det skje, kan vi ikke bevilge oss lønn som gjør varene våre så dyre at utlendingene ikke vil kjøpe dem – da vil tilleggene føre til ledighet og til at prisene stiger så mye at vinningen går opp i spinningen (inflasjon).
Derfor forhandler gutta på gølvet i eksportindustrien først – de mister jobbene om de krever så mye at de priser seg ut. Dét setter malen for alle. Da kan folk i offentlig sektor heller ikke kreve mer – da vil de ta jobbene fra gutta på gølvet. I praksis er malen for lønnsnivået lagt i den såkalte Verkstedsoverenskomsten.
Det andre elementet er følgeklausuler. De legger et gulv ingen skal falle under. Jern og Metall var tidlig ute med klausuler om at ingen av deres medlemmer i en bedrift skulle ligge under 85 prosent av lønnsgjennomsnittet i bransjen. Og LO krever likhet på tvers av bransjer – alle skal følge i flokk.
Den norske modellen har altså søkt to ting på en gang: Å sette et felles nivå med disiplin (frontfag), og å dempe forskjeller med solidaritet (følgeklausuler). Den har i hovedsak vært en suksess: få land kan vise maken til inntekt, produktivitet, omstilling – og likhet.
Frontfigurene
Problemet er at kapitalistene – frontfigurene – gjør alt de kan for å undergrave systemet. De vil ha fete opsjoner når det går godt og gylne fallskjermer når de feiler. Ledernes inntektsvekst har de senere år vært eventyrlig – ja, til dels avsindig.
Ikke bare i Norge, og ikke bare Willoch, sier nå at nok er nok – det skjer i mange land: I skandalenes USA, men også i EU, der finansministrene i mai sa de ville ta i tu med utveksten. Nicolas Sarkozy taler om en «moralisering av kapitalismen», Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker kaller lederlønninger en «sosial svøpe», Financial Times kritiserer dem på lederplass.
I Norge er Aksjeloven endret slik at vi kan få vite hva lederne får. Det er styret som avgjør det. Spørsmålet er hva styret skal ta med i avgjørelsen. Et viktig hensyn er hvordan de ansatte – og folk utenfor – vil reagere på hensynsløs avlønning.
Det enkleste er å lære av frontfagsmodellen og følgeklausulene. De ansatte kan på forhånd informere styret og aksjonærer om at deres lønnskrav lokalt vil følge ledernes avlønning.
Denne frontfigurmodellen kan sette et tak på grådigheten – og bidra til at det Willoch håper kan bli virkelighet. Kapitalismen er for alvorlig til å overlates til kapitalistene. Fagbevegelsen må trå til.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 27. juni 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
