Globalisering finner sted når folk fra ulike land kommer nærmere hverandre. Det gir bredere flater for samkvem. Ressurser fra ett land kan lettere erstattes med ressurser fra andre land. Denne substituerbarheten, sier fagøkonomene, mellom de ulike lands ressurser blir større.
For den økonomiske politikken i Norge medfører globaliseringen at det er lettere å investere i infrastruktur, samtidig som vi gir den norske befolkningen et bedre tilbud av varer og tjenester på ymse områder.
Globalisering i praksis
Faren for økende inflasjon blir mindre når utenlandske ressurser, gjennom en stadig mer utbredt globalisering, lettere kan gjøres tilgjengelig for Norge.
Det kan skje på flere måter:
- Økt import og/eller redusert eksport
- Økt bruk av utenlandske entreprenører
- Økt arbeidsinnvandring
- Økt outsourcing av arbeidsoppgaver i norske bedrifter til bedrifter i utlandet
- Økt bruk av helsetjenester og andre tjenester ved at norske mottakere av slike tjenester reiser til utlandet og mottar dem der
Handlingsreglen for bruk av oljepenger – hvilket innebærer at staten, om konjunkturene er normale, kan ha 80 milliarder kroner mer i utgifter enn i inntekter neste år – blir lettere å praktisere i en globalisert verden enn i en verden med smalere flater for økonomisk samkvem med andre land.
To sentrale spørsmål
På noe sikt reiser to spørsmål seg:
- I hvilken grad bør staten bruke oljepenger til skattelettelser, og i hvilken grad til overføringer og til økning av egne utgifter?
- Hvordan vil renter og kronekurs utvikle seg på sikt dersom stadig mer oljepenger sluses inn i norsk økonomi samtidig som Norges Bank lykkes godt med å levere en årlig inflasjon rundt det oppsatte målet på 2,5 prosent?
Det første spørsmålet er normativt. Hvordan vil vi ha det? Hvor mye oljepenger skal trille ned i folks lommer? Hvilke prioriteringer bør de folkevalgte legge til grunn når statsbudsjettet skal gjøres opp? Neste høst vil alternativene det norske folk skal stemme over se mer forskjellig ut enn på lenge. For første gang på lenge ligger det an til et reelt valg i den økonomiske politikken.
Det andre spørsmålet er av klar faglig karakter. Velgerne vet ikke hvordan renter og inflasjon påvirker valutakursen. Det vet forresten ikke fagfolk heller. Men de kan tilby noen resonnementer som kan kaste lys over dette vanskelige spørsmålet. Problemet er at sammenhengene i økonomien ikke er stabile. Noen ganger kan høyere rente gi sterkere valuta. Andre ganger kan høyere rente føre til svakere valuta.
De to spørsmålene henger imidlertid sammen.
Et skattesystem med gode incentiver for å få folk til å jobbe og til å stå lenger i arbeid, vil gjøre det lettere å holde rente- og kronekurs på et lavt nivå når bruken av oljepenger øker. Det gjør det lettere å bevare arbeidsplasser i norsk industri.
Tekst: Professor Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi, Handelshøyskolen BI
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen E24 18. september 2008.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
