Aktuell debatt:
Det mangler en gjennomtenkt strategi og visjon for hvordan Norge skal bruke den uvanlige handlefriheten som handlingsregelen gir. Den nøkterne varsomheten som hersker, har også sin risiko.
Dagens Norge viser at når finansielle skranker forsvinner, blir andre problemer tydeligere. Den rødgrønne regjeringen fortjener honnør for god overordnet styring, høy sysselsetting og lav inflasjonen.
Norge fremstår nå som et forbilde i bruken av høye, men usikre olje- og gassinntekter. Statens pensjonsfond utland virker som en effektiv skjerming av norsk fastlandsøkonomi mot prisrisikoen i de internasjonale olje- og gassmarkedene.
Handlingsregelen innebærer indirekte bruk av usikre inntekter. Det er bred politisk enighet om dette opplegget, som gir en robust økonomi med en uvanlig handlefrihet i økonomisk politikk – men som krever disiplin.
3500 milliarder i 2012
Høye priser på olje og naturgass får fondet til å vokse langt raskere enn hva som var forventet i nasjonalbudsjettet for 2008, en fordobling til 3500 milliarder i 2012.
Handlingsregelen om et uttak til statsbudsjettet på maksimalt fire prosent av fondet tilsier da en ramme på inntil 140 milliarder, en økning på 60 milliarder på årsbasis i løpet av fire år. Trolig blir tallene enda høyere.
Varige inntekter fra fondet ligger an til å overstige tidligere anslag for tidsbegrensede olje-og gassinntekter.
I ettertid fortoner den raske utvinningen av olje på 1990-tallet seg som ugunstig. Siden 2002 har oppgangen i oljeprisen falt sammen med nedgangen i norsk oljeutvinning. De siste fire årene har verdistigningen på oljen i bakken vært sterkere enn på formuen i fondet, særlig siden høsten 2007.
Dette forholdet kan lett snus om med et fall i oljeprisen og en oppgang i internasjonal økonomi; likevel er det en risiko forbundet med å plassere oljeinntekter i utenlandske verdipapirer.
Underlige avkastningskrav
Det er påfallende at Finansdepartementet i mange år opprettholdt et krav på åtte prosent avkastning (kalkulasjonsrente) på investeringer i veier, syv prosent på jernbaner, mens forventningene til fondet er fire prosent.
I 2005 ble kalkulasjonsrenten for investeringer i samferdsel satt til fire-seks prosent, året etter til 4,5 prosent. I Sverige og Tyskland – som har mindre kapital, men langt bedre veier og jernbaner – er den tre prosent.
Historisk har kravet til lønnsomhet ved investeringer i norske veier og jernbaner vært dobbelt så høyt som til plasseringer i utenlandske verdipapirer, som har en vesentlig høyere risiko. Dette er lite rimelig.
De siste par årene ville den beste formuesforvaltningen ha vært å pumpe ut mindre olje og gass. Den minst lønnsomme har vært fondets plasseringer – investeringer i norsk forskning, veier og jernbaner ville trolig ha vært mer lønnsomme.
Varsomhetens risiko
Den nøkterne varsomheten har også sin risiko. Alternativet kunne være å bruke handlingsregelens ramme for overføringer til statsbudsjettet, men å prioritere skattelette, infrastruktur og kunnskapsutvikling, i pakt med signalene fra regjeringen Stoltenberg I i 2001.
Risikoen er nå at pengene går til omsorg, velferd og trygdeordninger, som fortrinnsvis bør finansieres over skatteseddelen.
Den langsiktige utfordringen er å styrke grunnlaget for vekst i norsk økonomi i takt med at petroleumsvirksomheten trappes ned, ved å styrke konkurranseevnen i det øvrige næringsliv.
- Én oppgave er å oppgradere den menneskelige kapital – arbeidskraftens
kunnskaper – ved en sterkere innsats i forskning og utvikling.
- En annen oppgave er å utvikle infrastrukturen slik at næringslivet i distriktene kan få bedre og mer tids- og kostnadseffektive transportløsninger for å kompensere for lange avstander til markedene og kostbar arbeidskraft.
Tidsvindu frem til 2015
Norges innsats i FoU var i 2005 cirka 1,5 prosent av bnp – i absolutte tall per innbygger halvparten av svensk nivå. Å bringe norsk innsats til OECDs gjennomsnittsnivå ville koste
cirka 35 milliarder kroner årlig.
En tilsvarende opptrapping av innsatsen ville kunne gi et betydelig løft i utbyggingen av veier og jernbaner. Dette er småpenger i forhold til statens ressurser, men de må brukes effektivt, på en vettug måte.
Norge har et tidsvindu frem til 2015 da pensjonsforpliktelsene vil melde seg sterkere og kreve større ressurser. Etter 2015 er utsiktene at samlet norsk petroleumsutvinning vil avta, eventuelt sammen med at prisene faller i markedene for olje og gass.
Behovet for et mer konkurransedyktig næringsliv utenom petroleumsvirksomheten vil da melde seg sterkere.
Finanskrisen, med utgangspunkt i USA, markerer trolig et konjunkturskifte i internasjonal økonomi, og vil kunne gi et lavere aktivitetsnivå også i Europas økonomi og i norsk fastlandsøkonomi.
Disse forholdene tilsier at Norge i en lengre tid fremover bør kunne satse sterkere på en opprustning av fastlandsøkonomien.
Statsminister Jens Stoltenberg kunne med fordel følge sine anbefalinger fra 2001.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 5. juni 2008.
Send gjerne dine kommentarer og synspunkter til denne artikkelen på E-post til 
