Gjenkjøpsavtaler:
Staten skal kjøpe inn nye jagerfly. Det koster milliarder, men er samtidig viktig for vår militære kapasitet. Da bør staten innrette seg slik at den får de beste flyene til den lavest mulige totalkostnaden.
Som i andre store forsvarsanskaffelser stiller staten krav om at den som får kontrakten også forplikter seg til å benytte norske underleverandører til drift, vedlikehold og utviklingsprosjekter.
Valget av svenske JAS-Gripen - som blant andre tidligere Ap-topp Haakon Lie denne uken har tatt til ordet for - kan sikre norsk industri avtaler for en verdi på opp mot 50 milliarder kroner, mens det spekuleres i mer beskjedne avtalevolumer dersom valget skulle falle på Lockheed Martins Joint Strike Fighter.
Forkludrer konkurransen
Krav til slike gjenkjøpsavtaler forkludrer konkurransen om kontrakten, og kan i verste fall føre til at feil flytype anskaffes, eller at den riktige flytypen velges - men til en høyere totalkostnad enn det den ellers ville hatt.
I konkurransen om kontraktene vil leverandørene anstrenge seg for å dokumentere de gunstige tekniske egenskapene ved flytypen, og for å holde den samlede kostnaden for anskaffelse og drift for kjøper så lav som mulig.
Krav om gjenkjøpsavtaler fra norsk side vil kunne øke driftskostnadene for flyene, og dermed også totalprisen som leverandøren kan «legge på bordet».
Hvis norske underleverandører ikke blir valgt uten krav om gjenkjøpsavtale, må det være fordi det ville økt driftskostnadene eller svekket teknologiutviklingen. Begge deler påfører isåfall leverandøren av jagerflyene et økonomisk tap som den må søke å dekke inn i prisen.
Her gir staten seg selv et informasjonsproblem. Hvem er best istand til å vurdere norsk leverandørindustri sin konkurransedyktighet - politikerne eller jagerflyprodusentene? Svaret er opplagt.
Det kan naturligvis ikke utelukkes at de norske bedriftene er konkurransedyktige - også med tanke på teknologiutvikling. Det vil isåfall komme til uttrykk gjennom et omfattende tilbud om gjenkjøp. En slik avtale kan av staten oppfattes som at jagerflyleverandøren har strukket seg langt. Og en dyktig forhandler vil sikkert kunne utløse betalingsvilje hos politikere for «å ha strukket seg».
I realiteten har imidlertid leverandøren i dette tilfellet ikke strukket seg en millimeter - siden norske leverandører uansett er attraktive som samarbeidspartnere.
Samfunnsøkonomiske tap
Hva hvis norske bedrifter ikke er konkurransedyktige? Da vil kravet om gjenkjøp utløse en merkostnad for flyprodusenten, og dermed den norske stat som kjøper.
Konsekvensen er at vi ender opp med å bruke forsvarsbudsjettet til å subsidiere norske bedrifter som ikke er konkurransedyktige.
Den samfunnsøkonomiske kostnaden kan bli stor, og består av tre deler:
- Merkostnaden for anskaffelse og drift av den valgte flytypen.
- Tapt militær kapasitet ved eventuelt valg av feil flytype.
- Kostnaden ved å vri norsk ingeniørkraft bort fra annen og mer lønnsom aktivitet.
Hvis statens begrunnelse for slike avtaler er at de er viktig for den militære kapasitet, bør vi som kjøper i stedet anstrenge oss for å omformulere dette til tekniske og militærstrategiske kravspesifikasjoner i konkurransegrunnlaget.
Det vil bringe konkurransen mellom flyprodusentene dit den bør foregå - nemlig om den militært beste og billigste løsningen. På noen områder vil opprettholdelse av en nasjonal militær industri anses som viktig av sikkerhetspolitiske grunner.
Produsentene tjener på gjenkjøpsavtaler
Gjenkjøpsavtaler begrunnes her som et virkemiddel på grunn av forsvarsmarkedenes lukkede karakter (St.meld. nr. 38 (1006-2007)).
Dette tilsier at staten definerer presist hvilken nasjonal industri som er sikkerhetspolitisk avgjørende i forbindelse med jagerflyanskaffelsene, slik at dette kommer inn som objektive konkurransekriterier for produsentene. Særlig viktig blir det dersom nasjonale hensyn i flyprodusentenes hjemland og den nødvendige norske militære industrien ellers ville vært utestengt.
En åpen invitasjon til produsentene om å inngå avtaler med norsk industri mer bredt, vil derimot svekke konkurransekriteriene.
Paradoksalt nok er det først og fremst produsentene som kan tjene på statens gjenkjøpsavtaler - fordi norske politikere kan komme til å overvurdere verdien av dem.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 19. september 2008 med tittelen ”Avtaler til gunst for hvem?”.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
