Økonomi i Kina:
Den økonomiske veksten i Kina siden Deng Xiaoping tok over for tredve år siden, har imponert de fleste. I perioden 1978-2005 opplevde Kina en gjennomsnittlig årlig vekst i ressurstilgangen – arbeidskraft og kapital – på rundt seks prosent.
Med en årlig produksjonsvekst på godt over ni prosent, gir dette en ren effektivitetsgevinst på vel tre prosent per år. Det er mer enn det dobbelte av hva India fikk til i samme periode.
I rapporten «Can China’s growth trajectory be sustained?» anslår Pieter Bottelier og Gail Fosler at mange store og mellomstore industriforetak i Kina har doblet arbeidskraftens produktivitet hvert fjerde år siden midten av 1990-tallet. Det er et ufattelig høyt tall.
Kapitalen spiller en sentral rolle
Hva er det egentlig som skjer?
Svaret er: Mange ting på en gang.
Og felles for det meste er kapitalens sentrale rolle. Med realinvesteringer tilsvarende en tredjedel eller mer av verdiskapningen, blir det rom for utbygging av infrastruktur som veier og jernbane, for etablering av ny og oppgradering av gammel industri, og for økt boligbygging.
Utviklingen kan beskrives som en totrinnsrakett: Myndighetene investerer tungt i ny infrastruktur, og de private følger opp med nye produksjonsanlegg. Men problemfri er utviklingen ikke.
Vinnere og tapere i Kina
La oss ta det i rekkefølge:
For det første: Ny infrastruktur og omdisponering av grunn fra jordbruk til industri, eller fra skogsdrift til vei eller flyplass, skaper vinnere og tapere.
Bønder som mister sitt næringsgrunnlag, er tapergruppen. I alt har 40 millioner bønder blitt fratatt jorden de dyrker. To millioner til kan regne med å oppleve det samme hvert år de neste årene fremover. Bøndene eier ikke jorden – bare det jorden kaster av seg. Overfor de lokale partipampene står bøndene svakt. Stigende misnøye på landsbygda som gir opphav til stadig flere sammenstøt mellom folket og øvrigheten, har sammenheng med slik omdisponering av grunnen.
Lokale myndigheter og nye industribedrifter er vinnerne. Ettersom nye brukere av jorden har stor betalingsvilje – en årsak til det er at en leiekontrakt for industribygg er på 70 år, mens bondens leiekontrakt for dyrking av jorda bare er på 30 år – kan de lokale myndighetene ta seg godt betalt. Ikke sjelden finner en del av pengene veien ned i urettmessige lommer. Det kalles korrupsjon.
Myndighetenes utbygging av veier og jernbane, flyplasser og havner virker ofte befordrende på private investeringer. I de første årene etter at en 660 km lang motorvei var klar fra Beijing til Shenyang nordøst for hovedstaden, ble den lite brukt. Finansiering basert på bompenger virket lite lovende. Men etter hvert fant nye bedrifter det hensiktsmessig å etablere seg langs veien. Trafikken tok seg opp, og i 2007, syv år etter fullføringen, overstiger trafikken – og inntektene – langt det de opprinnelige prognosene tilsa.
Storstilt jernbaneutbygging
Jernbaneutbygging i Kina er et kapittel for seg. I årene 2006-2010 skal en sum tilsvarende 200 milliarder dollar investeres i jernbaner. Det er fire ganger mer enn for den forrige femårsperioden. Med i budsjettet er høyhastighetstog mellom Beijing og Shanghai. De 1300 kilometerne skal gjøres unna på fem timer – mot ti timer nå. Tog blir i så fall konkurransedyktig mot fly. En ekstra bonus er gunstig virkning for miljøet.
I 1985 kunne flytrafikken i Kina registrere syv millioner reisende. Den gang krevdes det brev fra arbeidsgiver for å kunne kjøpe flybillett. I 2007 kunne man registrere mer enn 25 ganger flere reisende, og dette tallet vil bare stige. Således planlegger Kina å bygge 97 nye flyplasser fra 2006 til 2020, i tillegg til de 192 som allerede eksisterte. Mer effektiv og billigere innenlandstransport skal gi Kina økt konkurranseevne.
Alt er ikke vellykket
Men ikke alle statlige investeringer er like vellykket. Dersom beslutningen om det store og meget omtalte prosjektet om utbyggingen av Yangtse-vassdraget – den såkalte De tre kløfters demning – skulle fattes i dag, ville trolig tommelen pekt ned.
Miljøkonsekvensene er langt større og langt mer uoversiktlige enn hva man ante den gang prosjektet – med knapp margin innen Partiet, het det seg – ble vedtatt iverksatt. Hundrevis av landsbyer vil bli lagt under vann, og mer enn 1,3 millioner mennesker må flytte. Prosjektet er kostnadsberegnet til 24 milliarder dollar. Det er stort, men altså klart mindre enn hva jernbanen vil bruke på fem år for høyhastighetstog mellom Beijing og Shanghai.
Ny teknologi
For det andre: En høy investeringsrate gjør det lettere å ta i bruk ny teknologi. Videre gjør store realinvesteringer det mulig å hente ut den overflyttingsgevinsten for landet som ligger i at arbeidskraften rusler fra landsbygda inn til byene.
Kina har et lite areal dyrkbar mark per bonde. Veldig få, knapt noe stort land i verden, er dårligere stilt på dette punktet. Om arbeidskraft flytter fra land til by, trenger ikke produksjonsevnen i landbruket å svekkes.
I byene, derimot, vil produksjon i industri og tjenesteyting ta seg opp, gitt at det finnes egnet infrastruktur og bedrifter med produksjonsanlegg som etterspør mer arbeidskraft. Arbeidskraftens produktivitet i byene er gjerne fem-seks ganger større enn på landet.
Men infrastruktur vokser ikke frem av seg selv, ei heller konkrete produksjonsanlegg. Investeringer trengs. Investeringer er bærere av omstillinger og ny teknologi.
Omstilling og bevegelse av arbeidskraft
På slutten av 1990-tallet ble det besluttet å bygge ned statseid industri. Små og mellomstore statlige foretak ble enten solgt til det private, eller ble fristilt og måtte klare seg selv. Mange gikk konkurs. De fleste arbeidstagere som tidligere hadde jobbet i statseide foretak, fant seg arbeid i det private. Med klart høyere produktivitet i private enn i offentlige bedrifter, gir dette vekst i samlet produksjon.
Essensen av økonomisk utvikling er nettopp bevegelse av arbeidskraft over sektorer og bedrifter. For at så skal skje må realinvesteringene ligge på et høyt nivå. Det spesielle med Kina er at realinvesteringene ligger på et uvanlig høyt nivå, samtidig som all nødvendig oppsparing skjer innen rikets grenser.
I rapporten til Bottelier og Fosler fra 2007 beregnes den gjennomsnittlige årlige produktivitetsveksten i mellomstore og store industribedrifter i Kina til over 20 prosent for perioden 1995-2003.
Det innebærer en fordobling av produksjonen per arbeidstager på knappe fire år, hvilket gir mulighet for gevinster til alle. Arbeidstagerne får høyere lønn, kapitaleierne får god avkastning, og kundene verden rundt kan glede seg over fallende priser.
Forfatterne av rapporten hevder at det enorme omfanget av den industrielle restruktureringen i Kina og intensiteten med hvilken den har skjedd, er vanskelig å forestille seg. «Hva som egentlig har hendt, er neppe fullt ut forstått internasjonalt,» sier de.
Artikkelen er publisert i Morgenbladet 22. august 2008.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
