Kompetanseutfordringen:
Endelig er debatten om kvaliteten i norsk skole for alvor kommet i gang. Det måtte noen alarmerende Pisatall til før det til slutt gikk opp for oss hvor dårlig det står til med basisfagene i norsk skole.
NHO kan glede seg over igjen å ha satt dagsordenen gjennom å ha valgt skole som hovedtema for sin Årskonferanse. Nå ser også den rød-grønne regjeringen at noe må gjøres. De burde ha sett det før. Vi som arbeider med høyere utdanning har merket det lenge.
De studentene som starter sin universitets- og høyskoleutdanning er blitt svakere både i norsk og matematikk. Så skal jeg heller la være å kommentere studiemotivasjonen.
Godt norsk
Jeg sitter imidlertid igjen med en liten malurt etter denne debatten om kvaliteten i norsk skole.
- Er det nå egentlig slik at norsk arbeidsliv ønsker seg kompetanse på internasjonalt toppnivå?
- Det er typisk norsk å være middelmådig, ikke bare i skoleverket (som vi nå har fått dokumentert gjennom Pisa-resultatene), men også i store deler av bedriftslivet?
Retorikken i næringslivet sier selvsagt noe annet. NHO og sentrale næringslivsledere står frem på rekke og krever mer realfag, bedre kvalitet i skolen og høyere kompetanse på alle plan. Det handler ikke minst om lærerne.
Forskerne snakker om kunnskapssamfunnet og hevder at kunnskapsarbeiderne skal arve jorden. Er det nå slik i praksis, eller er vi mest komfortable med å ansette fagfolk og ledere med mer middels kompetanse? Slik vi også gjør i norsk skole.
Frykten for de beste
Førsteamanuensis Espen Andersen ved Handelshøyskolen BI har i en kronikk i Aftenposten nylig hevdet at norske bedrifter er meget tilbakeholdne med å ansatte utenlandsk arbeidskraft med fremragende kompetanse.
De synes å foretrekke norske arbeidstakere med langt lavere kompetanse fremfor bedre kvalifiserte innvandrere og utlendinger. De norske kandidatene er mer tilpasningsdyktige når det gjelder forholdene i norsk arbeidsliv, blir det hevdet.
Risikoen med å ansette utenlandsk kompetansearbeidere er for høy. Lignende argumenter har jeg aldri støtt på i kunnskapsbedrifter i USA. Der er det utelukkende kompetanse og kvalitet som avgjør hvem som får jobbene.
Spisskompetanse uønsket
La meg ta et annet område som kan gi en viss empirisk indikasjon på om næringslivet virkelig ønsker å ta i bruk kunnskapsmedarbeidere med spisskompetanse. Jeg har fulgt en del fremragende akademikere som ønsker å gå over til næringslivet.
Det er ikke forskningsnerder jeg tenker på, men erfarne akademikere med internasjonal forskererfaring og omfattende ledererfaring fra forsknings- og utdanningssektoren.
Selv i dagens arbeidsmarked hvor det etter sigende skal være mangel på nesten alt, er det omtrent ikke et jobbtilbud å oppdrive for denne type arbeidskraft.
Bedriftene ønsker ganske enkelt ikke å ansette folk med så høy kompetanse. De foretrekker å ansette unge, mer uerfarne medarbeidere som ikke truer bedriftens eksisterende kompetansebase.
Jeg finner et tilsvarende mønster når det gjelder ansettelse av tidligere toppledere i nye lederjobber, eller ansettelse av ledere med mange års ledererfaring fra utlandet.
Det er relativt vanskelig å finne lederoppgaver i norske bedrifter for disse gruppene. Mange blir gående å svive med halvfulle konsulentordrebøker og noen få assorterte styreverv, snarere enn å bruke sin store energi og høye kompetanse i nye topplederjobber.
Velger det trygge og kjente
Min hypotese er at norsk næringsliv foretrekker det trygge, det kjente og det ikke altfor kompetente.
Fagfolk med spisskompetanse og ledere med bred internasjonal erfaring oppfattes som truende. Kanskje vil eksisterende middelmådighet i bedriften avdekkes, og det kan bli behov for kompetanseoppgradering både her og der.
Da er det lettere å snakke om behovet for høy kompetanse og praktisere den samme ansettelsespraksis som tidligere.
- Finn noen unge lovende medarbeidere som kan formes i bedriftens bilde.
- Ansett en leder som har relevant erfaring fra bedriftens egen bransje, eller helst en som har arbeidet i bedriften noen år fra før.
Så får en heller fylle på med etterutdanning eller lederutvikling hvis det skulle være behov for det.
Som regel blir det ikke tid til å realisere disse kompetanseutviklingsplanene likevel. Det er viktigere at ikke båten vugges. Nye ledere ansettes i bedriftens eget bilde og blir omtrent slik den forrige lederen så ut.
Hvis mine hypoteser skulle være riktige, er det ikke rart at norske bedrifter gjerne vurderes som middelmådige både når det gjelder ledelseskompetanse og når det gjelder innovasjonsevne.
Jeg tror mange styrer og toppledere er litt redd for de mest velkvalifiserte, de mest erfarne og de mest internasjonale.
Det er tryggere å velge medarbeidere eller ledere som har det kompetansenivået og det erfaringsgrunnlaget som bedriften er vant med, og som har den tilstrekkelige miljøfortrolighet. Innovasjonsevnen og omstillingskraften blir deretter.
Mer kompetanse til næringslivet
Jeg vil gjerne slå et slag for at akademikere med toppkompetanse lettere kan gå over i næringslivet. Jeg vil gjerne at folk med bred internasjonal erfaring trekkes inn i leder- og styrerommene i norsk næringsliv.
Jeg vil gjerne at utenlandsk toppkompetanse blir det normale i norske bedrifter som opererer internasjonalt, ikke minst i lederposisjoner ved hovedkontoret i Norge.
Første- og annengenerasjon innvandrere er en ressurs som allerede er her, i likhet med alle kvinnene som nå er på full fart inn i norske styrer og lederposisjoner. I neste omgang handler det om å hente utenlandsk kompetanse på toppnivå til norske bedrifter.
Det er et paradoks for meg at så få av mine fremragende kolleger ved Handelshøyskolen BI, Norges Handelshøyskole, NTNU og de andre universitetene som utdanner de unge som går inn i næringslivet, i så liten grad selv har sentrale oppgaver og styreverv i norske børsnoterte selskaper. Det er ikke på samme måte i Sverige, Sveits, Tyskland og USA.
Skoledebatten er nyttig og riktig ved at den setter sitt fokus på selve grunnmuren i kunnskapssamfunnet. Nå er det på tide å rette et like kritisk søkelys mot høyere utdanning og bedriftenes kompetansepraksis. Stjernø-utvalget kritiserer med rette strukturene i norsk høyere utdanning.
Igjen er det hensynet til kvaliteten som er avgjørende. I siste omgang er det imidlertid bedriftene som skal høste resultatene av den økte utdanningskvaliteten, forutsatt at de er i stand til å dra full nytte av kompetansen.
Her er det nok dessverre fortsatt mye å gjøre i de fleste norske bedrifter.
Artikkelen er publisert som ”Lederfokus” i Ukeavisen Ledelse 1. februar 2008 (Nr. 5 / 2008).
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
